Cato Skaar Jensen jobbet mange år som intensivsykepleier i spesialisthelsetjenesten, før han nå har videreutdannet seg til anestesisykepleier. Her skriver han om sine valg og hvorfor han valgte å bli sykepleier i et ellers kvinnedominert yrke. Foto: Privat

– Jeg trodde at jobben som sykepleier gikk ut på å vaske gamle mennesker både her og der.

Bakgrunnen for dette kjærlighetsbrevet til sitt eget yrke, er kampanjen "Mann kan bli sykepleier", som for tiden kjøres av studentforeningen i Norsk sykepleierforbund. Målet med kampanjen er å rekruttere flere menn inn i det kvinnedominerte yrket. Etter avtale med Skaar Jensen viderebringer Bodø Nu dette brevet.

Her skriver Skaar Jensen:

Jeg heter Cato, er i skrivende stund 33 år. Jeg ble sykepleier ved en ren tilfeldighet.

Eller var det tilfeldig?
Jeg kan huske fra ungdomsskoletiden at jeg syntes naturfag var spennende og særlig biologi og læren om hvordan menneskekroppen var skrudd sammen og fungerte. Men uansett, min drøm siden jeg var liten gutt var å bli pilot – jeg var flygal og hadde veggene på gutterommet dekket med flybilder.
Sommeren jeg var 18 år var jeg midt i forløpet på allmennfag (så gammel har jeg blitt, i dag heter det vel studiespesialisering?), og da forlanget min kjære mamma at jeg måtte skaffe meg en sommerjobb, og hun foreslo sykehjemmet der hun selv jobbet som hjelpepleier. Det falt meg ikke umiddelbart naturlig og jeg strittet nok litt i mot, men jeg ga det en sjanse. Mine forutinntattheter var nok lik mange andres, at jobben gikk ut på å vaske gamle mennesker både her og der. Og ja, det besto og består jobben også av, men det er bare en liten brøkdel av det hele.

Mine forutinntattheter ble fort gjort til skamme.
Jeg fikk være med å stelle et menneske som hadde dødd, jeg var full av ærefrykt og respekt for oppgaven.
Jeg husker også at jeg satt ved sengen hos et døende menneske som slet med dødsangst og smerter, og trengte en trygg hånd og noen å prate litt med. Nokså sterke opplevelser for en ung mann. Det var sterkt å oppleve at mitt lille bidrag hadde så mye å si for det mennesket som lå for døden. Så å si fra første dag i den sommerjobben tok mine fremtidsplaner en brå vending og jeg ble fast bestemt på å bli sykepleier. Jeg startet på utdanningen rett etter videregående. Jeg var ferdig på studiet 22 år gammel. 

Det er et krevende studium, det favnet bredt. Man skal tilegne seg mye kunnskap om anatomi og fysiologi og sykdommer som menneskekroppen rammes av. Man skal lære om å behandle skader og sykdommer, men også å forebygge skader og sykdommer. Man skal også studere psykologi og psykiske sykdommer. Eksempler på sykdommer er schizofreni, psykoser, depresjon, bipolaritet.
Hvordan ivareta pasienters og pårørendes psykiske tilstand når de blir rammet av akutt sykdom? Da penses man naturlig over på etikk. Hvordan ivareta mennesker som er i sine livs kanskje største krisesituasjoner? Det være seg akutte ulykker, alvorlige sykdommer, og kanskje en forestående operasjon, eller døden. Alle har uansett krav på å bli ivaretatt med respekt og et vern om sitt egenverd fra oss som sykepleiere, og alle andre helsearbeidere. Så etikk-undervisning er også en stor del av utdanningen.

 

Som om ikke det var nok så måtte vi lære om jus – pasientrettighetsloven og helsepersonelloven bl.a.
Og så måtte vi lære om strukturene i samfunnet med hensyn til helsevesenet, som omfavner spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, osv.
Jeg har sikkert glemt å få med alt, men dette var for å skissere opp hva en bachelorgrad i sykepleie innebærer i grove trekk.
I tillegg kommer jo selvfølgelig de praktiske studiene på sykehjem, i hjemmetjenesten, i psykiatrien og på kirurgiske og medisinske avdelinger på sykehus. Studiet favner som sagt bredt, man får prøve seg på de fleste arenaer og så kan man velge sin favorittarena etter studiet.

Jeg fant umiddelbart ut at jeg trivdes best i spesialisthelsetjenesten.
Jeg jobbet et par år på medisinske avdelinger, utrolig lærerike år, men også krevende. Jeg traff f.eks. tenåringer, både gutter og jenter, med så alvorlige spiseforstyrrelser at de var innlagt for overvåkning av vitale funksjoner som hjerterytmen, så underernærte var de. Jeg traff kreftpasienter som jeg fulgte over flere måneder, jeg husker spesielt en mannlig pasient, som mot slutten hadde mye smerter og dødsangst, han pleide å sette pris på at jeg satt hos ham og pratet med ham, særlig på rolige nattevakter. Kanskje var det lettere å snakke med en mannlig sykepleier?

Jeg var også borti mange pasienter med akutte voldsomme blødninger i mage-tarm-systemet. Dette skjedde nesten alltid når jeg og en annen kollega var på vakt sammen, sånn føltes det hvertfall. Da ante vi hva vi kunne forvente oss, men det var jo spennende og ”gøy” også da, i form av at vi fikk drillet oss på akuttmedisinsk behandling. Og det var da min interesse for akuttmedisin ble vekket; når jeg sto igjen på avdelingen og pasienten ble kjørt på intensivavdelingen. Det eneste jeg ville da var å bli med for å se og lære mer.
Så sånn måtte det bli; søkte jobb på intensiv og fikk en bratt læringskurve der gjennom et par år før jeg tok videreutdanning i intensivsykepleie.

Gjennom mange år på intensivavdelinger har jeg fått være med på mange heftige situasjoner, altfor mange til å nevne her. Veldig krevende, spennende og faglig utfordrende. Der skal man være god på multitasking; man skal pleie den kritisk syke pasienten, håndtere avansert medisinteknisk utstyr og ivareta pårørende som har det svært tøft. Du får virkelig prøvd deg som fagperson og medmenneske. Man må aldri se seg blind på alt teknisk utstyr og glemme mennesket. Dette kan høres overveldende ut, og ja det kan det kanskje være til tider. Men, på intensivavdelingene jobber det masse dyktige folk som man veldig ofte jobber tett med, og som man kan søke råd og støtte hos når man trenger det.

Samtidig som jeg jobbet som intensivsykepleier så hadde jeg en annen drøm som lå og lurte i bakhodet, nemlig anestesisykepleie.
Muligheten dukket opp, og jeg søkte og kom inn. Så nå er jeg nyutdannet anestesisykepleier og stortrives i jobben med å ta vare på mennesker som skal opereres. Det gjelder det samme der; ikke glemme mennesket midt i skogen av avansert utstyr. Det er en spennende jobb hvor man må knytte kontakt og etablere et tillitsforhold til pasienten i de minuttene fra man hilser på pasienten til pasienten skal legges i narkose.
Jeg mener det krever nennsomhet og fintfølelse, man må lese pasienten så godt man kan – hva trenger pasienten? Småprat som avledning mens han eller hun får en venekanyle i hånden, som mange syns er det verste med hele forløpet, eller bare en hånd å holde i? Kjempespennende menneskemøter.

Nå har jeg fremmet spesialisthelsetjenesten veldig. Jeg vil samtidig si at det er massevis av faglige utfordringer i de andre sektorene av sykepleietjenesten. Jeg stortrivdes bl.a. kjempegodt i praksis på et sykehjem for demente; den utfordringen det var å opparbeide et tillitsforhold hos demente mennesker, mange var urolige og redde, de var desorienterte og ville bare hjem. Da må man også bruke hele seg som menneske for å etablere kontakt og tillit.

På samtlige plasser jeg har jobbet så har det vært konsensus på at det er så hyggelig med menn som en del av kollegiet, det gir en helt annen stemning på jobb. Og dette er det kvinner som har sagt til meg og andre mannlige kolleger
Så fremtidige mannlige kolleger, hiv dere rundt, dere er hjertelig velkommen!

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.