Vebjørn Karlsens bilder viser det erotiske mangfoldet på havets bunn i Saltstraumen. Foto: Vebjørn Karlsen

Erotikk på
havets dyp

Alt flyter, er det blitt sagt. Og her, på denne tida, kan utsagnet synes like forslitt som uhåndgripelig sant. I Nord-Norge, nå når det våres; still deg til rette og se sola bølge i høyere og høyere sinuskurver. Veksten i marka, som også den kommer med bølgeslagenes brutalitet. Alt som tiner og springer ut. Smeltevannet fra Børvasstindan. Alt som lever og pulserer med årstidenes hastigheter.

Stå der lenge nok (vi snakker millennier nå) og også fjellene vil bølge: Der de tvinges oppover av planetens vulkanske kraft, forsteines over årtusener, og over årtusener brytes ned, like ugjendrivelig av is og kraften til vind og nedbør (den samme kraften vi kan kjenne mot huden på en vårdag som denne). Og vi som lever dør sammen med sjødyrene, legger oss i klem som forkalkede lag i fjellene, der de tvinger seg oppover. Og nå, når det våres, blir de samme næringssaltene med smeltevannet fra Børvasstindan tilbake ut i havet.

Under vannoverflaten speiles disse bevegelsene. Se for deg en vertikal verden der alt er vann. Solstrålene når ikke ned til lavlandet og vekstene må jobbe seg ovenfra. Alt liv kommer fra havet, sies det, og der finnes det i all sin voldsomhet. Men også fraværet er mer voldsomt der: Over havbunnen er det et goldt land som strekker seg ut (du kan se for deg en ørken, nærmest) i ufattelige dimensjoner. Fjellene er høyere der nede, dalene dypere. Også verdens lengste fossefall og elver finnes der. Og værsystemer: Havstrømmene er vindene som bruker årevis på å blåse milliarder av kubikkmeter vann over landskapet. Over alt i disse bevegelsene finnes livet i utstrekninger, men det kommer først til syne i fortetninger.

Saltstraumen står i et slikt klem. Mellom Straumøya og Knaplundsøya (der den nest største ferdselsåra inn til Bodø (fylkesvei 17 for pendlere, kystriksveien for turister) står i et brospenn over sundet) møtes disse størrelsene fra våren og storhavet utenfor. Et søkk i terrenget; like iøynefallende som andre fjordmunninger langs kystlinja. Grunnet sin unike posisjon er dette allikevel scenen for noen av de mest ekstreme prosessene vi kjenner til. I både geologisk og økologisk forstand.

Synk ned i dette havstykket og verden vil lukke seg om deg. (Det er kjent at mange dykkere klager over dårlig sikt gjennom denne sesongen. Man kan nesten ikke se hånda foran seg. Joda, det er spektakulært å dykke i Saltstraumen når du kan drive langs de enorme bergveggene; følge dem med blikket ned i det beksvarte dypet under deg, men det er ei tid for alt.) I de frie vannmassene løper et endeløst transportbånd av næringssalter. Den konstante strømmen fornyer tilgangen. Innsnevringen i topografien konsentrerer. Alt livet i sundet med sine habitater mellom og oppover bergveggene gyter i mengdevis, nå som havet er så rikt på mat. Det blomstrer i en samtidighet uten sidestykke i naturen. Den opake sikten er ikke det som forsvinner ut av syne, snarere alt du ser på én gang.

Kall det en blendende sensualitet. Nå gror det i havet, og vi beskuer forplantningen i alle dens fasetter. La sjøstjerna bære vitne om denne veksten. Studer den og hele dyret er en eneste, svulmende bevegelse: Det presses ut av sin egen midte, i et ufattelig kniplingsarbeide av celler, og setter seg i pentagrammets ytre form. (Det er i havet, ikke i himmelen, vi finner prototypen stjerne.) Under formeringen utvides veksten til videre lag; flere individer legger seg i klynger. Derfra pumper de egg og melke ut i vannmassene. Det er der befruktningen finner sted, uten å sammenblandes med ejakulasjonen fra andre arter med en tilsvarende reproduktiv praksis: Og her framtrer livets vokabular: i klaser, klynger, kaskader.

Når denne økslingen ikke er spredt utover later overlevelse til å bero på skjønnhet og skjørhet. Nakensneglen bærer navnet sitt slik, der den lever på ei helle i bergveggen. Havgapet virker så usannsynlig av dybde og mørke mot de husløse bløtdyrene. Eller kanskje er det omvendt; at det er motstandsstyrken som vises i sneglens usannsynlighet? De er vesensforskjellig fra omgivelsene. Som når to snegler møtes og begge figurerer som hanner. Samtidig hemafrodittisme kaller vi akten der de utveksler sperma, før de skifter kjønn og tar den opp i seg. Det er en sammenblanding av mykhet og livskraft: Og om du berører korallsneglen vil den forgifte deg (men skulle du få se eggklasene dens ville du latt deg forføre: Se for deg kjønnslige nupereller; dypt rosa kveiler som tegner spiraler i fraktalenes uoverskuelige symmetri). Og smørsneglen som legger bånd av egg i tulipanens form, også dem i smørets konsistens: Alt utført med en nøysom kunstferdighet der livet konsentreres innover og innover, midt i en verden av bevegelse og spredning.

Menneskelig empati kan tilskrive disse skapningene rådighet over eksistensens formdannelse. Fra de fine bevegelsene langs intrikate handlingsmønstre kommer selve forplantningens estetikk til syne. Og opp fra den tar nye individer form som fører forløpet videre, like regelbundet som uutgrunnelig vakkert. 

For oss ser bevisstheten ut til å ta over der de embryonale prosessene slutter. Vi teller livets tid fra da avkommet har brutt ut av kroppens indre. Huden vår får stå for grenselinjen mellom det uforenelige indre og ytre. Men se mot krabben og denne distinksjonen går i oppløsning. Hannen bestiger hunnen og klamrer seg fast, og først når ryggskallet løsner over skjøten blir kjønnet tilgjengelig. Forplantningen finner sted under skallskiftet, og hunnen rygger ut av den smale åpninga til det som har vært hylsteret hennes. Kroppsdeler kan revne og bli hengende fast: Fra det pansrede til det ytterst sårbare. Hannen vokter hunnen da skallet gror ut. Det tar bare minutter og det ene skjøre laget etter det neste får forskanset henne, og eggene hun har i seg. Men det skal fortsatt gå måneder før føden og varmen gjør henne drektig, og av de titusenene av egg som legges skal et forsvinnende fåtall få vokse til. 

Nærm deg fjæresonen med den samme følsomheten for mykhet og hardhet. Tangsprellen lever der, i mudderet under steiner. Når det er tid for den å gyte; tilskriv den seksualitetens vanvidd. Ettersom flere individer kommer til i de obskure omgivelsene blir paringen overlatt til impulsivitet og vilkårlig berøring mellom kroppenes overflater.

Fisken i dette terrenget legger egg i klaser. Det er ikke uvanlig at noen få hanner veksler på å våke over rogna fram til ynglet klekker ut. Og finnes det ikke også her en enorm sårbarhet? Stilt overfor dette vesenet, som i hvert sitt fiber sitrer av beskyttelsens instinkt; vi betrakter den med vår empati, men også med potensialet for inntreden og destruksjon. Sett fra det horisontale blir det i havets bevegelsesfrihet klart hvordan alt skjørt og vilkårlig også er livets ypperste potensiale: Det pulserer i utbredelser og sammentrekninger, siver inn i alle mellomrom og utfolder seg der i alle mulige retninger og hastigheter.

Se mot ruren: Den starter livet som et ørlite krepsdyr, frittflytende i åpent hav. Etterhvert plukker den opp stoffer som annen rur utskiller fra der de sitter fast til en fjærestein. Det lille krepsdyret tar til å svømme til avsenderen, hvor også den setter seg til ro og kapsler seg inn i et kjegleformet kalkskall. Klynger som disse har samlet seg over tusenvis av år, og fra nå av skal denne ruren ikke bevege seg mer enn millimeter resten av levetiden sin. Forplantningen skjer ved at ruren stikker ut penis (som er det lengste forplantningsorganet i dyreriket i forhold til størrelse) og føler seg fram til en yndet partner. Også de er hemafroditter, og partneren gjengjelder med å føre sin penis inn i partnerens åpning, hvor de befrukter og tar livet til seg om en annen. 

Flo og fjære er kreftene som gjør havstrømmen så dødelig for oss. Men det er også disse bevegelsene som gjør grenselinjen for det over og det under mindre uforenelig: Hvordan vi kan se og lukte veksten i havet, ettersom tang og tare og alt som kravler der imellom legges for dagen.

Og utover sommeren blir det varmere i de øverste meterne av vann. Da føler også vi på en tilhørighet der. Som når du klatrer opp fjæresteinene, går videre oppover svaberget og kjenner vinden og sola kappes om kulden du har med deg fra sjøen. Først når du får øye på det begynner det å svi i rifter over leggene dine; et fint, tyntflytende blod renner sammen med saltvannet. I håndflatene ser du også de lilla, kjegleformede søkkene som gradvis forsvinner i det huden strekker seg ut igjen.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.