Håvard Lund har funnet sitt spirituelle hjem på Fleinvær. Her er starten på det som skal bli en skulpturpark på øya. – Bare frakten av denne kua fra Murmansk er en historie i seg selv, sier han. Foto: Martin Losvik

I Håvards rike

Av Markus Andrè Jensen
23.12.2016 20:45 - OPPDATERT 23.12.2016 16:24

Omgitt av hav og storm på alle kanter reiser musiker Håvard Lunds livsverk seg. Er det rart han har vært livredd for alt som kan gå galt?

Denne saken ble opprinnelig publisert 22. januar 2016. Den republiseres nå som en del av Bodø Nus årskavalkade.

Bølgene han venter på kan bli 25 meter høye.
Givær er evakuert, på Sørvær i Fleinvær har ordføreren ringt og foreslått det samme – men de fem på øya takker nei.

Litt senere på dagen, den 6. februar 2015, sitter Håvard Lund på rutebåten, som trosser den bryggende orkanen, for å rekke et fly i Bodø.
Været bygges jevnt opp på Fleinvær, det kommer aldri som fallvinder. 
Orkanen Ole blir nesten umerkelig sterke og sterkere. 
Samtidig vokser Lunds latente frykt i brystet.

Han sitter på båten, men tankene er igjen på Sørvær.
Hos saunaen på den gamle kaia, hos de to hovedhusene som danner grunnlaget for hans storslåtte visjon.
Er det nå Fordypningsrommet står for fall? 
Før det hele egentlig har begynt?

BYGGHERRE LUND

– Jeg var livredd for hele prosjektet helt til den orkanen. Vi bygger tross alt en Njalla på en fire meter høy påle. Den er bare testet opp til 27 sekundmeter. Men skal tåle mer, sier ingeniørene. Men det skulle SALT også.

Fordypningsrommet har ikke bare bestått. Det har eskalert. 
Nå er det fire hus der ute. 
Det skal bli seks.

– Eller sikkert enda flere, før vi er ferdige, sier Lund og fester sitt intense blikk.

– Det er sant som Sami Rintala, arkitekten, sier: Vi bygger et ti-millioners anlegg for fem.

ÅPNING

I august i år skal Fordypningsrommet åpnes offisielt.
Innen da er anlegget, bestående av flere monofunksjonelle hus - et kjøkkenhus, et sovehus, en tenketank, et studio, et badehus og en sauna - klar til å ta imot kreativt tenkende gjester av alle varianter.
Her skal det noen ganger i året settes opp produksjoner.

Konserter, teater, kanskje noe helt annet - Håvard Lund har aldri vært redd for å prøve noe nytt.

– Jeg vil at dette skal kunne havne i Wallpaper. Det skal bli et forbilledlig møte mellom natur og arkitektur. Det er derfor vi har valgt pålemetoden, som er en gammel, tradisjonell byggeteknikk , sier han og går umiddelbart over i et forsøk på å forklare magien med Fleinvær:

– Det skjer noe med deg når du er omringet av havet og har Lofotveggen som bakgrunn. For meg handler dette om effektivisering av arbeidstid. Jeg har lyst til å gi begrepet isolasjon et luksusstempel. Selv fikk jeg gjort tre ukers arbeid på tre dager da jeg var alene på kunstnersenteret i Svolvær. Jeg havner i en egen modus i slike omgivelser - bare tenk på de himlene... 

Saken fortsetter under bildet.

Njallaen, bygd på påler, er et spektakulært skue på den øde øya. Foto: Martin Losvik

ANKOMST

Vi møtes på båten klokka åtte. Frostrøyken ligger i havna og et tappert forsøk er gjort på å være korrekt antrukket, de 14 minusgradene tatt i betraktning. 
Håvard Lund løper ombord like før avgang, i sin sedvanlig sorte, høyhalsa kulturpersonlighetsuniform. Bare denne gang i grov strikk og parkas.

Så sitter vi der i januarmørket. Folk stiger av og på. Matforsyningene tas ombord på Våg. Fastboende og fritidsgjester bytter seter, takker for sist og snakker om frossent vann. Holmer og skjær med navn hvis betydning er visket ut av det ny-urbane vokabular glir forbi, skal vi tro kartskjermen ombord.

Båten klapper til kai på Sørvær.

Øya er lekker. Det er ikke til å legge skjul på. Vi gyver opp stien, rett opp mot Fordypningsrommet.
I mørket skinner bare arbeidslyset til snekkeren Andy Devine - og konturene av to bygg skimtes så vidt.

 

KORPSET

Siden 2013 har Håvard Lund vært nær besatt av Fordypningsrommet. 
Hvordan endte en rebelsk, gudebenådet musiker opp som byggherre og kulturnæringsgründer i ingenmannsland?

Hvorfor vil en mann som har spilt konsert i New York City dedikere livet sitt til den tilsynelatende rake motsetning?

For å finne svaret tar Lund oss med nesten 40 år tilbake i tid. 
Til Inndyr, der han vokste opp.
Til - av alle ting - korpset.

– Det var en oppvekst som for meg var rik. Vi hadde ildsjeler i og rundt det korpset. Og på mange måter har jeg aldri siden kommet bort fra tanken om å ville gi noe tilbake, sier Lund, som drar følgende digresjon for å underbygge betydningen av hans første musikalske museskritt:

– Av den gjengen som vokste opp i Gildeskål mens korpsmiljøet var på sitt mest beste har vi fått yrkesmusikere i flertall, advokater i flertall, leger i flertall... Jeg sier ikke at det er en direkte følge, men jeg tror miljøet gjorde noe med oss. 

SAKS OG KLARINETT

Barnebesettelsen: Saksofon. 
Av en eller annen grunn han nå har glemt, var saks det aller kuleste instrumentet.
Men da han begynte i korpset som niåring fikk han utdelt en klarinett.

– Jeg takker Gud for det. I voksen alder har jeg skjønt at saksofon er det enkleste instrumentet å spille i hele verden.

Lund ble plukket ut til kretskorpset, møtte de i hans øyne racergode musikere fra Bodø og ble etter eget utsagn "spilt rævva av".

– En fandenivoldsk inspirasjon, sier han om møtet med bygutta.
Så da det var på tide å søke seg til videregående skole, ble det Mosjøen og musikklinja for Lund.

Saken fortsetter under bildet.

Lys og varme fra kjøkkenhuset, mens atelieret står tomt - akkurat denne kvelden.  Foto: Martin Losvik

SJOKK I TRONDHEIM

Tre fantastiske år senere var han for alvor bitt av basillen. 
Det måtte bli konservatoriet i Trondheim. 
Egentlig kom Lund inn på den klassiske linja med klarinett i 1988, men det var noe med saksofonen han ikke kunne gi slipp på.

I 1989 klarte han opptaksprøven til jazzlinja med saksofon som instrument. 
Og møtet ble et sjokk.

– Der jeg var oppvokst med korpsmusikk på Inndyr, var de andre elevene vokst opp med livet, med å lytte til skiver fulle club7-legender viste dem på natta. Jeg følte meg ganske hvit med amerikansk jazz som selve arbeidsverktøyet for å lære å improvisere.

Resultatet: En musikalsk identitetssøken uten like. 
En følelse av å ikke være like flink.
Men Håvard Lund tillot seg aldri å miste motet.

CHAMPAGNE OG LUNDENG

På Fleinvær er vi tatt imot innomhus. 
I kjøkkenbygget har Andy Devine stekt torsk til oss, i en mystisk saus - en utmerket øvelse.
Praten går fort over i nordlyset, for stjernehimmelen ligger rundt oss som en osteklokke. Helt i det fjerne kan man se lyset av Bodø som ulmer. En nesten utslådd glødelampe. På havet kan man tidvis se røde og grønne blink.

Sikkert et språk for de som kan slikt. 
Men over oss er altså hele helvetes melkeveien.

– You kind of forget how bright they are, sier Andy.

Men egentlig er det nokså meningsløst lys, når vi snubler oss langs bergnabbene for å besøke øyas aller siste nyvinning: Sunsanne Lundeng. Hun har flyttet tilbake og vi er invitert på et glass champagne for å feire.

Å navigere etter stjernene er sikkert helt supert på atlanteren, men her på stiene er marginene mindre og konsekvensene momentant.

SOLA HILSER PÅ

Dagen etter våkner vi i den halvferdige bygningsmassen til Lund.

– Losvik, Losvik nu må du våkne, Æ veit ikke mye om lys, men æ trur det e nu, sier han.

Stjernehimmelen er naturligvis borte. Derimot har vi den hårfine rosafargen som glir over i blå. 
Lufta er skarp og Lund peiver entusiastisk.

Sakte snurres dagen i gang, med et krus kaffe til hjelp. Vi blir sittende en stund i kjøkkenhuset, gløttende ut av det avlange vinduet.

– Fan, så du otern! Fan, så du ørna! Å, fan sola ! Sola!

Sola skal melde sin ankomst igjen, etter et vintereksil, akkurat denne dagen.
Vi spurter opp på haugen bak njallaen, dette absurde byggverket på påler, og der er den. Hvilende over noen kvasse tinder fra Gildeskål.

Nå kjennes det ut som om dagen faktisk er i gang. Det portretteres, diskuteres og snakkes om fremtiden. Det glanes mot horisonter.

Det slår en hvor fritt det føles å være prisgitt en hurtigbåt, så lenge man har forsyninger fra Våg i ny og ne. 
Kanskje er det dønninger fra reptilhjernen som får dette til å svinge så bra. 
All denne horisontromantikken.

Saken fortsetter under bildet.

Sauna på kaikanten - satt opp under en arkitektworkshop. Foto: Martin Losvik

FARMERS

Januar 1991, Samfunnet i Trondheim. En gjeng musikk-studenter i kostymer fra teateret står på scenen. 
De spiller sin første konsert sammen, etter å ha øvd noen høstmåneder. 
Og det skjer noe, denne kvelden i bartebyen.

For ingen har hørt noe som ligner før: Skjeve rytmer, frijazz og etterhvert en dreining mot bulgarsk folkemusikk - Farmers Market.

– Det ble en stor suksess. Alt var annerledes!

Det hele stammer, som så mye annet i Håvard Lunds liv, fra en slags pubertal trang til å ville gjøre "noe annet".

– Farmers tok av, konstaterer han lakonisk.

BOOKINGANSVARLIG

Bandet spilte på Kongsberg Jazzfestival, på Moldejazz og ble booket landet rundt. 
Men ingen trær vokser inn i himmelen.
For Lunds del sluttet akkurat dette treet å vokse da han ble sittende med ansvaret for all booking. 
I 1995 ga han seg i bandet - som totalt nå har gitt ut fem album og den dag i dag gjør konserter og spillejobber.

TEATERKOMPONISTEN

Mens bandkompisene peisa på videre, var det for Lunds del igjen på tide med noe nytt. 
Han var tilbake på klarinett og begynte for alvor å interessere seg for komponering.

– Jeg har funnet enkle noter jeg selv har skrevet fra helt ned i 12-årsalderen, men nå begynte jeg å faktisk skape og skrive musikk.

Det førte ham inn i teaterets verden. 
Lund skapte seg et navn som teaterkomponist.

GIKK LEI

I starten ble han trollbundet av mulighetene.

– Jeg lærte så utrolig mye. Det har vært ekstremt viktig for meg, sier Lund og peker på undertegnedes penn.

– Dette med formanalyse, for eksempel. Kan det du holder i hånden nå også være et drapsvåpen? Jeg elsket den delen av prosessen. Planleggingen, å leke med virkelighetsoppfatningen.

Fra 1996 til 2002 hadde han engasjementer for en rekke oppsetninger, blant annet ved Det Norske Teater og Nasjonalteatret.

– Men fy faen, jeg ble lei.

Der prosessen med å skape musikken lærte Lund utrolig mye, følte han at ingen regissører hadde guts til å slippe taket i teksten og la musikken legge noe av premissene.

– Måten jeg ville jobbe på kræsja med den tradisjonelle måten å løse teater på, sier Lund.

Saken fortsetter under bildet.

Fordpyningsrommet skal gi rom for refleksjon. For ro. For Håvard Lund er det effektiviserende. Foto: Martin Losvik

TIL HARSTAD

Så da telefonen kom fra Forsvarets Musikkorps i Nord-Norge og stemmen i den andre enden sa "Vi vil ha deg opp til Harstad", var ikke Inndyr-mannen vond å be. 
Korpset trengte en saksofonist.

– Fra å ha jobbet med minimalisme, for det er akkurat det teatermusikken ender opp med, et pling her og et plong der, ville jeg jobbe med maksimalisme. Med storband. Men det var egentlig et sjokk at de ville ha meg.

– Hvis de ville ha en klassisk saksofonist, for så å ringe meg... Hva tenker dere på, var vel refleksjonen. 

MANNSMILJØ

Men de ville ikke nødvendigvis ha en klassisk saksofonist. 
De ville ha Håvard Lund - inkludert den pubertale trangen til å gå egne veier. 
Og i Harstad fant han et miljø han gled rett inn i.

– Jeg har ikke vært på førstegangstjeneste en gang. Så kommer jeg inn i et herlig, barskt mannsmiljø. Det er vanvittig fritt, det ville hørt hjemme på en nordnorsk pub. Det er en tøff tone der det er om å gjøre å utfordre de andre.

– Det var vulgært?

– Ja, absolutt. Med mye fliring. Men jeg var 32 år og fant en type frihet som jeg omfavnet. 
Også musikalsk gikk det bedre og bedre, da Lund forsto at det var typen Håvard de ville ha.

STØRRE FRUSTRASJON

Men der yrkeslivet på mange måter falt på plass i Harstad, falt privatlivet gjennom.

– Det er noe med det å skulle være enslig og lete etter en livspartner. Jeg tror ikke jeg trivdes så godt alene egentlig, reflekterer Lund i dag.

I 2005 møtte han sin utkårede i Oslo, som han fikk to døtre med - i 2006 og 2008. 
Samtidig ble frustrasjonen større og større over institusjonen Forsvaret.

– Det var lite penger til produksjoner. Jeg hadde store ambisjoner og ble møtt med militære krav.

Det toppet seg da Håvard Lund i en alder av 35 år måtte inn på rekruttskole.

– Jeg har aldri vært så sint i hele mitt liv, sier han. 

FYRVERKERI

Rensåsparken, mai 2007. 
Fra øverste hold er det kommet befaling om å gjennomføre fyrverkerikonsert i Bodø.
På en så høflig måte som mulig har Håvard Lund ymtet frempå om at det kunne være en idé å sjekke værmeldingen, men nei, konserten skal gjennomføres. 
Banna bein.

Med på laget har Forsvaret fått Halvdan Sivertsen. 
5000 bodøværinger flokker til Rensåsparken denne maidagen, for å få med seg begivenheten. 
Og fyrverkeriet skytes opp i været, mens tåka henger under sykehustaket, uten at en sjel får sett en eneste rakett gå av.

– Der gikk en halv million kroner rett i lufta. Men sentralt var jo konserten regnet for å være en stor suksess, her kom jo 5000 mennesker. Mon tro om det hadde noe med Halvdan å gjøre - ikke fyrverkeriet? Der og da var jeg ferdig, sier Lund. 

Saken fortsetter under bildet.

På Fleinvær er Fordypningsrommet omringet av Vestfjorden. Utsikten til Lofotveggen er noe av det som utgjør magien på øya, mener Lund. Foto: Martin Losvik

NEW YORK VS SENJA

Som sagt så gjort. I 2007 skifter Lund beite igjen. 
Siden har han vært ansatt som landsdelsmusiker i Troms, i en høyst utøvende stilling.

– Mandatet er å skape store opplevelser på små steder, forklarer han.

Og her har vi kommet frem til oppdagelsen som har ført Håvard Lund tilbake til nord for godt. Tilbake til Gildeskål og ut til Fleinvær, også.

– Jeg knakk noen koder da jeg fikk den jobben. For er egentlig suksess i New York mer verdt enn suksess på Senja? Etter at jeg kom tilbake til Nord-Norge er jeg blitt påminnet om at de fleste spillesteder er avhengig av amatørene, som brobyggere mellom oss profesjonelle og publikum.

MER ENN GLANSBILDET

Et eller annet sted på veien har spiren om Fordypningsrommet blitt sådd. 
Har det noe med tanken om å gi noe tilbake til nord å gjøre?
Er det trangen til å gjøre noe annet enn alle andre?

Håvard Lund vil gjerne ta oss tilbake til 1998.
Det er åpningsfest for Are Andreassen og Susanne Lundengs ateliér på Fleinvær.
Lund ankommer i pappas plastbåt med overbygg.
For første gang setter han sine ben på øya som skal bli så viktig for ham. 
Og han blir bergtatt.

– Det var et eller annet med den tilværelsen der som grep meg. Det livet de levde der ute. Øya sto for en type frihet jeg aldri hadde opplevd - men også et kunstnerliv jeg etterhvert forsto inneholdt flere dimensjoner enn bare glansbildet. Are spesielt har vært veldig viktig for prosjektet mitt, som frittenkende og frittalende inspirasjon.

SKØYTA I TRONDHEIM

I 2004 dukker muligheten Lund har ventet på opp.
Han kjøper seg tomt på Sørvær.
Egentlig er tanken at det skal bli en slags hytte der, et oppholdssted.
Han dras mot drømmen om idyll, sol, skjærgårdsholmer.

– For de som husker Saltkråkan; det var det jeg så for meg. Ferieparadiset der ute.

Hver 1. mai i en årrekke drar han med seg kompisen Arnt ut til tomta.

De spar den ut, kubikkmeter for kubikkmeter, på arbeidernes fridag, uten at framgangen er nevneverdig.

– Jeg var helt frelst på tanken om ei hytte på øya og båt. Faktisk hadde vi kjøpt ei 47 fots skøyte som var tiltenkt kaiplass der. Det ligger ennå i Trondheim, skroget, sier Lund.

RINTALA

Men i 2013 ser Håvard Lund et tv-program som for alvor skal skyte fart i historien om Fordypningsrommet.

Arkitektene i TYIN tegnestue - halvt snekkere, halvt arkitekter - forteller om sin filosofi. Lund kjenner seg igjen med en gang.

Fristedet hans former seg i hodet hans.
Lund kontakter gutta og finner kjapt tonen.

– Er det ok å dra inn Sami Rintala som mentor? spør de.
Lund tror knapt det han hører. Finnen, som er blitt rost opp i skyene omtrent verden rundt for sitt arbeid, skal altså få ha en finger med i spillet på bittelille Sørvær.

– Men jeg kom med mine føringer, likevel. Jeg måtte selge inn ideen, altså. Arkitektene måtte se begrensningene i prosjektet ikke som en tvangstrøye, men som en mulighet. Å se at det vi bygger på denne tomta, det kan bli helt vanvittig.

TYIN-gutta tenner på ideen.

Fordypningsrommet, i sin nåværende form, er født. Arkitektene får streng beskjed om å ikke kalle Lund en klient, men se på seg selv som medlemmer av Lunds nye band. Nok et band med skjeive rytmer og uforventede vendinger.

Saken fortsetter under bildet.

Til venstre: Kjøkkenhuset. Til høyre: Atelier. I midten: Njallaen - tenkeboksen. Foto: Martin Losvik

I MEDVIND

I august 2014 begynte byggingen ute på Fleinvær, i stor grad utført av arkitekt og snekker Andy Devine fra Australia. 
Og selv om det har vært diverse forsinkelser, mener Lund at han har stjernene med seg - bokstavelig og i overført betydning.

Ved å arrangere flere workshops i samarbeid med arkitektutdanningen ved NTNU, har Lund gjort relativt store besparelser.

– Det hjelper på å ha 15 mann i sving, samtidig som de får verdifull snekkererfaring som de behøver i utdanningen, sier han.

Og midt i prosessen førte et privat spleiselag til at en ny kai er dukket opp i umiddelbar tilknytning til anlegget.

På den gamle kaia ble en egen sauna bygget under én av workshopene. 
Ja, det har vært en orkan og en og annen storm, men Fordypningsrommet seiler absolutt i medvin. 
Så hvorfor har Håvard Lund gått og kjent på frykten for at alt skal gå i grus?

FRYKT FOR DRIFT

Med mørket som siger innover Sørvær kommer hurtigbåten. 
I all ærlighets navn kommer den bare nesten. For den blir liggende litt utenfor Fleinvær med noe skjit i propellen.

Først kommer redningsskøyta, så en annen båt enn den opprinnelige. 
Men det er bare en times forsinkelse.
Det er nesten så man kan se litt av Lunds visjon for seg, vel tilbake i Bodø.
Men - for det er et men:

– Jeg har vært livredd drift, sier skaperen av Fordypningsrommet. 

Forretningsideen er enkel: Den baserer seg på en utleiemodell, delt i fire varianter: Dag, helg, uke og måned.

Interessentene har vært på ham i lang tid allerede. 
Men Lund har likevel vært redd.

– Jeg har vært så redd at jeg har ligget i fosterstilling og bekymret meg, legger han til.

– Er du det fortsatt?

– Nei, jeg mener jeg knakk en kode i fjor høst. Jeg skjønte noe viktig.

– Hva da?

– At dette ikke kommer til å ta livet av meg. Det er mitt prosjekt, men det er ikke noe jeg dør av. Så nå har jeg turt å tenke de virkelig store tankene.

– Som?

– Jeg forsto at det å være redd det ukjente, altså driften, bare er tull og tøys. Musikken fødte behovet for å bygge. Musikken min ligger i byggene. Og på sitt beste kan musikken erstatte medisiner. Vi jakter opplevelser som i sin effekt er folkehelse. Dette er det jeg har trodd på i alle år, erfart over 22 år som profesjonell, materialisert som bygg.

FAKTA OM FORDYPNINGSROMMET

Byggmasse: Seks bygg - sauna, badehus, atelier, kjøkkenhus, sovehus, tenkeboks.

Arkitekt: TYIN tegnestue med RintalaEggertson som medarkitekter. 

Byggestil: Husene er satt på stålpåler etter gammel kysttradisjon. Alle hus er kledt i såkalt kebony - et trevirke impregnert i egen olje, ment for å vare evig. Blir sølvgrått over tid. 

Byggherre: Håvard Lund

Pris: Cirka fem millioner kroner - samt et utall dugnadstimer. Delfinansiert av Sparebank1 Kulturnæringsstiftelsen og Kulturrådet. 

Eierskap: Fordypningsrommet Fleinvær AS. Håvard Lund er hovedaksjonær og største eier, Sjøfossen Næringsutvikling er nest største eier. Eiergruppen er ellers sammensatt av folk i Lunds nettverk.

Styre: Håvard Lund, redaktør Arne O. Holm og jordmor Monica Torbergsen. 

Aksjekapital: Rundt 1,2 millioner kroner.

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.