Foto: Rune Nilsen

– Det er en mentalitet rundt eiendomsskatten som er helt på trynet perspektivløs

Alle som ikke har vært i fullstendig koma de siste par ukene har fått med seg diskusjonen rundt eiendomsskatten. Du hører den bak deg i køen på butikken. Du hører den på nabobordet på stamkafeen. Du hører at det prates om når du går gjennom glasshuset. Og har du internettilkobling så finner du raskt ut at er det hottere shit enn porno og kattungevideoer tilsammen.

Selv fulgte jeg den med et halvt øye. Jeg eier ikke egen bolig og min holdning har inntil nylig vært «not my circus. Not my monkey». Når jeg allikevel bestiger mitt tastatur i sakens anledning så skyldes det at jeg ser at diskusjonen nærmest har drukna i idiotisk navlebeskuende privilegieblindhet hvor den ene kaksen etter den andre overdøver hverandre i vikarierende begråtelse over den armod denne skatten vil bringe over en av de mest kjøpesterke samfunnsklassene i verdenshistorien.

Det er på tide at noen korrigerer dette latterlige selvbildet den norske middelklassen har fått, som en slags forfulgt minoritet, hvor onde sosialister jager dem fra skanse til skanse, og beslaglegger fruktene av deres ansikts sved, og helst så at alle sulta i hjel på gata.

Opposisjonen utnytter kaoset rundt eiendomsskatten for alt det er verdt. Posisjonen løper rundt som påfyrte høns på ei skute som driver mot land mens det brenner i alle seil. Redaktører på lederplass kaster seg på og masturberer dette selvbildet, helt og holdent uten evne eller vilje til å korrigere med fakta, i god, postfaktuell stil.

Derfor tar jeg nå på meg den tunge, pedagogiske oppgaven å være ansvarlig voksen og forklare snørrungene på borgerlig side at vi kan ikke spise bamsemums til middag hver dag. Vi må ha fiber i kosten. Jeg vet det er en uriaspost, og jeg kommer til å bli hata. Men jeg skal ikke bli president. Jeg skal ikke vinne noen popularitetskonkurranse. Så her kommer det. Det kommer til å bli vondt å høre det. Men det må sies. Sitt ned og hør på onkel Christian nå. Så skal han forklare dette slik at dere forstår:

Ingen liker å betale skatt. Jeg skjønner det. Det lugger å gi fra seg penger man har tjent. Det gjør det hos meg også. Men jeg går på asfalt, Når jeg blir syk så finnes det et sikkerhetsnett som tar meg i mot og sørger for at jeg ikke går til grunne. Jeg har unger som både kan lese og skrive og når jeg blir gammel så kommer det noen etter meg og tørker hekken min og sørger for at alderdommen min ikke fortoner seg som et komplett mareritt med sakte og lidelsefull død, men heller blir en glidende overgang med gradvis tap av livskvalitet, inntil kalaset avsluttes på ei terminalavdeling med flinke folk som blir betalt for å sørge for at livsutgangen min blir minst mulig jævlig. Alt dette setter jeg pris på. 

Det er dette det handler om. Det er derfor jeg blir så innmari oppgitt når jeg ser folk som nyter de samme godene, fullstendig mangler dette perspektivet når de hyler og bærer seg over at vi må betale skatt. Det er en mentalitet rundt dette som er helt på trynet perspektivløs.

Jeg har en kamerat, som skal få være anonym -  så vi refererer til ham kun som Arild Berg (hva er det med fotballfolk og det å tenke klart om disse tingene som ikke helt fungerer? Litt mange baller i hodet? Nuvel).

Berg har begått en tekst om dette i herværende publikasjon, hvor han tar på seg oppgaven å kritisere fordelingsnøkkelen knytta til eiendomskatten. Og det er jo grei skuring, men det klinger falskt i ørene. Fordi: Selv om han ikke angriper boligskatten som sådan, så skinner det liksom igjennom at det egentlig er skatten i seg selv det handler om. Jeg er fullt klar over at dette er en tematikk han garantert har mer peiling på enn meg. Men som mangeårig aktør på det private eiendomsmarkedet, så skisserer han ikke opp et alternativ. Det blir bare grining over at skatten er der.

Og når man attpåtil skyver de svakeste foran seg med det tårevåte credoet om at dette rammer de svakeste så blir jeg matt. Inntrykket av et underliggende motiv understrekes av at han i teksten sin henter frem en stakkar som bedyrer at han må selge boligen sin, og flytte på hytta.

Smak litt på dette utsagnet. Her har vi en fyr som beklager sin nød over at han er nødt til å gi avkall på primærbolig, og heller flytte inn i sin andre fritidsbolig. Har noen et sølvbeger? For mitt hjerte blør. Og jeg skulle gjerne hørt mer om denne smerten disse folka opplever, men den overdøves dessverre av den hese hånlatteren fra klientellet mitt på bymisjonen. Har du ikke råd å bo der du bor så må du finne deg et annet og billigere sted å bo. Dette er en realitet for meg, og jeg ser ingen som helst slags grunn til at den ikke skal gjelde for deg og. 

Den svidde grøten som serveres rundt det partipolitiske er jo et skue for seg selv. For i sin iver etter å henge skattehalen på sosialistsvinet, så glemmer man at Høyre i Bodø har gått inn for en økning av boligskatten i forhold til det de faktisk gikk til valg på. At Høyre later som om så ikke er tilfelle, er som forventa. Det er slik politikk fungerer og jeg har ingenting imot det. Det er slik det må være.

Høyre spiller sin rolle som den lille manns forsvarer mot statlige overgrep. Jeg spiller min som festbrems i den obskøne kjøpefesten til den perverst bortskjemte norske middelklassen. Og jeg akter ikke å la Høyre slippe unna med dette, for jeg vet at grunnen til at din skatt øker nå er at vi faktisk har en kommune å drive. Og det koster penger. Og her kommer et artig paradoks: Pjolter og kravatregjeringa i Oslo har beslutta å kutte i øremerka midler til kommunene, med påbud om å prioritere annerledes, for å finansiere flere bobler i champagnen til den parasittiske kapitalklassen, som lever av andres arbeidskraft.

Da sitter kommunene igjen med svarteper, og det er slik det å prioritere annerledes ser ut. Da befinner vi oss plutselig i den smått absurde situasjonen at dersom du ønsker å betale mindre skatt til drift av kommunale tjenester, ja så får du stemme så rødt du bare orker. Og mitt forslag her er å stemme inn Synne Høyforsslett Bjørbæk inn på tinget, for hun er en garantist for økte overføringer til kommunene. Dette er et faktum. Jeg vet du hater at jeg sier det, men faktumet går ikke bort bare fordi du vil det annerledes, eller fordi jeg er medlem av Rødt.

FrP gidder jeg ikke å ta i engang. Deres livsfjerne skattepolitikk er basert på de samme vrangforestillingene som man finner ellers i partiet med stupid klimafornektelse og ignorering av enkle økonomiske sannheter, ved å dikte opp penger som ikke finnes, mens de stimulerer de verste driftene fra det analfabetiske grilldressproletariatet og de renispikka kristenrasistene fra Visjon Norge.

Politikk handler om å fordele overskudd fra samfunnets samlede produksjonsapparat. Det handler om å lede den økonomiske elva i ønsket retning. Men den handler grunnleggende sett om å maksimere frihet og glede til flest mulig. Det innebærer at vi må konfiskere noe av dette fra de som har karret til seg uforholdsmessig mye av den på andres bekostning. Og skatt er politikkens viktigste verktøy. I tillegg til arveavgift og lønnsreguleringer som følge av organisering av arbeidskraften. Og det er et faktum innenfor grunnleggende økonomisk teori at en avregulering av disse mekanismene ved hjelp av slepphendt skattepolitikk bærer galt avsted.

Resultatet av utøylet skattepolitikk er en økonomi hvor overskudd og merverdi akkumuleres oppover og forsvinner i vulgære palasser og privatjeter, mens prekariatet overtar for en stadig mer uthula middelklasse som kjemper om smulene. Resultatet er et samfunn med mindre tillit og hvor den sosiale kontrakten mellom borger og stat forvitrer. Vi vil få mer utrygghet, mer fattigdom, mer elendighet og sjansen for at vi får en dement bavian med munchausens syndrom kjent fra tv som statsleder øker drastisk.

Men det er ikke bare det. En rettferdig omfordeling som sikrer et minimum av kjøpekraft for alle er også en garantist for en blomstrende lokal økonomi. Folk som lever fra hånd til munn kommer ikke til å kjøpe en øl på den lokale puben. De kommer ikke til å kjøpe blomster til sin mor på morsdagen fra den lokale blomsterforretninga på morsdagen. De kommer til å klippe håret sitt selv hjemme i stedet for å betale den lokale frisøren for å gjøre det.

Ved å sørge for at flest mulig kan være aktører i den lokale økonomien stimulerer vi næringslivet. Puben må ansette flere bartendere. Blomsterforretninga trenger ekstrahjelper og salongen må hyre inn flere frisører. Disse vil igjen bli aktører i økonomien. Dette blir behørig forklart i den prisbelønte dokumentaren «Inequality for all» som er tilgjengelig på Netflix, og på en langt høfligere måte enn det jeg er i stand til. Og før du avfeier den som sosialistpropaganda, så vit at teoriene som presenteres i denne filmen kommer fra Robert Reich, arbeidsminister i Clinton-administrasjonen. En selverklært kapitalist. Jeg vil ikke bare anbefale den. Jeg vil gå så langt at jeg ikke gidder å forholde meg til kritikk mot denne teksten med mindre avsenderen kan dokumentere at han har sett og forstått innholdet i den.

Jeg skjønner at det her oppleves som hard tale. Men dette er min kronikk og jeg er kaptein på den. Og «the beatings will continue til morale improves» som det het på de gamle britiske seilskutene. For dette handler om moral. Om skatte- og samfunnsmoral. Og det er et paradoks at moralen er omvendt proporsjonal med størrelsen på lommeboka di når det kommer til dette. Det er de som har mest som syter mest, om å måtte bidra til felleskapet som har besørga strukturer som gjør at det å drive butikk i Norge faktisk er en lukrativ affære.

Vi har flere millionærer per innbygger enn noe land i verden takket være en solid velferdsstat, og det er disse som synes det er leit og vondt å betale skatt. Det er ikke folk i lavtlønnsyrker som er fornøyd med ei seng å sove i og mat i kjøleskapet. Det er typer som Jon Fredriksen, som truer med å dra til Kypros dersom ikke han får det som han vil i skattepolitikken. Han kan dra til helvete for min del.

Verdier skapes av arbeid, ikke av eierskap. Og den risiko som man snakker om at kapitaleiere tar når de investerer er en myte. De tar en risiko ja. Men de tar den på vegne av sine ansatte som risikerer å miste alt. Milliardærene mister ikke en dritt når de driter seg ut. Når hørte du sist en lavtlønnet deltidsansatt, en NAV-klient eller en ansatt i et bemanningsbyrå beklage seg over skattenivået i Norge? Det har du aldri hørt, fordi alle de som befinner seg i dette sjiktet har aldri opplevd det å betale skatt som et problem. Det hører med at skattelettelsen de fikk fra den nåværende regjeringa var knapper og glansbilder, mens de rikeste fikk et champagneglass og en ny spitshine på støvelen som de tråkker på de fattigste med. Og for hver stemmeseddel mot høyre så ler disse folka enda høyere på vei til banken. Jeg vil ikke de skal le le. Jeg vil at de skal gråte.

For når det kommer til skatte- og fordelingspolitikk så finnes det bare to typer høyrefolk. Millionærer og idioter. 

Sjekk lommeboka di hvis du lurer på hvilken av de to kategoriene du tilhører.

Christian Kristiansen er kokk, samfunnsdebattant og medlem i partiet Rødt.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.