Journalist Remi André Kristiansen går i hva han vil - også fotballtrøye - uten blygsel. Foto: Privat

- Godt voksne menn kler
på seg hva faen de vil!

KOMMENTAR: - Ingen skal få lov til å kalle min lidenskap for flau. De som ikke interesserer seg for fotball vil aldri kunne forstå hvorfor vi tidvis oppfører oss som neandertalere i felles kostyme, mener journalist Remi André Kristiansen. 

I dag leste jeg et innlegg om fotballsupportere.

Forfatter Hanna Lisa Skau i Avisa Nordland mener at disse er en rase med feite 40-åringer som er tilnærmet ferdige.

Godt voksne menn i fotballtrøyer er ikke greit - det er flaut, hevder hun. Det er visst en kun en legitim greie opp til 12-årsalderen. Det er å late som om man er noen andre fordi man aldri nådde opp selv.

Hei, jeg heter Remi André Kristiansen. Jeg er 30 år og fotballsupporter.

I skapet mitt ligger 10-12 drakter - alle med navn og nummer på ryggen. Av og til tar jeg dem fram når jeg føler for å rope, kjefte og være totalt neandertaler sammen med med- og motsupportere.

Jeg skjemmes ikke. Ikke litt engang.

Det er godt mulig at en sosialantropolog kunne forklart dette bedre, men jeg skal gjøre et forsøk.

Det er deilig at man har noe man brenner for.

Jeg skjønner godt frustrasjonen på en lørdag når Facebook blir spammet i hjel av poster som "YNWA" eller "Førr evig!", at oppvasken må vike for United - City, etterfulgt av Newcastle -Sunderland og deretter Arsenal - Tottenham (Sorry til alle kjærester der ute som driter i fotball!).

Men la meg ha Rooney-trøya mi i fred.

Jeg tilhører Nintendo 16-bits generasjonen. Du vet, den tida der Turtles var så stilig at en nesten pissa seg ut i all ivrighet? Den tida man trykket seg tett inntil en eller annen jente på ungdomsklubben til toner av Toni Braxton, uten at man egentlig var videre interessert.

Heldigvis begynte jeg også å spille fotball. Ingenting var råere enn den dagen i 1994 da jeg fikk øye på landslagstrøya som hang inne på Berg Sport.

Rune Bratseth, nummer 4.

Trøya har jeg ennå. Det gikk med for mange tårer for å skaffe seg den til at jeg kan kaste den.

Et herlig barndomsminne.

Og flere drakter skulle det bli. Manchester United ble laget mitt. Jeg har opp gjennom årene hatt Lee Sharpe, Eric Cantona og Nemanja Vidic på ryggen, mens andre hadde Collymore, Fowler eller McManaman.

Draktene symboliserer ulike tidsperioder, men har en ting til felles - de er et symbol på lidenskap.

En lidenskap som følger deg ut livet.

Fotballen som 10-åring betydde timesvis på løkka med Cantona på ryggen. Vi var der så lenge vi fikk lov hjemmefra. Som 18-åring var Beckham det mest trykte navnet.

I innlegget jeg leste i dag skrev forfatteren at "jeg ville blitt passe forbanna over at andre gikk med mitt navn på ryggen, om jeg var David Beckham".

Vel, David Beckham selger fortsatt drakter som et ikon og forbilde. Jeg tviler på at han ser særlig mørkt på at hans tilhengere ærer han med sitt navn på ryggen.

Didier Drogba kjøpte opp flere hundre drakter med sitt navn fra Chelseas supporterbutikk nettopp fordi  han ville være spilleren som solgte flest drakter.

Hadde jeg vært David Beckham eller Didier Drogba ville jeg vært stolt, og følt meg beæret over at fansen gikk med navnet mitt på ryggen.

For det er det det handler om. Ære, tilhørighet og en lidenskap som aldri forsvinner. Hvorfor skulle den det?

Fotball er verdens største og mest samlende idrett. Et knippe spiller profesjonelt, flere hundre millioner engasjerer seg. Det er et universelt samhold og rivaleri der følelser står sterkest.

Fedre kjøper ofte matchende trøyer til sine barn og ser kamper sammen med dem fra tidlig alder.

Så flott! tenker jeg. Hva er bedre enn en tidlig introduksjon til et aktivt, sunt og vakkert miljø som følger deg resten av livet?

Har du ikke en slik lidenskap så anbefaler jeg deg å søke det, enten det er musikk, teater eller fotball.

I mellomtiden bærer jeg stolt fotballdrakta med "Rooney 10" på ryggen. Godt voksne menn kler nemlig på seg hva faen de vil.

Til sist en liten liste fra Pondus over hva fotballsupportere kan - i tillegg til å være feite, pinlige og i midtlivskrise:


  • Få gåsehud av den samme sangen, hver eneste uke gjennom hele livet.

  • Ha blodtrykk på 300/195 uten å måtte legges inn.

  •  Omfavne vilt fremmede menn, uten at det blir det minste pinlig.

  • Huske hele 91/92-stallen til Leeds, med materialforvalter og fysioterapeut, men ikke ane hvor i parkeringshuset man satte bilen.

  • Få nervøse rykninger i øyelokket fordi man “føler på seg” at det har skjedd noe i Premier League, men være zombieavslappa gjennom hele den forglemte bryllupsdagen.

  • Kjenne til den herlige lyden av en sofa som bryter sammen under føttene.

  • Bli mer opprørt av å se Alex Ferguson på TV, enn av å se Gadhafi, Ali Khamenei og George Bush samtidig.

  •  Automatisk begynne å banne og protestere av å høre en fløyte, før man oppdager at man er for sen til toget.

  • Vite hvorfor det bare er venstreføtter som kan være følsomme…

  • Skjønne at giftig er bra, så lenge vi snakker gjennombruddspasninger.

  • Vite på minuttet hvor lenge det er til avspark i fotball-VM, men glemme sin giktbrudne bestemors bursdag for 12. året på rad.

  • Stå i bar overkropp på et norsk jorde i november, uten at det er det minste rart.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.