Det store savnet: Gunn Danielsen har aldri fått hvite hvem som er faren hennes. Det er hennes store sorg i livet. Foto: PREBEN HUNSTAD

– Det er rett og slett det største ønsket i livet mitt: Å få vite hvem som er faren min

Jentebabyen kom til verden på Nordlandssykehuset 28. januar 1973.

På fødselsattesten står navnet til moren.

Feltet der farens navn skal stå, er tomt.

Siden har Gunn Danielsen forsøkt alt for å finne ut hvem hennes ukjente far er.

Uten å lykkes.

– Jeg har prøvd alt. Det er omtrent et siste håp, dette, å stå frem med historien min. Kanskje noen vet, sier hun til Bodø Nu.

Besettelsen 

Gunn ligner ikke mannen som er mammas kjæreste frem til hun blir seks år.

Ligner ikke søsknene, tvillingene som etter hvert kommer til verden. Eller moren. Ansiktstrekkene hennes er avskygninger av en ukjent. En fremmed, en hun aldri har møtt.

Han kan like gjerne være et spøkelse.

Gunn Danielsen har levd et helt liv uten å vite hvem som er faren hennes.

Moren nekter å si hvem han er. Sier hun ikke vet. 

– Det blir som en besettelse, og går ut over helsa. Jeg klarer ikke å finne meg selv. Er kjempesliten.

Mistet kontakten

I klasserommet på barneskolen på Kjerringøy: Hvem er faren din? Vet du ikke hvem han er?

Nabokjerringene som kløp henne i kinnet, studerte jenta. Du må no ligne far din, for du ser nå ikke ut som noen andre i familien.

– Da jeg var rundt 13 år, kom savnet for fullt. Jeg hadde så mye jeg lurte på, sier hun.

Ett enkelt minne har satt seg.

Tenåringen er ute på tur med sin mor, de går hånd i hånd. Grusveien er sølete, det begynner å bli skjømt.

Ungjenta spør:

– Mamma, hvem er det som er faren min?

Moren stopper opp, ser på datteren med kaldt blikk. Stemmen er hard når hun svarer:

– Dette må du aldri spørre om igjen!

I dag har hun mistet kontakten med moren.

– Jeg makter ikke å ha henne så nært i livet mitt når hun ikke klarer å se hvor vanskelig dette er for meg.

Telefonkataloger 

Hun har fått seg en liten hybel i Bodø, 18-åringen.

Der starter hun sitt eget liv. En rastløs tilværelse.

Mens snøfillene pisker henne i ansiktet, går hun fra telefonkiosk til telefonkiosk. Saumfarer telefonkataloger etter ledetråder. Tar kontakt med en etterforsker i Oslo, men har ikke råd til å betale honoraret.

– Hjemme hadde jeg lett i gamle papirer og albumer. Funnet dåpsattest, helsebok, et kort med fødselsnummeret mitt på.

I et av dokumentene hun finner, står det et navn. Jim Smith.

Sporene leder til Sveits.

Dro til Sveits

Gunn ble selv tidlig mor.

Som 22-åring bestemte hun seg for å følge opp Sveits-sporet. Hun tok med seg sin to år gamle datter for å jobbe som Au pair hos en norsk-sveitsisk familie.

– Målet var å lære meg språket, og jobbe videre med sporet derfra.

Men turen ble en fiasko. Etter noen uker ble datteren så syk av kostholdet at Gunn bestemte seg for å reise hjem.

Senere fikk hun vite at moren hadde funnet på navnet som sto på dokumentet. Det fantes ingen Jim Smith.

Et annet spor er jobben moren hadde som 19-åring, året hun ble gravid. Da var hun ansatt ved hotellet på Saltfjellet.

– Mamma fortalte blant annet at hun var mye sammen med samene som bodde der på den tiden. Historier om slakting av rein, at hun fikk røre i blodet. Men da foreldrene hennes fant ut at hun var gravid, ble hun hentet hjem.

Tore på sporet 

Hun vet ikke hvor mange telefoner hun har tatt, til mennesker hun trodde kunne vite noe. Eierne av hotellet på den tiden moren jobbet der, var gamle da Gunn fikk kontakt. Kunne ikke hjelpe.

Gjestebøkene ga heller ingen svar.

Gjennom årene har hun forsøkt alt.

Historielag, ulike arkiver, Frelsesarmeen, gamle aviser, kirkebøker.

Hun kontaktet Tore på sporet.

Internett, Facebook. Der kom hun i kontakt med andre som hadde lignende historier å fortelle.

Selv fant hun ingen svar.

– Ifølge loven sies det at alle har rett til å vite hvem som er ens foreldre. Det er bare tull. Så lenge moren min nekter å si noe, kommer jeg ingen vei.

Hun har snart brukt en mannsalder på letingen, men fremdeles er faren hennes bare et tomrom i tilværelsen.

– Det har gått lang tid, og jeg forventer ikke å få en helt ny familie. Jeg respekterer at faren min kanskje ikke ønsker å vite av meg. Men hadde jeg bare hatt et navn, et bilde, hva som helst...

Gunn Danielsen er snart tom for ideer. Å stå fram med historien i avisa blir en siste utvei. Hun er overbevist om at noen vet.

– Det er rett og slett det største ønsket i livet mitt: Å få vite hvor jeg kommer fra.

 

* Moren til Gunn er kjent med at Bodø Nu skriver om jakten på faren, men ønsker ikke å kommentere saken. Hun holder fast ved at hun ikke vet hvem som er faren til datteren.

 

 

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.