Hotelldirektør Unni Olsen ved Clarion Collection Hotel Grand Bodø håper på stort engasjement for årets Ensomt juletre-aksjon. Foto: Rune Nilsen

- Folk kom inn fra gata
for å skjelle meg ut

Men Unni Olsen trosset forutsetningene og gjorde suksess på Grand Hotell.

Jeg har aldri vært så langt nede, verken før eller siden. Nattesøvnen forsvant, jeg unngikk folk og den dag i dag er det mange ting jeg rett og slett ikke husker.
Året var 1997 og den da 32 år gamle Unni Olsen hadde nettopp tatt over direktørjobben på ærverdige Grand Hotel i Bodø.
- Jeg var overbevist om at jeg hadde vunnet i Lotto. I ettertid er jeg sjeleglad for at jeg ikke ante hva som lå foran meg, sier Unni.

Livslangs forelskelse

For det var jo ikke slik det skulle bli for jenta som vokste opp i Saltstraumen og som fra dag én ble hodestups forelsket i hotellbransjen.
- Det begynte på Saltstraumen Hotell med helge- og sommerjobber, minnes Unni.
Plassert på en stamp som var snudd opp-ned, satt hun på kjøkkenet og finskrelte poteter. Dag etter dag. Uke etter uke.
- Du blir fullstendig usynlig når du sitter slik. Samtidig fikk jeg et førstehånds innblikk i stemningen, sjargongen og hierarkiet. Jeg lærte meg stammespråket. Og det var på dette kjøkkenet at en av Unnis mest sjelsettende opplevelser fant sted. For en dag kom legendariske Knut Erik Løkeng bort til den unge jenta på stampen.
- Du har skrelt nok poteter nå, Unni. Jeg har for mye å gjøre. Du må hjelpe meg. En av gjestene har bestilt et karbonadesmørbrød med egg. Du må lage det.
- Der og da holdt jeg på å dø av skrekk, sier Unni.

Døde nesten av skrekk

Men det var også der at Unni – noe ubevisst – oppdaget en av sine sterkeste egenskaper. Hun elsker å ta utfordringer på strak arm. Med skjelvende hender prøvde hun etter beste evne å dandere tomat og agurk på toppen av smørbrødet.
I skjul fulgte hun servitøren som fraktet karbonadesmørbrødet ut til gjesten. Og nok en gang slo det henne: - Han har allerede betalt for maten. Hva om han ikke liker den?

Men maten gikk rett ned. Unnis lettelse var ubeskrivelig, mestringsfølelsen enorm. En barriere var brutt.  Hvilket også var startskuddet for Unnis karriere som kokk på hotellet. Nok en gang ble læringskurven stupbratt.
- For meg var jo selv en enkel brunsaus en komplett gåte.
Og det stoppet ikke der. Under Knut Erik Løkengs kyndige ledelse fikk Unni prøve seg i de fleste funksjonene. Hun jobbet i oppvasken, i resepsjonen, som servitør og stuepike.
- Jeg visste det kanskje ikke da, men jeg var allerede bitt av basillen, sier Unni.

Likevel, for å være på den sikre siden, siktet hun seg inn på en mer håndfast utdannelse etter gymnaset. Det ble to år med teknisk tegning.
- Ventiler. Jeg er rågod på ventiler, sier Unni og ler hjertelig.
Etter endt utdanning ble det fort klart at dette på ingen måte var veien Unni hadde tenkt å gå.
- Etter en uke på jobben fikk jeg nok. Det var for lite dynamikk, for lite som skjedde. Jeg kom til å visne hvis jeg fortsatte.

Jobbet natt og dag

Dermed bar det tilbake til Saltstraumen Hotell, nå som fast ansatt i resepsjonen. Hun registrerte det kanskje ikke selv, men dette var også tidspunktet hvor hun kom hjem. Unni Olsen hadde funnet sitt univers, det var hotellet som skulle bli hennes liv. Bokstavelig talt – for hun bodde mer eller mindre på jobben. Da hun ble hentet inn som konferansesjef på SAS-hotellet, var 18-timersdager mer regelen enn unntaket. Dette var en tid hvor Bodø var en nasjonal størrelse innen incentiv-markedet og kurs og konferanse. Svartisen, Saltstraumen, Kjerringøy og hurtigbåtene var hyppige brukte reisemål.
- Jeg fulgte gjestene natt og dag. Ja, det var mye jobbing, men for meg var det bare gøy, sier Unni.

Men allerede her begynte hun også å betale prisen. Det ble ikke all verdens tid til vennene. De prøvde å fortelle henne at det ble for mye jobb, men Unni var alltid på vei til et nytt mål, et nytt prosjekt. Og hvis ble for mye, rømte hun ut av landet. Det var ikke så nøye hvor.
- Jeg gjemte meg bort på et hotell og snakket knapt med et menneske i en uke eller to. Jeg trengte bare å få være i fred.

Saken fortsetter under bildet.

[caption id="attachment_26651" align="aligncenter" width="600"]Det var tøffe år for Unni Olsen, men nå leder hun et av flaggskipene i hotellbransjen i Bodø. Foto: Rune Nilsen Det var tøffe år for Unni Olsen, men nå leder hun et av flaggskipene i hotellbransjen i Bodø. Foto: Rune Nilsenn fortsatt hadde Unni drømmejobben. Den tok henne over til Diplomat, hvor hun ble konferansesjef. Som om det ikke var nok, så jobbet hun som dørvakt på nattklubben i helgene.
- Konferansesjefen som dørvakt? Var det ingen som stusset over valget ditt?
Unni ler sin smittende latter. Det blinker i øynene.
- Jo, absolutt. Men for meg var det en energiboost. Et artig arbeidsmiljø. Og ikke minst, det var der jeg lærte å si nei.
Noen vil kanskje si at det er gå litt langt som leder når du går så hardt til verks for å lære deg faget, men for Unni var dette en helt naturlig del av det å skaffe seg et komplett innblikk i hvordan hotellet fungerte.

Blodslitet begynner

Så kommer året 1997. Året hvor Børge Ousland blir den første som krysser Antarktis alene uten hjelp utenfra, Tromsø snør ned og Oslo Børs fallers med 13,36 prosent – den neste største nedgangen noensinne. Dette skulle også bli starten på Unnis maratonreise, hvor børsfallet skulle få brutale konsekvenser.
- Jeg så at det var ledig direktørjobb på Grand og ble nysgjerrig på hvordan en slik prosess fungerte, sier Unni.
Hun regnet aldri med å få jobben, men sendte likevel av gårde en søknad.
- Akkurat i det jeg hadde sluppet konvolutten i postkassen gikk det opp for meg at jeg hadde glemt å føre på adresse og telefonnummer. Dermed måtte jeg ringte kontaktpersonen i Choice som nettopp hadde overtatt hotellet, sier Unni.

Direktørjobb

Til sin store overraskelse ble hun innkalt til intervju. Hun var dagens siste kandidat og møtte en gjeng dresskledde og slitne menn. En hver tanke om direktørjobben hadde hun slått fra seg. Så ringte telefonen:
- Unni, jobben er din!
Hun kjente at knærne sviktet og stemmen forsvant.
Mannen i den andre enden av telefonen ble usikker om hun hadde oppfattet beskjeden:
- Hører du hva jeg sier? Du har vunnet i Lotto!
Endelig var Unni der hun ville. Sjef for et hotell. Men hvetebrødsdagene ble svært korte. Virkeligheten som møtte henne var brutal. Hotellet var fullstendig nedslitt og hadde i praksis ingen gjester.

 

Det måtte bli bråk

2. mai 1997 satte hun seg ned og så på tallene for driften av restauranten ”Speilsalen”.
- I løpet av fire måneder hadde vi dratt på oss et underskudd på 905.000 kroner.
Sakte, men ubønnhørlig sikkert, gikk det opp for Unni hvilket vepsebol hun hadde stukket hodet inn i. Restauranten måtte legges ned, 14 personer skulle sies opp. Samtidig skulle hotellet renoveres. Det måtte bli bråk. Grand hadde en unik posisjon i Bodø-samfunnet. Det var en del av folkesjela. Dette var et sted hvor det hadde vært hotell så lenge folk kunne huske. Og Grand var på mange måter synonymt med ”Speilsalen”.

Den da 32 år gamle direktøren fikk virkeligheten midt i fjeset. Som da folk om rett inn fra gata og beskyldte henne for å ødelegge livsverket til John-Magnus Ellingsen.
- Jeg kunne ikke gå gjennom Glasshuset uten at folk stoppet meg og sa at jeg vanæret Bodøs stolthet, sier Unni.
Hun sluttet etter hvert å gå ut og brukte det meste av døgnet på å finne ut hvordan Grand skulle reddes. For selv om hun mistet nattesøvnen, så var det én ting som aldri var aktuelt: Å gi opp!

Dette går ikke!

I 1998 var det klart for nyåpning. Folk var ansatt, og alt var klappet og klart. Det var på ingen måte norsk økonomi. Den gikk på en smell, noe som fikk direkte konsekvenser også for Grand.
- Vi nådde rett og slett ikke resultatene. Det gjorde ikke saken særlig bedre at Choice-kjeden på dette tidspunktet var under en rasende ekspansjon. Jeg følte mange ganger at jeg sto med ryggen mot veggen, innrømmer Unni Olsen.
Den dag i dag er det mange ting hun ikke husker fra disse årene.
- Det finnes sorte hull som nok er et skremmende bevis på hvor hardt kroppen var kjørt, sier Unni.

Midt oppe i alt dette hadde hun også kjøpt seg en ny leilighet. Da hun, sju måneder senere, oppdaget at hun fortsatt ikke hadde pakket ut av koffertene; kom erkjennelsen:
- Dette går ikke!
De fleste ville ha kastet kortene. Prisen var allerede blitt for høy. Men ikke Unni. Som en av hennes kolleger beskriver henne:
- Hun er en stayer inntil det sykelige. Hun biter seg fast og nekter å slippe.

Saken fortsetter under bildet.

[caption id="attachment_26650" align="aligncenter" width="600"]Forvandling: Etter mange, lange og harde år med konsta<a href=Forvandling: Etter mange, lange og harde år med konstant motgang, har Unni Olsen og staben snudd utviklingen og gjort Grand til et av de mest respekterte og anerkjente hotellene i Choice-kjeden. Foto: Rune Nilsen Forvandling: Etter mange, lange og harde år med konstant motgang, har Unni Olsen og staben snudd utviklingen og gjort Grand til et av de mest respekterte og anerkjente hotellene i Choice-kjeden. Foto: Rune Nilsenet henne ikke fra å krige videre. Den første tanken hun våknet til og den siste hun sovnet til, var følgende:
- Jeg skal vise dere!

Det fulgte fem år hvor oppskriften var like enkel som den var nådeløs:
Jobbing, jobbing og atter jobbing. Sammen med sine ansatte klarte Unni Olsen å presse blod ut av en stein. I 2003 begynte også markedet og den norske økonomien å bedre seg. Hotellet hadde satt seg og det kom stadig flere tegn på at de var på rett vei.
Dette var også året hvor Unni Olsen ble mamma. I mars fikk hun en sønn og med ett var livet snudd på hodet. Hun kunne ikke være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Hun måtte delegere, var tvunget til å la andre ta ansvaret.

- Det var først da jeg slapp taket at det gikk opp for meg hvor fullstendig nedkjørt jeg var. Etter 12 måneders mammapermisjon måtte jeg ta tre måneder til før jeg klarte å komme meg ut av døra.
Det positive sjokket med denne perioden var at hotellet ikke gikk til grunne selv om sjefen var borte.
- I starten ble jeg nesten litt sur for at ingen ringte for å be meg om hjelp. Var jeg virkelig ikke uunnværlig, sier Unni og smiler skjevt.

Lettrørt sjef

Det var også da det gikk opp for henne at hun hadde klart å bygge et lag som klarte seg på egenhånd. Da kom også stoltheten. Og tårene.
For selv om Unni Olsen fort kan oppleves som en streng og tydelig leder, har hun et stort og lettrørt hjerte.
- Det går med noen pakker Kleenex i løpet av et år.
Det som kan sette henne mest ut, er urettferdighet i alle begrepets former. Hun går alltid en ekstra mil for å sørge for at de ansatte har det best mulig. Det betyr også at hun setter harde krav, og er det noe Grand-sjefen hater så er det slurv. Da kan hun gå i sort.

- Det har hendt at jeg har blitt i overkant ”tydelig”. Da får jeg veldig dårlig samvittighet og er flink til å be om unnskyldning.
I dag har Grand blitt en mønsterbedrift og høster stadig heder og ære. Det siste året har hotellet toppet lista til Trip Advisor. Dette er en nettbasert rangering av hoteller, hvor gjestene hele tiden kommer med tilbakemeldinger i sanntid.

Unni har 48 personer på lønningslisten og årets omsetning kommer til å ligge mellom 27 og 28 millioner kroner. De 48 personene kommer fra 12 forskjellige land, et faktum som også har vært med på å redde hotellet.
- Uten medarbeidere fra andre land, hadde dette ikke gått. Vi får ikke nok norske søkere til jobbene, sier Unni.
Hvilket hun mener er et alvorlig faresignal.

Ta ansvar!

- Norge er i ferd med å få trøbbel. Det finnes en verden der ute, og de puster oss i nakken. Når vi ser at norsk ungdom dropper ut av skolen og også kvier seg for virkelig å ta i et tak, da kan gå ille.
Unnis råd til de som vil inn i arbeidslivet, så er første bud en skikkelig utdanning. Neste punkt er viljen til å stå på.
- Ta ansvar! Vis at du tør. Ikke skygg unna for oppgaver som fremstår som mindre hyggelige.
Ord som kommer fra en direktør som selv er vant med både å spyle garasjen og stake opp kloakken. For selv om hun har lært seg å delegere og verne mer om fritiden, så er Grand fortsatt hennes ”baby” nummer to. Det er kun sønnen som blir prioritert høyere.

Men hva er det med hotellbransjen som gjør at en person er villig til å gå gjennom ild og vann for på realisere sine drømmer?
- Det er fortsatt noe magisk rundt et hotell. Du møter mennesker i alle livets faser. Samtidig er det en bransje hvor du er oppe til eksamen hver dag. Du kan aldri lene deg tilbake og hvile på suksessen.

Saken fortsetter under bildet.

[caption id="attachment_26649" align="aligncenter" width="597"]Lille speil på veggen der: Speilet fra ”Speilsalen” symboliserer på mange måter den brutale transformasjonen som Grand og Unni Olsen måtte gjennom da hun overtok so<a href=Lille speil på veggen der: Speilet fra ”Speilsalen” symboliserer på mange måter den brutale transformasjonen som Grand og Unni Olsen måtte gjennom da hun overtok som direktør i 1997. Foto: Rune Nilsen Lille speil på veggen der: Speilet fra ”Speilsalen” symboliserer på mange måter den brutale transformasjonen som Grand og Unni Olsen måtte gjennom da hun overtok som direktør i 1997. Foto: Rune Nilseneranse-markedet og det blir det nå en løsning på. Samtidig er Unni Olsen spent på hva som vil skje med markedet når kapasiteten øker med ufattelige 35 prosent. Dette er en av de aller største omveltningene innen hotellbransjen i Norge.

Selv om Unni Olsen og Grand får en konkurrent i Rica Havet, så ser hun at dette er bra for Bodø. Og er det noe hun elsker, så er det ting som kan gjøre Bodø til en bedre plass å bo og jobbe i. Unni er patriot på sin hals og fryktelig stolt over den yrende aktiviteten som preger fylkeshovedstaden i 2013.
- Når du står på Keiservarden og skuer ut over halvøya, så kan du nesten høre byens hjerte banke der ute i horisonten. Du tenker på alle de flotte menneskene, fornemmer optimismen, kan formelig lukte stå-på-viljen.

Hva har så Unni Olsen lært etter 28 år i bransjen? 28 år med blodslit, nedturer, oppturer, latter, tårer og svette?
- At jeg er privilegert som har fått lov til å jobbe med det jeg brenner for. At jeg har fått muligheter til å utfordre meg selv, bli kjent med fantastiske mennesker og at jeg har fått være med på å bygge en liten del av byens identitet.
Unni Olsen tar en liten pause. Leter etter de rette ordene. Kaster et blikk rundt i resepsjonen hvor gjester sjekker inn og ut. Det klaprer i tastaturet på en datamaskin, et sted bak i bygget nynner musikken svakt. Det er mandags morgen og ute skinner sola over et Bodø som er pakket inn i heiskraner og lyden av pressluftbor og vinkelslipere.

- Men vet du hva som er det aller beste?
Unni Olsen har funnet ordene.
- Nei?
- At det fortsatt kribler i magen når jeg kommer inn døra her. Etter 16 år som sjef, kjenner jeg sitringen. Gleden over å komme på jobb.

[caption id="attachment_26652" align="aligncenter" width="600"]Lykkelig nå. – Prisen har vært tøff, men nå kan jeg kjenne på lykkefølelsen. Vi klarte det! Foto: Rune Nilsen LykkLykkelig nå. – Prisen har vært tøff, men nå kan jeg kjenne på lykkefølelsen. Vi klarte det! Foto: Rune Nilsen Lykkelig nå. – Prisen har vært tøff, men nå kan jeg kjenne på lykkefølelsen. Vi klarte det!
Foto: Rune Nilsen

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.