JA til OL. Det er Geir Are Jensens klokkerklare mening.

Et klart JA
til OL i Oslo!

KOMMENTAR: For eller imot OL? Dette synes å være det mest stridbare tema i vårt land, skriver Geir Are Jensen.

Jeg har landet på en konklusjon som i nordnorsk sammenheng er like farlig som da jeg engang kom til å skrive at Den fordømte nordlending ikke var artig.

Et klart ja.

Enkle årsaker, egentlig.

Som å stille seg selv spørsmålet:
Synes du at Norge bør fortsette å sende deltakere til OL?
Eller noe mer drastisk:
Synes du at OL skal fortsette å eksistere?

For det er så enkelt, så logisk, så moralsk, om man vil, som dette: OL er et spleiselag, OL er en langtidsdugnad, OL er globalt samarbeid par excellence. Om ikke Norge…

- …som visstnok er skisportens vugge,
- …som alltid har en av de største troppene til vinter-OL,
- …som er mestvinnende nasjon gjennom alle tider,
-….som er et svært velstående land…

…kan ta ansvar for sitt tredje OL siden starten i Chamonix i 1924, så er det en fallitterklæring. Elsker vi OL, elsker vi å se norske utøvere vinne OL-medaljer, da må vi i hvert fall en sjelden gang, om ikke elske, så i hvert fall like å ta ansvar for de samme lekene.

Motstanderne av OL i Oslo har mange gode kort på hånden, helt reelt, skikkelig gode kort. IOC har vært og er delvis fortsatt en skikkelig skitten organisasjon. Korrupsjon, bestikkelser, luksusliv, gigantomani, gammelfascister, doping - IOC-pampene har gitt den olympiske idé svært dårlige vekstvilkår. I Norge har Oslo-OLs frontmenn gjort den ene tabben etter den andre, både i fremferd og uttalelser.

Og så er det Gerhard Heiberg. Fantes det et barometer over folkelig appell, kunne man brukt Heiberg til å nullstille dette. (Men det er verdt å lytte til insidere i IOC-systemet, som sier at medlem Ole Einar Bjørndalen i dag har større innflytelse enn Heiberg når de mektige menn og kvinner møtes.)

Men poenget er: Dette handler ikke om personer. Dette handler om de olympiske leker – og den olympiske idé.

Det handler om tusenvis av utøvere fra nesten 100 nasjoner som møtes i fred til herlig kappestrid, og de milliarder av mennesker som følger dette på arenaer og via tv. Jeg tar meg selv i det, når jeg tenker: De olympiske leker. Det er ansiktet til Juan Antonio Samaranch som dukker opp. Jeg ser ikke for meg forrykende oppgjør i skisporet eller utforbakken, jeg ser ikke for meg ungdom klistret til tv-apparat over hele verden, absolutt hele verden, slik jeg selv satt klistret, slik jeg selv ble glødende inspirert til å drive med idrett.

Jeg ser det ikke for meg.
Men det er sånn det er.
Det er det som er OL, og all idrett, i sin essens.

Penger er et stort tema. Særlig blant motstanderne. Det burde egentlig ikke være det. Norge har selvfølgelig råd til å arrangere et vinter-OL, og vi kommer, etter alle målestokker, til å arrangere et nøkternt OL. Det offentlige tilskuddet er beregnet til 21,7 milliarder kroner.

Statsgarantien er på 35 milliarder kroner, dersom alt går fullstendig galt. Da bygges det anlegg og infrastruktur, som før eller siden uansett ville blitt bygget. Og man kan regne langsiktige inntekter i form av turisme og bedre folkehelse.

Så sent som i forrige uke bekreftet sjef i Nordland Idrettskrets, Kristin Setså, at det er bunnsolide avtaler på at denne pengebruken ikke skal gå utover satsinger rundt om i landet.

En annen sak som motiverer mitt klare ja, er den massive og til dels krakilske motstanden mot OL. I særlig grad drevet av et tromsømiljø, med avisa Nordlys i spissen.

Der er bakteppet en aldri forbigående bitterhet over at Tromsø ble nedsablet, av idretten selv, som søkerby. Prosessen var stygg, men den er over. Nå mener man det er galskap å arrangere et langt rimeligere OL på Østlandet, som har en befolkningsmengde som faktisk kan benytte anleggene i ettertid.

Det går også i surr for den vanligvis eminente skribent i Avisa Nordland, Stein Sneve, som i en argumentatorisk suppe blander inn både Øst-Tyskland, Heiberg, sørgebind, Fabian Stang og EU-kamp. Velskrevet, elegant – og innholdsløst.

Hele den nordnorske motsanden stinker av provinsialisme, jeg synes det er nedverdigende for vår flotte og offensive landsdel at vi igjen må høre de helvetes søringan-argumentasjon. Vi er forbi det der for lenge siden. Glimt vant cupen i 1975, og det var finnmarkingen Vergard Ulvang som forbilledlig holdt på å kjøre hele Lillehammer-OL i grøfta med sin kritikk av IOC og Samaranch i 1994.

Nettopp slike herlige hendelser, helt nødvendige for en fortsatt reformasjon av IOC, kan inntreffe på nytt, om Oslo får sitt OL. I stedet for diktaturene Kasakhstan eller Kina, som er de øvrige gjenværende søkerlandene.
Det store spørsmålet handler ikke om Oslo eller ikke Oslo.

Det er:
Vil vi ha OL eller ikke?

Kommentaren er skrevet av Geir Are Jensen, daglig leder og gründer av Bodø Nu. 

geir

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.