Marta Abelsen skriver om de verste ordene hun vet, og om det å leve i uvisshet. Foto:

Det verste
ordet jeg vet

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Marta Abelsens blogg. Det gjengis i sin helhet med tillatelse.

Sykdommen ble en del av familien for ganske nøyaktig ett år siden. Siden har alt vært usikkert. At en av dine nærmeste får en alvorlig sykdomsdiagnose er en absurd følelse. Det setter i gang en tankestrøm man ikke har vært borti før. Det skaper mange spørsmål. Det er store spørsmål, og det er små spørsmål. Hvordan skal jeg en gang fortelle barna mine hvem min far var? Og hvem skal lære meg politikk? Hvem skal smøre skiene neste vinter?

Pappas sykdom er en slu jævel. Det kan man vel egentlig si om all form for kreft. Likevel føles det spesielt håpløst når man får vite at kreften har svært dårlige prognoser for overlevelse, og at det ikke egentlig finnes noen kur. En ting er at en av mine nærmeste får kreft, en annen ting er når det går opp for meg at den er uhelbredelig og at vi på sett og vis står sjakk-matt. Vi er den tapende parten.

"Det er stor forskjell på å vite at man skal dø, og å vite når man skal dø", sa pappa. Selv har jeg ikke peiling på hva pappas kreft heter, og jeg har ikke sett prognosene for overlevelse. Da vi først fikk høre at det var kreft i lungene, googlet jeg lungekreft. Prognosene for overlevelse av lungekreft ser slik ut:                                                             


(Kilde: kreftforeningen. Bildet viser hvor mange som overlever i en femårsperiode etter at diagnose er satt, 1976-2015)

Ikke spesielt oppløftende med andre ord. Etter hvert forstod jeg at det ikke var lungekreft; det er en kreft som har spredd seg fra nyrene. Og senere har jeg forstått at prognosene vi står ovenfor ser enda mørkere ut, selv om jeg aldri har sett grafen selv. Det vil jeg ikke.

I sommer fikk jeg for første gang høre det medisinske navnet på sykdommen. Jeg skyndte meg på rommet og googlet navnet før jeg glemte det - for det var ikke akkurat et navn som var enkelt å huske. Og ja, jeg vet at å google sykdommer er det dummeste man gjør, for uansett hva det gjelder, forteller internett alltid om "worst case scenarios" .

På den tiden var vi på ferie et sted med relativt dårlig internett, og der jeg lå i senga suste tusen tanker rundt i hodet mitt, mens jeg ventet på at nettsiden lastet inn. Akkurat idet teksten dukket opp på skjermen, klikket jeg meg ut. Hva positivt vil det gjøre for meg? Ingenting. Og jeg tror at å fjerne meg fra den nettsiden gjorde meg en stor tjeneste. Navnet på sykdommen glemte jeg med én gang.

I sommer skjedde en oppblomstring i kreften etter en ganske vellykket cellegiftkur i vår. De bestemte seg for å stråle de nye svulstene, noe som også var relativt vellykket. Siden skolestart har jeg hatt et håp i meg om at vi får feire jul sammen i år også. I september allerede, begynte jeg smått å se frem til jul. Men jeg tillot meg ikke helt enda å glede meg, for med denne kreftformen kan mye skje på måneder, og få uker. I starten av november derimot, trodde jeg at det var relativt trygt å glede seg til jul, det kunne faktisk gå, vi får feire jul sammen i år også.

Dette var altså inntil for et par uker siden. Ny CT-røntgen viste spredning til flere organer. Nok en gang slår det meg hvor håpløs denne situasjonen er. Hvor maktesløse vi er. Ny cellegiftkur skulle settes i gang forrige onsdag, men da ble pappa i stedet innlagt på sykehus med sterke smerter. Ingen forstod hvor smertene kom fra, og etter ny røntgen har det ikke kommet svar.

Man kan ikke starte cellegiftkur før man vet hva man kjemper mot. Plutselig ble pappas gjenlevende levetid kraftig innskrenket. 3 uker? Mindre? Mer? Vil han se starten av 2017? Vil han treffe sitt andre barnebarn som fødes en gang i Januar? Legen kom torsdag og sa at det blir nok jul i år også. En lettelse, men også en absurd følelse at det plutselig er en svært ambisiøs tanke og heller usannsynlig å få feire nyttår sammen.

Gudene vet hvor jeg egentlig vil med denne teksten, men jeg tror jeg forsøker å lufte tankene mine for min egen del. Og kanskje til hjelp for andre i en liknende situasjon. For én ting er sikkert; det er ikke lett å skulle snakke med venner eller andre kjente om hvordan man har det, når de ikke vet hvordan de skal svare. Forståelig, selvfølgelig, men irriterende likevel.

Jeg har heller ikke kommet meg til psykolog enda, så dette er nok min foreløpige form for terapi.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.