FOTO: MARTHE ANTONSEN

- Ingen er i stand til å sette grenser for egen grusomhet

Ulydighetens ambivalens


Vår kulturs urhistorie begynnner med en fortelling om lydighet. Fortellingen om Abraham, som blir befalt av sin gud å ofre sin førstefødte sønn Isak, er en av grunnfortellingene i vår kollektive hukommelse. Den forteller først og fremst om en guddom med såpass dårlig selvtillit at den krever en bekreftelse på underkastelse hos Abraham, at vi ikke finner maken til det i dagens filmpsykopater og romanskurker. Noen vil si at den ender godt. Selv er jeg usikker. I siste liten griper Gud inn og sier: "Neida jeg bare kødda. Skulle bare se hvor langt du var villig til å gå. Nå vet jeg det. Snakkes! Stikk avgårde og kapp av deg forhuden nå". Tilbake står en noe fortumlet Abraham med skjelvende lepper og en kniv i hånda og lurer på hva i pokker det var som skjedde. Han svelger gråten og går hjem og hakker av seg forhuden med en blodig stein. Lydig som han er.

Gjennom Middelalderen har denne historien blitt fremholdt som det fremste eksempelet på dyd. Og det farget også menneskets syn på tilværelsen. Å gjøre som du får beskjed om fra dine overordnede er å oprettholde orden. Guds orden. Alternativet er kaos, anarki og helvete på jord. Derfor var også det å ta renter på lån den ulimate forbrytelsen i middelalderen. Det forstyrret naturens (les: Guds) orden og kunne føre til sosial mobilitet. Det kunne gjøre skomakerlærlingen rikere enn den lokale ridderen. Og vi så i 1400-tallets Italia hvordan bankierene som lærte å omgås denne regelen også ble rikere og mektigere enn flere av datidens konger og biskoper. Paven måtte låne penger av familier, som tilhørte sosiale grupperinger de normalt ikke ville ta i med en ildtang (skjønt de hadde folk på lønningslisten som var mere enn villige til nettop det). Til slutt gikk det som det måtte gå. Bankierene overtok pavestoler og troner og forykket hele ordensbildet i Europa..

Da Martin Luther spikret opp sine teser på kirkeveggen var dette en uhørt form for ulydighet. En ulydighet som satte Europa i brann. Men det førte også til at den gamle ordenen ble sprengt i fillebiter. Nå var det plutselig ulydighet som var idealet. Å stille spørsmål ved autoriteter ble en protestantisk dyd. Og da kruttrøyken la seg, fikk vi opplysningstid. Verdensbilder ble omkalfatret. Konger ble narrer og omvendt. Da franskmennene slepte sin konge til giljotinen, mens han gråt og forbannet dem, var det ikke bare et sjokk i Europa, men det ble også idealet for den amerikanske sivilisasjonen. De nektet å betale skatt til kongen av England. Istedet viste de han fingern og laga te i Boston. Resten av historien kjenner vi.

Den 20. Juli 1941 er en tropp tyske soldater på en antipartisan-operasjon i Jugoslavia. De har intatt en landsby og samlet sammen byens menn og plassert dem mot en vegg. Samtlige skal skytes. Bakbundet og blindet står de der og venter på å få glødende bly gjennom kroppene sine, da en ung tysk soldat, Joseph Schultz, plutselig gjør noe helt uventet. Istedet for å legge an, slik han er beordret, legger han ned rifla si og går og stiller seg sammen med de dødsdømte, til sine kameraters forbløffelse. Det ultimate utrykk for ulydighet i en epoke hvor det å være lydig var like selvskreven som å ha klær på. En epoke hvor massenes lydighet kostet Europa titalls millioner menneskeliv. 2. verdenskrig og holocaust hadde ikke vært mulig uten en kollektiv forståelse for lydighetens nødvendighet. Og i Nürnbergprosessene slåes det fast at mennesket ikke bare har rett til å ignorere idiotiske ordre. De har også en plikt. Du kan med andre ord holdes strafferettslig ansvarlig for å gjøre som du får beskjed om. Ulydighet blir en humanistisk dyd.

16. Mars 1968 skjer det igjen. Denne gangen i Vietnam. Amerikanske soldater, på leting etter vietcongkollaboratører, massakrerer opp imot 500 gamle, kvinner og barn. Kvinnene blir voldtatt og barn blir skamfert med bajonetter. En populær (men ikke verifisert) historie, vil ha det til at en av soldatene i Charlie company nektet å utføre drapsordren. Han var blitt immunisert mot å handle mot sin samvittighet. Han hadde nemlig vært men på det berømte Milgram-eksperimentet tiåret før.

For den som ikke har hørt om Milgram-eksperimentet, så er dette et av de mest berømte psykologiske eksperimentene i historien. Stanley Milgram, ved Harvard-universitetet, ville i 1954 finne ut hvor terskelen vår for å begå grusomheter mot folk vi ikke kjente, etter instruks fra mennesker vi opfattet som autoriteter, lå. Eksperimentet bestod i at forsøkspersonen ble bedt om å avgi stadig sterkere elektriske støt til en fremmed bak en glassvegg, som straff for feil svar på spørsmål. Det forsøkspersonen ikke visste var at "offeret" var en skuespiller og at støtene ikke var ekte. Eksperimentet viste langt på vei at de fleste av oss var villig til å skade, mishandle, ja sågar drepe, på befaling fra en persons som ble oppfattet som autoritet. Autoriteten var i dette tilfellet en mann i hvit labfrakk, som kjølig rasjonaliserte forsøkspersonens handlinger hver gang de viste tegn til tvil.

Eksperimentet lærte oss noe nyttig: Det lærte oss at det bare er et forsvinnende mindretall som er i stand til å sette grenser for egen grusomhet. Mens den store majoritet av oss mest sannsynlig ville ha agert som bøddel og torturist, dersom forholdene lå til rette for det. Det forteller oss at vi må anstrenge oss for å ivareta vår moralske integritet. Den ivartear ikke seg selv. Dette har ført til en heltedyrkelse av den ulydige. Med ett har han blitt en veiviser. En som tør å stå imot. En skiftnøkkel i grusomhetens velsmurte maskineri. Men også ulydigheten kan perverteres.

I høst kunne vi lese at den kjente vaksinemotstanderen og engleterapeuten Ingunn Røiseland leverte et brev til myndigheten hvor hun frasa seg sitt norske statsborgerskap. Hun ble i alternative miljøer holdt frem som en helt. En som turte å stå imot. Trekke en linje i sanden for sitt eget mennsekeverd, mot en tyrannisk stat som hadde til hensikt å slavebinde hennne. Eie henne. Hun ble for mange et symbol for individets rett til å administrere seg selv utenfor den statlige konstuksjon. Hun refererte til en amerikansk bevegelse som kalles "Freeman of the Land", som var populær i statene på seksti- og søttitallet, for å underbygge sitt ståsted.

Går vi bevegelsen nærmer i sømmene ser vi at dette slettes ikke er den individualistiske, fredsommelige hippieklubben man først kunne tro. Tvert imot befolkes den av høyreekstreme våenentusiaster med en ekstrem mistilitt for egne myndigheter. En av de som ble klekket ut av denne tankeretningen het Timothy McVeigh. Mannen bak oklahomabombingen i 1995 som kostet 168 menneskeliv. Den samme mistenksomheten mot myndighetene har sneket seg inn i det norske alternativmiljøet. Da jeg var ung, bestod dette miljøet av tanter med flagrende gevanter som drakk kamillete mens de mediterte over chakraene sine. I dag befolkes det av individer med nokså skrudde virkelighetsoppfatninger. En sunn skepsis mot myndighetene er erstattet med en overbevisning om at verdenshistorien dikteres av en skjult maktelite. De er gjerne jøder. Og disse ønsker å slavebinde oss gjennom vaksiner, "big pharma"", chemitrails og andre skitne triks. Konspirasjonsteoriene flyter over i hverandre. Myndighetene har ingått avtale med muslimske land om å islamisere Europa. En konspirasjonsteori som er helt vanlig på nettet, har ført til en elv av blod og en uendelig strøm av tårer på norsk jord.

Menneskene som forfekter disse teoriene ser på seg selv som de ekte ulydige heltene. De har lagt myndighetene og deres støttespillere så til de grader for hat, at ingen voldshandlig er for omfattende til å rettferdigjøres i ulydighetens navn. De er riddere, som står imot multikulturalismen og feminismen som blir tredd over hodet deres av en autoritær korrupt maktklubb, som er ute etter å utslette dem.

Dette er Ulydighetens ambivalens. På den ene siden er det en viktig historisk drivkraft, som har bidratt til å skape det moderne samfunn, med menneskerettigheter, rettsikkerhet og andre rettigheter. På den andre siden ser vi at også de "gode" kan ende opp med å løpe djevelens ærend. Vi har lett for å blendes av den ulydiges heroisme. Men vi glemmer ofte å analysere dens intensjoner. Vi ser ikke alltid konsekvensene av et opprør, fordi vi glorifiserer opprøret i seg selv. Grensen mellom å drømme om et bedre samfunn og ønsket om å utrydde dem som står i veien for det, er ofte så hårfin at vi må minne oss selv om det gang på på gang på gang. I mellomtiden er det beste vi kan gjøre er å gi våre barn dannelse, kritisk sans og og moralsk ballast nok til å forhåpentligvis gjenkjenne hvor denne grensen går.

Denne kronikken er skrevet av kokk og skribent Christian Kristiansen.
Foto: Marte Antonsen, Big Picture.

Hva mener du?
Si din mening i kommentarfeltet under?

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.