Fitim Azemi og Glimt fikk en vond, vond kveld mot Viking. Nå ser det mørkt ut med tanke på å overleve i eliteserien. Foto: Per-Inge Johnsen

En tapers
mentalitet

Det var en vond kveld på Aspmyra.

Premissene for kampen mot Viking var enkle:

Med seier ville plassen i eliteserien være tilnærmet garantert.

Med tap ville kvalikplass sannsynligvis være det beste man kan håpe på.

I forkant av kampen etterlyste jeg mental styrke i avgjørende oppgjør. Til nå har akkurat det vært fraværende under trener Aasmund Bjørkan.

90 minutter, to baklengsmål og null poeng senere er svaret gitt: Heller ikke i den viktigste kampen av dem alle leverte Glimt til godkjent.

Når vi vet at Rosenborg på Lerkendal er årets siste motstander i seriespill, og Stabæk møter Start hjemme samtidig, er konklusjonen at Bodø/Glimt sannsynligvis spiller i 1. divisjon i 2017.

Så, hvordan havnet vi her?

I gårsdagens kommentar dro jeg frem noen av mulighetene Glimt har hatt til å unngå en nedrykksstrid de åpenbart ikke har taklet påkjenningen av å være i.

Poengtap mot, i tur og orden, Haugesund, Sarpsborg, Vålerenga, Aalesund, Tromsø, Lillestrøm, Brann og nå Viking på hjemmebane - alle kamper Glimt burde tatt flere poeng i - har brakt laget ned i sumpa.

Da er det nesten provoserende å høre trener Aasmund Bjørkan, veteran Trond Olsen og de andre spillerne klage på dommeravgjørelsene i kveld.

– Dommeren var patetisk, raste Olsen.

Et passende ord for å beskrive Olsens egne prestasjoner i kveld. Eller i andre, avgjørende hjemmekamper. 

Han var langt fra alene. Kaptein Thomas Jacobsen behandlet ballen som en usikret granat. Makan til ansvarsfraskrivelse.

Ole Jørgen Halvorsen var så sliten at han slurvet med stegene etter 60 minutter.

Daniel Edvardsen hadde en katastrofal kamp som høyre back. Hele Glimt-forsvaret ble grepet av kollektiv handlingsvegring ved både 0-1 og 0-2 - scoringer som enkelt kunne blitt avverget med litt besluttsomhet, med mental tøffhet.

Faktisk: Forutenom Mathias Normann, sto ingen glimtspillere frem. Ingen tok ansvar for å skape noe. Ingen ville ha ballen, eller maktet ta de rette avgjørelsene i avgjørende situasjoner. Ingen beholdt roen da det gjaldt som mest.

Og slik har det egentlig vært i hele sesongen.

Når en 20 år gammel spiller, i sin første sesong på øverste nivå, er den som må gå foran, vitner det om en spillergruppe nær blottet for lederskikkelser som drar de andre med seg i motgang.

Glimt måtte takle presset i kveld. De bukket under. Igjen. 

Derfor er Bodø/Glimt per 30. oktober akkurat så svake som tabellsituasjonen tilsier. 

Bare et Stabæk-lag som tabber seg ut mot 1. divisjonslaget Start i siste serierunde kan berge dem nå. 

For seier i Trondheim, mot den overlegne seriemester Rosenborg, det tror ikke Aasmund Bjørkan eller spillerne selv på en gang. Det er nærmest utopi slik laget fremstår, og slik de har opptrådt i avgjørende kamper så langt i år. 

Og det som virkelig er patetisk, er Glimts opptreden hver eneste gang de spiller en kamp som virkelig betyr noe.

Å skylde på dommeren er en tapers mentalitet. 

Men så er det nettopp det Bodø/Glimt er, akkurat nå. En taper.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.