Journalist, forfatter og redaktør Kjetil Stormark legger her frem sin analyse av potensielle konsekvenser som følge av at Donald Trump nå er USAs kommende president. Foto: Flickr.com

Et sikkerhets-
politisk jordskjelv

Journalist, forfatter og redaktør Kjetil Stormark legger her frem sin analyse av potensielle konsekvenser som følge av at Donald Trump nå er USAs kommende president. Innlegget ble først lagt ut på Aldrimer.no.

Det er de umiddelbare og mer langsiktige, sikkerhetspolitiske konsekvensene av det amerikanske presidentvalget. Valget av Donald J. Trump representerer et sikkerhetspolitisk jordskjelv som får Brexit til å fremstå som en svak krusning i den engelske kanalen.

Regjeringen og Stortinget må umiddelbart sette seg ned og reforhandle forsvarsforliket. Norges framtidige sikkerhet er i spill på en helt ny måte, mer enn noen gang i moderne tid. Det er direkte skremmende at norske politikere bare få timer før presidentvalget fremforhandlet et forsvarsforlik som til de grader ikke hensyntar den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og det var før Donald J. Trump vant presidentvalget. Men det kommer jeg tilbake til.

Det er et sterkt splittet USA som står igjen etter presidentvalget. Hatske utfall har vært gjennomgangstonen i Donald J. Trumps kampanje. Trump har seilt på en sterk bølge av misnøye fra spesielt hvite, amerikanske middelklassevelgere. Blant disse er også mange offiserer og soldater i USAs militære styrker og det amerikanske politiet.

Trump har gjentatte ganger gitt uttrykk for sin store beundring for Russlands president Vladmir Putin. Dette, sammen med andre synspunkter som Trump har fremsatt, er fra russisk side blitt tolket som å kunne åpne opp for et lang større handlingsrom for en ekspansjonistisk, russisk utenrikspolitikk.

I forkant av valget har Russland foretatt store forflytninger av militære marinefartøy til Midtøsten. Landet har samtidig utplassert missilsystemer i enklaven Kaliningrad i Østersjøen. Disse missilsystemene, Iskander-M og Kalibr, har både kort og lang rekkevidde og kan utstyres med atomstridshoder.

Kilder i etterretnings- og analytikermiljøer forteller at de frykter at dette kan være opptakten til en ny runde med russiske forsøk på å teste grenser eller sogar å reetablere det gamle russiske imperiet fra Sovjetunionens dager. Det er dette som er Vladimir Putins store prosjekt: Å svekke USA og ta over som den dominerende stormakt i verden.

Spørsmålet er hvor neste trekk kommer. Det vet ingen med sikkerhet. Det kan bli i Midtøsten, der land som Iran, Tyrkia og Jemen kan være verdt å følge med på, påpeker analytikerne. Tyrkia og Iran hva gjelder allianser med Russland. Jemen med tanke på en mulig russisk intervensjon. Russland kan ha interesse av å etablere et sterkere russisk hegemoni i Midtøsten, for å kunne utøve sterkere kontroll over verdens samlede energiressurser. En slik strategi kan også skape en økt russisk interesse for Norge.

Det kan også skje ting i Østersjøen og Baltikum. Det har vakt oppsikt at lederen av forsvarskomiteen i det svenske parlamentet nylig uttalte til svenske medier at det foreligger «en reell fare for krig». Omtrent samtidig begynte talsmenn i Moskva igjen å snakke om sin bekymring rundt dårlig behandling av den russiske befolkningen i Estland og Latvia. Begge disse landene er medlemmer av NATO. Dersom Russland foretar seg noe i Baltikum, kan landet finne på å forsøke å sikre seg den svenske øygruppen Gotland. Slik kan Russland langt enklere gjennomføre nektelsesoperasjoner og hindre NATO i å fremføre styrkeforsterkninger til Baltikum sjøveien.

Dette var noen av scenariene analytikere vurderte i en situasjon der de færreste trodde at Donald J. Trump faktisk hadde noen reell sjanse til å vinne. Valget av Donald J. Trump betyr at alt er i spill. At alt kan skje. Det er også tilfellet selv om det ikke skjer noe med en gang. Menneskesinnet er farlig sånn, at man gjerne ønsker å tro på de minst dramatiske alternativene. Men verdenshistorien er dessverre full av eksempler på at det utenkelige kan skje.

Som amerikansk presidentkandidat har Donald J. Trump skapt usikkerhet rundt NATOs framtid ved at han har slått fast at det ikke er noen automatikk i at NATO-medlemmer får hjelp dersom de blir utsatt for et angrep. Trump ønsker først å vurdere om landet har gjort nok for å ivareta sin egen sikkerhet. Økonomisk sett. Selv om Trump ikke gjør alvor av disse truslene i en krigssituasjon innebærer uttalelsene at det er skapt en betydelig usikkerhet rundt forsvarsalliansens framtid. Så lenge Trump sitter ved roret i USA kan intet medlemsland i NATO ta sjansen på at man faktisk får den hjelpen man trenger fra NATO dersom det virkelig gjelder. Dette vil få vidttrekkende konsekvenser, og kan innebære starten på slutten for forsvarsalliansen. Det er lov å håpe på at Trumps støtte i betydelige deler av det amerikanske offiserskorpset kan virke ansvarliggjørende også for Trump. Det er selvsagt også slik at de verste spådommene kanskje ikke slår til. Men håp og forventninger er det som kjent farlig å basere seg på i planleggingen av et lands framtidige forsvarsevne og en tilstrekkelig, krigsforebyggende terskel som kan virke ansvarliggjørende for de som kan være fristet til å bruke militærmakt.

USA har lenge klaget over at Europa betaler en for liten andel av NATOs samlede kostnader. Dette lå blant annet bak da NATO-toppmøtet i Wales i september 2014 enstemmig vedtok at forsvarsbudsjettene til alle medlemsland skulle heves til minst 2 prosent av BNP innen 2024. Statsminister Erna Solberg var selv med på NATO-vedtaket i september 2014. Men i ettertid har hun slått fast at hun mener at «prosentmål er tull». Da landsmøtet til Høyre vedtok to-prosentmålet i april i år, hindret Solberg aktivt landsmøtet i å vedta 2024 som deadline. I stedet ble 2 prosent vedtatt bare som et «langsiktig mål»

 Som ett av verdens rikeste land vil Norge raskt bli ett av de land innad i NATO som vil kunne bli sterkest rammet av USAs økende vrede over «gratispassasjerene» innad i NATO. Norge har allerede fått ganske hard og gjentatt kritikk for mangelfulle leveranser av etterretning fra Nordområdene, en kritikk som er sterkt bidragsytende til at regjeringen nå ønsker å kjøpe nye maritime P-8 Poseidon overvåkingsfly.

Men samtidig har politikerne lagt til grunn en ramme for forsvarsforliket på 165 ekstra milliarder til Forsvaret de neste 20 årene. Eller: Det er mer riktig å si at det er 125 milliarder, fordi 40 av milliardene er fantasipenger som Forsvaret skal interneffektivisere de neste 20 årene. Dette er et mål som fremstår som helt urealistisk. Sammenlikner vi regnemåten i regjeringens langtidsplan for Forsvaret (LTP) med hva forsvarssjefen i sitt fagmilitære råd (FMR) ba om for å kunne være i stand til å reetablere et minimumsforsvar, eller det forsvarssjefen kaller et «nøkternt førstelinjeforsvar», er det stor avtand i budsjettrammen. Forsvarssjefen ba egentlig om 200 ekstra milliarder de neste 20 årene, men får bare 125 friske milliarder. Avviket er dermed på 75 milliarder. Det er mye penger som mangler. Hva forsvarsbudsjettet for 2017 angår, er det påplusset 300 millioner kroner i forliket. Dette kommer i tillegg til en økning av budsjettet på bare 366 millioner kroner, som er det reelle tallet, justert for lønns- og prisvekst. Ikke 1,9 milliarder, slik regjeringen vil ha det til i sine pressemeldinger.

Det har ikke manglet på advarsler underveis, fra regjeringspartienes egne organisasjoner, fra fagmilitære stemmer, bekymrede borgere og uavhengige kommentatorer. Selv dersom USA hadde valgt Hillary Clinton som ny president hadde forsvarsforliket vært uforsvarlig lavt. Nå fremstår politikernes forsvarsforlik som et kroneksempel på at regjering og storting totalt har feilet i å bedømme den sikkerhetspolitiske situasjonen. De har også feilet fundamentalt i å levere på det som er statens fremste oppgave: Å ivareta innbyggernes sikkerhet.

I møtet med den nye situasjonen er det kritisk avgjørende at personlig prestisje for statsminister Erna Solberg og regjeringen legges helt til side. Nå er det hensynet til Norges sikkerhet som må veie tyngst. Et felles politisk løft for å umiddelbart bringe forsvarsbudsjettet opp på minst 2 prosent av BNP bør være svaret på den situasjonen vi nå befinner oss i. Et krafttak kan bli kritisk avgjørende for Norges evne til å håndtere utviklingen de neste ukene, månedene og årene. La oss bare håpe at det ikke er for sent.

Kjetil Stormark er en journalist, forfatter og redaktør med mer enn 25 års journalistisk fartstid. Hans spesialområder er forsvars- og sikkerhetspolitikk, forsvaret, politiet, terrorangrepene 22. juli 2011 spesielt og terrorisme generelt, etterretning, ekstremisme og historiske forhold fra den kalde krigen. Han har gjennomført mange dokumentarprosjekter, både som bøker og filmer.

Stormark blir mye brukt som kommentator på stoffområder han dekker og er også leder for fagnettverket Hate Speech International, som monitorer og gransker hatytringer, hatforbrytelser og ekstremistiske grupper. Stormark er også tidligere PR-rådgiver i byrået JKL Oslo. Stormark var presseråd for den norske FN-delegasjonen i New York da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i 2001-2002.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.