Inger Kvanum (100) har overlevd to verdenskriger. Atlaset bruker hun hyppig, men hun skulle ønske hun hadde lært seg mer språk. Foto: Preben Hunstad

Hundre års engasjement

Hun ble født mens første verdenskrig raste i Europa. Samme år som blant andre Roald Dahl, Eugene McCarthy og Gregory Peck .

Hun har overlevd dem alle.

Foreldreløs

Trønderjenta var bare tre år da hun ble foreldreløs. Begge døde i Spanskesyken. 

– De hadde ikke noe medisin mot sykdommen på den tida, sier hundreåringen ettertenksomt.

Hun har tatt med seg noen av bøkene sine til rommet på Sølvsuper. Atlaset måtte med, leksikon, bøker om strikking og noen romaner. Avisa leser hun hver dag.

Her har hun bodd i halvannet år. Da hun flyttet hadde hun vært enke i 15 år. Hun skjønte selv at hun ikke kunne bo hjemme lenger.

– Mor er veldig flink til å si fra når ting ikke funker. Både på egne og andres vegne, sier datteren Brit Kvanum.

Hun er en av fire søstre, som bytter på å komme på besøk. Bare en av dem bor i Bodø.

– Men jeg tror hun har mer besøk enn de som har stor familie her i byen.

Ambisjoner

Inger var enebarn.

Da foreldrene døde, ble hun tatt vare på av sin tante, Mor Marit, og mannen William. På gården på Støren var det kyr og hest, og jentungen lærte tidlig det som var å lære om gårdsdrift. Kunnskap som ble nyttig etter hvert.

Ungene på gården talte etter hvert en stor flokk. Hun vokste opp sammen med barnebarna til Mor Marit og William. 

– Jeg husker godt når søstrene mine sto i bekken og vasket tarmer. De lagde nydelige pølser, sier hun med et smil.

Forteller om alt kjøttet som ble lagt i stampen til salting om høsten.

– Når gjøken gol, var spekeskinka ferdig.

Men Inger, som var flink på skolen, hadde større ambisjoner enn å leve livet som gårdbruker. Hun ville til Orkdal på gymnaset.

– Nei, du skal gifte deg, sa hennes morfar, som var verge. Han mente det var for dyrt å sende jenta på utdanning.

– Det er det ikke sikkert at jeg skal, svarte Inger.

– Jo da, det kommer du til å gjøre. Men du kan få lov til å gå et år på handelsskole.

Ble gift likevel

Trondheim. Det er like før krigen, og ungjenta fra Støren briljerer på skolebenken.

Der deler hun klasserom med blant andre frøken Thams, som går med lue av minkpels og lyseblå drakt, og ankommer skolen i drosje hver dag. Hun er etterkommer av Christian Thams, industrimagnaten kjent blant annet for å starte Orkla.

– Frøken Thams satt alltid på første rad. Men jeg skjønner ikke helt hva hun gjorde der.

Morfar fikk rett: I Trondheim møter Inger studenten Ludolf, som skal bli hennes ektemann. Han kommer fra Bodø, der moren drev pensjonat i Dronningens gate før krigen.

19. august 1939 står Inger brud i Bodø domkirke.  

Hun er 23 år.

– Det var jo ikke mange bygninger i Bodø på den tiden. Jeg husker vi tok båt fra det ene til det andre sundet.

Det unge ekteparet flytter inn hos moren hans. Hun er ikke frisk og trenger hjelp til driften av pensjonatet. Men det skal ikke ta lang tid før krigen snur opp ned på tilværelsen.

– Da krigen kom, ble vi helt tummelumsk, sier Inger.

Kapteinen omkom

I likhet med de fleste hadde hun og familien flyktet fra byen. Da de første 15 tyske flyene kom inn over Saltenfjorden, var de trygt plassert på kvisten hos en kusine i Nygårdsjøen.

Da de kom tilbake til byen, var det bare 338 igjen av de i alt 718 husene som utgjorde Bodø.

– Pensjonatet var borte, og kirken som lå noen steinkast unna. Alt var borte.

Allerede da var paret en del av en stor familie som hadde stor omsorg for hverandre.

Derfor blir det et enda hardere slag noen dager senere.

1. juni er D/S Sivert Nielsen på vei fra Røtnes i Steigen til Stokmarknes for å settes i fart for de allierte styrkene. Ombord er svigerbror Arne Sejnæs kaptein. Han er gift med søsteren til Ludolf, Fernanda. 

– Det kom en mann slentrende med sykkel bort til gjerdet ved gården på Nygårdsjøen. Sivert Nielsen er bombet, sa han, og kapteinen omkom.

Da fikk Inger beskjed: Ungene er ditt ansvar. Familien måtte trø til.

Sånn ble det.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Inger Kvanum sammen med oldebarna Even og Tilde. Foto: Privat

Nyttige kunnskaper 

Mannen både tegnet og bygde Kvanum Hospits. Bygget ble satt opp på den gamle likhustomta i det som tidligere het Kirkegaten. Det ble drevet på hennes handelsbrev.

– Det var trange tider under krigen. Men siden vi hadde barn, fikk vi litt hvetemel. Det gjorde at vi kunne lage litt ordentlig mat.

På Kvanum Hospits kom kunnskapene fra gården på Støren til nytte. Alt ble laget fra grunnen. Arbeidsdagene strakk seg fra tidlig morgen til langt på natt; og storkjøkkenet var husets hjerte og kommandosentral.

– Tyskerne la beslag på syv av rommene, noe som betød tapt fortjeneste. De kunne også finne på å gå inspeksjon om natta. Alle gjestene som kom til byen, måtte ha grenseboerbevis, forteller hun.

Strenge Frøken Jensen

Men så gjør Frøken Jensen sitt inntog på hospitset. Frelsesarmésoldaten er førtidspensjonert på grunn av astma, og stiller på jobb i bonett. Hun begynner som nattevakt.

– Hun bare puffa oss til side alle sammen, og tok over.

I resepsjonen på hospitset var det en luke inn til bakrommet. Der var det et skrivebord, og en divan der den sovende nattevakten holdt til. Når gjenstene kom, var det en myndig dame som tok imot.

Inger smiler.

Frøken Jensen var ikke den eneste hun tok under sine vinger. Etter krigen hadde hun fire fast ansatte jenter, som ble godt tatt vare på og lært opp til å bli dugandes husmødre. Både hund og katt, og noen ganger både fugler og fisker, ble en del av husholdningen.

– Da Finlandskrigen var slutt kom det en høyere militær til hospitset. Han hadde med seg en helt nydelig Samojed-valp. Siden han skulle til Sverige, lurte han på om vi ville passe på den til han kom tilbake.

Det skjedde aldri, og valpen ble værende.  

Fire døtre

– Mor hadde alltid en filosofi om at ingen ting var umulig. Det var alltids plass til én til, sier datteren.

Selv fikk paret fire døtre. Tre på rappen, i 1942, -44 og -47. Så kom attpåklatten i 1957.

– Vi manglet aldri noe, selv om vi hadde en spesiell oppvekst. Hospitset ble samlingspunkt for hele storfamilien. Vi hadde for eksempel aldri middag på julaften. Da samlet vi alle hos oss etter kirken, og drakk kaffe og gikk rundt juletreet. Når alle gjestene var dratt, var det for sent for middag, sier Brit.

Men moren engasjerte seg i alt døtrene holdt på med. Etter at ekteparet Kvanum la opp driften på 70-tallet, fortsatte hun å engasjere seg. Både i det som rørte seg i byen, og verden forøvrig.

– Er det noe jeg skulle ønske jeg kunne mer av, er det språk.

Framoverlent

Ekteparet dro stadig på turer. Enten det var til Tussvatnet, der de ofte tilbragte helgene, eller på reiser i inn- og utland.

– Den største forskjellen til livet i dag, er at folk har så mye penger. De kan reise over alt. Vi var nødt til å være så forsiktige, sier Inger.

Likevel var familien langt framme innen teknologi.

Kvanum Hospits fikk det første kjøleskapet i byen. De hadde bil og vaskemaskin lenge før de fleste andre, og slik fortsatte det. Fru Kvanum selv var også tidlig framme i motebildet; da døtrene fikk snekkerbukser gikk de fleste andre fremdeles i skjørt.

Klærne sydde hun selv, eller døtrene ble sendt til to sydamer som holdt til i et bittelite hus på Hernes. 

– Alt skulle være ordentlig, og det skulle være en viss stil over klærne. Pent, men enkelt, og samtidig med små detaljer, sier hundreåringen.

Hun er fremdeles like motebevisst, men tok et aktivt valg om ikke å ta i bruk verken smarttelefon eller nettbrett. Hun har skiftet både hornhinner, hofter og hjerteklaffer flere ganger, og synet er ikke lenger det det var.

– Men hun skulle jo ha vært på Facebook, sier datteren med et smil.

Ordføreren på besøk

På hundreårsdagen haglet det med både taler og gratulasjoner. Ordføreren var en av en lang rekke besøkende, og flagget ble heist.

– Det var jo ikke sånn at jeg hadde en plan om å bli hundre, sier hun selv.

– Men så lenge det fungerer i øverste etasje, så, sier hun og peker mot hodet.

Engasjementet og det store hjertet for de rundt seg har hun fremdeles. Hvis hun opplever at noen blir behandlet dårlig, er hun snart til å si ifra.

– Man kan ikke se det slik at noen er verdt mindre enn andre. Sånn er det ikke, slår hun fast.

 Ordfører Ida Pinnerød var en av dem som stilte seg i kø for å gratulere den engasjerte damen med hundreårsdagen. Foto: Privat 

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.