Hans Austad har håndtert alvorlige astmaplager hele livet. Men han har aldri snakket om det offentlig. Ikke før nå. Foto: Rune Nilsen

En djevelsk utholdenhet

Av Markus Andrè Jensen
13.11.2016 16:11 - OPPDATERT 13.11.2016 16:11

Alle har hørt historien om en av Bodø-historiens råeste gründere. Nesten ingen har hørt om den tøffe barndommen - og sykdommen som ble starten på reisen hans.

– Vet du, da jeg skrev de ordene …Det var som en slags terapi. Jeg ble såpass satt ut at jeg felte noen tårer, sier Hans Austad (53).

I noen sekunder er han blank på øynene.

Stamina-gründeren fra Dønna skal fortelle historien svært få kjenner til.

Om en barndom preget av livstruende astma, om oppholdet på den omstridte Tomtebo-klinikken i Vikersund, og hvordan han nekter å kalle seg for kroniker, selv om han den dag i dag går på et strengt medisinregime og med jevne mellomrom legges inn på klinikk for å pleie luftveiene og koble helt av, en måned i gangen.

– Det er viktig at dette blir rett, understreker han, der han sitter i stolen på Rustikk, mens han inntar den litt forsinkede frokosten han har bevilget seg.

Tidvis blanke øyne er det eneste tegnet på sentimentalitet.

Hans Austad er ikke interessert i noen sippe-reportasje, «stakkars deg» er ikke for ham.

Resten av formiddagen forløper i kjent stil. Han snakker på inn- og utpust, han langer ut mot holdningene til det å være syk i dagens samfunn og han er dønn ærlig.

Som kollegene hans advarer: Skal du intervjue Hans Austad, skal du ha god tid og hard hud.

Trondheim

– Gutten lever ikke til han er ti år.

Spesialisten titter over bordet på det vesle kontoret i Sentralsykehuset i Trondheim.
Blikket møter Jon Austad, som flyr opp i raseri, med sin fem år gamle sønn Hans som tilskuer.

– Hadde det ikke vært for at du er oppe i årene, skulle jeg tatt deg med bak veggen og banket deg, freser pappa Jon.

Han er sint og frustrert.
Allerede da Hans var seks måneder, skjønte han og kona Liv at noe var alvorlig galt.
Guttungen slet voldsomt med pusten, han hovnet opp og utviklet kraftig eksem.
Jon måtte kvitte seg med fuglehunden Lorry, et elsket familiemedlem, på grunn av plagene.

Eksponert

Så, i 1967, må familien flytte på seg.

Fra Honningsvåg i Finnmark, hjem til Sigerstad gård på Dønna.
Jon Austad er eneste gutt i søskenflokken og arving til familiegården.

Ingen av svogerne vil overta og odelsgutten bare kan ikke la flere hundre års historie gå til spille.

For den fire år gamle, kraftig astmatiske sønnen, er det ingen bønn.

– Jeg ble aldri skåna for noe. Vi kjørte det til limit’en. Jeg tror på eksponering, å bli utsatt på en kontrollert måte for det du sliter med, men dette hadde en negativ effekt. Jeg ble nedkjørt, sier Hans.

Med kraftig allergi og det man før i tiden kalte for femtegrads astma, hjelper han til som best han kan med gjøremålene, midt blant dyrene, med rennende øyne, tett nese og pustevansker.

I perioder må Hans bandasjeres for å dekke til infeksjoner og forhindre kløe, på grunn av eksem, eller pakkes inn med plastemballasje rundt hender og føtter for at behandlingssalvene skulle trekke inn i huden.

– Det var utrolig vanskelig å godta for en aktiv gutt, og veldig stigmatiserende.

Saken fortsetter under bildet.

– Jeg går like gjerne til Erlingbu som jeg går Marcialonga. Der slipper jeg å stå i kø, sier Hans Austad. Som også benytter turområdet i Bodøsjøen flittig, til tross for luftveisproblemene og den rå bodøvinden. Foto: Rune Nilsen

Sprøyter

Høyonna var verst.

– Det var ukentlige, skarpe anfall, sier Hans Austad, reiser seg opp og simulerer hvordan det gikk for seg.

– Jeg sto med hendene på bordet, fikk ikke puste inn og gjentok til mamma og pappa at de måtte være stille. Det var en grusom kvelningsfølelse.

Ble det riktig ille satte far seg i bilen, kjørte med guttungen til distriktslegen og fikk satt adrenalinsprøyter i den underutviklede kroppen.

– Det fantes ikke noe medisinregime for barn på den tiden. Pappa var kreativ, jeg husker godt at han badet meg i saltvann han hadde båret opp fra havet, forteller Hans.

– Jeg var en blålysunge. Det ble mange legebesøk.

Men da han er blitt seks år, da spesialisten i Trondheim sier rett ut at alt håp er ute, tar Jon og Liv Austad en knallhard beslutning.

– De skjønte at skal vi ha sjanse med denne gutten, må vi ha den beste hjelpen i Norge.

– Heldigvis hadde jeg ressurssterke foreldre. De gikk ikke av veien for noe.

Summer of 69

Det er én sensommer Hans Austad aldri glemmer.
Bilturen fra Helgeland til Vikersund, sommeren 1969.

Far og sønn Austad sitter på med tante, som har tilbrakt sommeren på Dønna.
Det er siste gang seksåringen ser hjemstedet på en god stund.

Like utenfor Vikersund åpenbarer Tomtebo seg, et behandlingshjem for unge astmatikere.

Foreldrene har forberedt Hans etter beste evne.
Og de har sagt dette: Nå skal du bli frisk.

– Det å bli sendt bort, det er for abstrakt for en unge. Det skjønner man ikke. Men for meg, som hadde tilbrakt store deler av barndommen i senga, med lungebetennelser og uendelige plager, så var den gulrota en enorm drivkraft.

Han husker de første inntrykkene.

Det var så stort, så innbydende. Her var utendørs svømmebasseng, store områder med barnålsskog, idrettsplass og hoppbakke.

I en time blir pappa Jon vist rundt sammen med sønnen.

Så er det ugjenkallelig adjø.

Overgrep

Mye er blitt skrevet og sagt om det Røde Kors-eide barnehjemmet Tomtebo.
I 2008 gikk da 56 år gamle Liv Tyssvang ut i Aftenposten med sin historie.

Hun tilbrakte fire år på institusjonen.
De årene ødela livet hennes. Systematiske overgrep – fysiske, psykiske, seksuelle.

Overgrep Hans Austad også bevitnet.

– Det var særlig én figur der, som vi ungene var livredde, sier han.

– Jeg har sett gutter bli avkledd…

Hans blir stille et sekund. Akkurat denne delen av historien har han tungt for å fortelle.

– Da var det bare å gjemme seg. Jeg var, på dette tidspunktet, nærmest dekket av eksem. Helt ærlig tror jeg det reddet meg. Selv ble jeg aldri utsatt for slike overgrep, sier han.

Telemark

Som nordlending og seksåring var det en kamp for tilværelsen.
Hans ble slått og banket opp, og han slo tilbake etter beste evne.

– Det var én gutt, 12- 13 år, som vi bare kalte Telemark. En tynn, hengslete kar som hadde noen forferdelige hender. Han banka på oss blåveis. Pleierne grep inn når de så det, men det var stort uteareal og umulig å få med seg alt. Jeg fikk reaksjonsmønster som et barnehjemsbarn, jeg kjempet for meg selv. Du blir fort klar over hva du må gjøre på et slikt sted.

Foreldrene så han tre ganger på halvannet år.

Fredager klokken 18.00 ringte telefonen fra Dønna.

På samme tid den beste og verste stunden i uka.

Best, fordi han fikk høre mammas stemme.

Verst fordi hun aldri klarte å holde igjen gråten da tiden var ute.

Siste mann

Enhver som leser dette forstår at opplevelsene merker et menneske for livet.

Hans er den første til å innrømme det.

Men så sier han:

– Tomtebo reddet livet mitt!

– Det er få som skjønner at jeg faktisk kan hevde det, men det er det klare faktum. Først og fremst ble Tomtebo trening for meg. Jeg lærte betydningen av å holde meg i form. Det er her jeg har interessen for trening fra, noe som virkelig har formet livet mitt i ettertid. Vi drev fysisk fostring hver dag i gymsal, utendørs og i basseng, samt store doser fysioterapi og massasje, veldig hard massasje, nærmest banking.

Her kommer også livsmottoet hans fra, mantraet han gjentar i det kjedsommelige til alle som vil høre når han prater om Stamina: Å hegne om det friske i mennesket.

– Og jeg ble tilpasningsdyktig. Det er senere blitt en av mine sterkeste egenskaper, å tilpasse meg ulike og varierende sosiale settinger. Grunntreningen fikk jeg der, hevder Hans hardnakket.

– For mange ble Tomtebo det verste de har opplevd. Men du hevder det også har vært bra for deg?

– Jeg skjønner godt at ikke alle med fortid der har klart å leve et normalt liv, at opplevelsene ble tunge å bære. Jeg har selv prøvd å være åpen om det, jeg har også gått til psykolog. Det er tungt å bli revet ut av hjemmet og sendt vekk som seksåring og jeg følte i mange år at foreldrene mine sviktet meg. Samtidig sa en stemme inni meg at de ikke hadde annet valg.

Hans bodde på rom med tre andre gutter på institusjonen.

Da han var 22, var han den siste overlevende.

Saken fortsetter under bildet.

– Foreldrene mine gikk ikke av veien for noe. De gjorde det de måtte, sier Hans Austad, som også innrømmer at han lenge følte at de hadde sviktet ham. I dag er det bare hans mor som lever. Foto: Rune Nilsen

Farmor Alvhilde

Tilbake til Dønna kom en forandret Hans Austad.

– Jeg var voldsom, godt trent i kunsten å slå fra meg. Jeg ble raskt en utfordring, sier han.

Men han hadde en annen forse:
Han var skoleflink.

Lærerne så litt mellom fingrene når det gjaldt den spede astmatikeren.

– Og periodene med sykdom gav godt med rom for studier i alskens historie. I bøkenes verden var jeg ikke hemmet, og drømmeren i meg fikk spillerom, sier Hans.

Så var det farmor, da.

En ”coach i verdensklasse”, som han sier i dag.

– Alvhilde er den personen, ved siden av foreldrene mine, som har betydd mest for meg i mitt liv. Hun var selve barndommen min, og absolutt alt av minner fra mine oppvekstår sentreres rundt Alvhilde og «gammelstua» på heimgården. Dette var min verden, fylt med historier, bøker, oppdagelsesreiser på loftene i det store, gamle Nordlandshuset, trygghet og omsorg. Et helt uslåelig «oppvekstsenter», sier Hans.

Han har to barn selv. Sønnen Aksel, datteren Alvhilde.

Læreren

Vi har hørt historien før.
Om hvordan propellen fra Dønna bygde opp Friskhuset, senere Stamina, med to tomme hender, et voldsomt snakketøy og nulltoleranse for doping.

Utgangspunktet var et treningssenter på Snippen og innpass i Bodøs vektløftermiljø.

Men hvordan havnet han i byen han nå kaller hjem?

– Jeg skulle jo bli arkeolog, sier Hans.

– Men etter å ha møtt noen arkeologer, vant pragmatikeren over romantikeren.

Så da flyttet han til Bodø for å studere økonomi.

Og å gjøre en hel haug med andre ting.

Han jobbet i psykiatrien, i bank, ja – en stund var han lærer på Tverlandet skole. En smule manisk, sier han om eget aktivitetsnivå.

Hans var 20, elevene 13-14. Men noe hadde skjedd i puberteten. Fra å være minst i klassen var han størst. Han trente regelmessig og hadde en kroppsbygning som innbød til respekt.

– Jeg underviste i kroppsøving, engelsk og noen timer i matematikk. Årsaken var at en lærer røk ut i langtidssykemelding. Jeg har fortsatt takkebrevet jeg fikk da hun kom tilbake: Hans Austad, hva er det du har gjort med denne klassen? Jeg hadde jo bare innført disiplin.

Hans + Stamina

Så havnet på han på Snippen, da, treningssenteret som tok avstand fra doping, som kastet folk som ikke innrettet seg på dør og – dette ber Hans oss sitere ham direkte på – ikke brydde seg en dritt om forbrukerlovgivning.

– I den forstand at vi gikk inn og kontrollerte kundene. Det skulle være rent.

I 1989 overtok han det med noen kompiser.
Men Hans hadde samtidig noe ugjort.

– Det er ikke så mange som vet det, men jeg jobbet fra 1990 til 2000 i Norges Astma- og Allergiforbund. Jeg var med å bygge opp organisasjonen i Nordland. Jeg overtok etter min mentor, Ernst Pettersen, en lederskikkelse.

I 1997 åpnet Friskhuset på City Nord.

Selve flaggskipet til Stamina i Bodø den dag i dag, nesten 20 år senere.
Og i 2000 hadde Friskhuset blitt så stort at Hans Austad og teamet bygde en standard mal – et konsept, og begynte å bygge kjeden som tok Nord-Norge med storm.

Fra da av har han vært uløselig knyttet til Stamina-historien.

Fikk nei i nord

Vi skal ikke dvele for mye ved den, men noe vil Hans si.

Det ene:

– Jeg har umåtelig respekt for kollegene mine. Jeg har fått jobbet sammen med noen av de flinkeste folka i bransjen. Det har vært et lagarbeid, og jeg er uendelig stolt av å ha fått være med på dette med dem.

Og så er det én ting til:

Friskhuset vokste forferdelig fort fra starten på kjedebyggingen i 2001.
På et tidspunkt var hver femte voksne nordlending medlem i kjeden.

Hans skjønte at skulle man vokse videre, måtte man sikte nasjonalt. Det måtte kapital til.
Midler han rett og slett ikke klarte å innhente i Bodø.
Her ligger hans store sorg, i den grad den finnes, i Stamina-historien.

– Bodø skal være en by med horisont. Men jeg våger påstanden at kapitalmiljøene i Bodø ikke forsto hva jeg eksponerte dem for. De skjønte ikke muligheten, sier Hans.

– Sannheten er at et av de mest kompetente miljøene her i nord gjorde en verdivurdering av Friskhuset i 2011. Ett år etterpå var vi solgt til investeringsfondet Herkules for tre ganger så mye. Jeg synes det er trist at vi ikke klarte å finne pengene vi trengte i Nord-Norge, men måtte til Oslo for å fortsette reisen. For å være litt spissformulert: Jeg mener kapitalmiljøene i nord må se til helvete å klare å orientere seg, utover fiskeri og reiseliv. Det er lite innovasjon i investeringene deres, alt for mange flokkdyr og tradisjonell tenkning og få som har en god track record på avkastning. Det blir en lokal lekegrind for noen utvalgte kapitalister, og der alle kjenner alle.

Saken fortsetter under bildet.

I kjent stil langer en av Bodøs mest suksessrike gründere ut mot det han er misfornøyd med. I denne omgang: Investeringsviljen i Bodø og i nord. Foto: Rune Nilsen

Folkehelse

I dag omsetter Stamina Group for 2,1 milliarder kroner.
Det aller meste innen bedriftshelse, selv om treningsbiten selvsagt er ekstra synlig i hjembyen.

Bare i Bodø er det skapt 120 arbeidsplasser.

Hans Austad solgte seg ut, men fikk anledning til å kjøpe en liten prosentandel av selskapet. I dag eier han under tre prosent.
Salgssummen er ikke kjent, men at Hans er en bemidlet mann i dag er det ingen grunn til å tvile på.

– Jeg er ikke så veldig opptatt av pengene jeg har tjent. Jeg ville skape arbeidsplasser og det har jeg gjort. En annen tilfredsstillelse er at Friskhuset og med tiden Stamina har skapt enorme verdier i form av god folkehelse i Salten og Nord-Norge. Det er ingen aktører, lag eller foreninger som kan måle seg med det vi har skapt av trening og aktivitet gjennom 30 år - vi har trent en hel landsdel!

Medisinert

Da Hans Austad kom i puberteten, ble sykdommen også markant bedre.

– Jeg var som en sommerfugl som kom ut av puppen.

Han lærte seg å holde astmaen i sjakk med den rette kombinasjonen trening og korrekt medisinering.
Den dag i dag står antibiotika og kortison i kjøleskapet hans, i tilfelle han begynner å brygge på sykdom. En lungebetennelse er kritisk.

Bivirkningene av regimet er at han tidvis føler seg oppblåst, får temperatursvingninger og binder vann i kroppen.
Trening blir vanskelig, men Hans vet at alternativet, det å la medisinen være, er verre.

Hver eneste dag inntar han også KOLS-medisin (han er ikke diagnostisert med KOLS, men medisinen hjelper) via en inhalator.

Med jevne mellomrom har han dessuten forsvunnet. En måned i strekk, til LHL-klinikkene Glittre, et spesialsykehus for mennesker med lungesykdommer. Sist i mai og juni i år.

– Det er blitt en påkrevd oase jeg har unnet meg, uten et snev av dårlig samvittighet, forteller Hans.

– Jeg har fått erfare verdien av å koble ut omverdenen helt, å la meg oppvarte og å være pasient i ordets rette forstand. Jeg har i trygge omgivelser kunnet utfordre meg selv på områder som kondisjon, medisinsk yoga og mindfulness. myke saker som faktisk er til hjelp, også for oss karer.

 Antikronikeren

– Men Hans. Du er jo en kroniker?

Spørsmålet kommer i retur som en boomerang fra andre siden av bordet.

– Nei! Du kan sikkert si at jeg klinisk sett er klinisk syk. Men slik velger ikke jeg å se det, sier Hans.

Nå er han trukket opp.

– Min sykdom er en del av meg og siden jeg var en liten gutt har jeg måttet forholde meg til at dette må jeg leve med, dette må jeg gjøre det beste ut av. Det aner meg at mange av dem som sliter med langt mindre helseutfordringer enn meg, men som lar seg prege, faller ut av arbeidslivet og som overfører problemene sine over på familie, venner og ikke minst behandlingsapparatet, de har ikke erkjent nettopp det: At de må leve med sykdommen, sier Hans.

Og fortsetter:

– Mange kaver etter helbredelse og friskhet, men hva er nå det egentlig å være frisk? Jeg ville selvsagt valgt vekk de fysiske plagene mine hvis jeg fikk muligheten, samtidig har de formet meg til det jeg er i dag. Jeg har gjennom årene fortløpende vurdert og håndtert de faktorene som spiller inn på min sykdom. Enkelte vil sikkert si at jeg er en balansekunstner som ikke for lengst har hoppet av arbeidslivet, som ikke har flyttet til varmere strøk. Men for meg handler det om livskvalitet. Det gir meg utrolig mye å bo i Bodø, selv om klimaet er utfordrende for luftveiene.

– Aller mest er jeg frisk, tross alt. Jeg er fysisk sett godt utrustet, i forhold til alderen min. Jeg har brukbar kondisjon, trener mye styrke og klarer meg godt sammenlignet med folk som er ti år yngre enn meg.

Nå endrer monologen retning. Den begynner å handle om hverdagslykke.

”Den ytterste dekadens”, kaller Hans Austad samfunnet vi lever i.

– Vi jager etter perfeksjonisme. Det er blitt et sant helvete, keeping up with the Joneses, når det gjelder matpakken til barna. Det skal være grønnsaker og mat i alle regnbuens farger. Jeg synes det er en innholdsløshet i det vi higer etter. Vi speiler oss mot hverandre. For meg blir det kunstig. Hverdagsturen er 10.000 ganger mer verdt enn Marcialonga.

– Du mener det er posering?

– Ja, det er det. Jeg gjør ikke sånne ting, jeg går på ski i marka. Erlingbu er vel så spennende som Birken for meg, så slipper jeg også kø og kan nyte friheten og ikke minst stillheten.

Komplekset

Intervjuer og intervjuobjekt trekker pusten.
Det er noe mer her - noe personlig han egentlig ikke har tenkt å snakke om.

– Nå skal jeg åpne et rom som er skummelt for meg å gå inn i, sier han.

– Men når du blir revet ut av normalkonteksten din som seksåring, og får kuttet over båndet til mor… I psykologien er det noe som heter brutt ødipuskompleks. Og det har jeg kjent på. Jeg har kjempet med å slippe folk inn på meg, sier Hans.

– På ordentlig, altså. Jeg har slitt med hengivenhet, det å gi alt av seg sjøl i møte med andre.

– Jo mer jeg tenker over Tomtebo-oppholdet, jo mer slår det meg at det er en forklaringsvariabel på en god del av de utfordringer jeg har møtt. Samtidig må det ikke bli slik at man ikke tar tak og gjør noe med det selv. Man må tørre å face de vanskelige tingene i livet, hvis ikke utvikles monstrene i deg.

Saken fortsetter under bildet.

– Jeg jobber ikke i Stamina resten av mitt liv, sier en 53-åring som føler at han fortsatt har massevis å bidra med i arbeidslivet. Foto: Rune Nilsen

Noe annet

Vår tilmålte tid med Dønna-dynamoen går mot slutten.

Ett spørsmål gjenstår:

Hva nå, Hans Austad?

– Jeg jobber ikke med Stamina resten av mitt arbeidsliv, sier 53-åringen.

– Den dagen jeg velger å gjøre noe annet, og den dagen kan komme nokså fort, da kan jeg yte noe på mange felt.

– Hva har du å bidra med?

– Jeg har erfaring i det å lede mennesker. Jeg anser meg for å være en nokså avansert menneskekjenner. Og så er jeg direkte, åpen og ingen pokerspiller. Akkurat det kan være ubehagelig, sier Hans.

– Jeg er 53 år ung og har jobbet som leder og gründer i rundt 30 år. Jeg vet at jeg har en spennende profil og at det er et liv utenfor Stamina. Det finnes samfunnsområder jeg kunne tenke meg å bruke restenergien min på, innrømmer han.

Den mørke, litt hese stemmen avbrytes fra tid til annen av surkling i brystet.

Av og til må han hive etter pusten, spesielt når han blir ivrig.

– Hvis man ikke visste om sykdommen din, er det omtrent det eneste som avslører den.

– Ja, for deg er det sikkert merkbart. Jeg tenker ikke over det. Surklingen, den er en del av meg. Og jeg vil ikke være noen annen enn Hans Austad.

– Det er jo han jeg har lært meg å leve med og er glad i! 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.