Kvinner som
hater kvinner

- Det finnes en plass i helvete for kvinnfolk som ikke støtter hverandre.

Av SVEN HENRIKSEN

Jeg ser at mange kvinner blir provosert av bloggeren «Fotballfrue» som legger ut et sexy bilde av seg selv tre dager etter at hun er blitt mor for første gang. Med flat mage og store pupper står hun der og tar bilde av seg selv i en liten topp og en minimal truse for liksom å si: Se her, jeg har ikke lagt på meg ett gram under svangerskapet!

Og damene er ikke sene om å hate, legge ut egne historier om 20 kilo ekstra, strekkmerker og bekkenløsning, morkaker og tåteflasker. Og «burde ikke det nyfødte nurket stå i sentrum»? Og denne rike hurpa som bare driver og blogger om fjas og tull er jo en dårlig rollemodell som får unge piker til å pådra seg spiseforstyrrelser og det som verre er.
Hvem pokker er hun liksom, som sitter på livets solside og disser alle andre kvinner som sitter med ammekluter og er sydde fra halsen og ned på grunn av at de har satt et nytt liv til verden?

Jeg vil ikke mene noe om fotballfrues evner som mor, det vet jeg ingenting om. Men hun har altså gjort en dødssynd. Hun er like lekker som hun var før svangerskapet, og det skal man ikke være. Ikke skal man blogge om mote og skjønnhet heller. Og alle vet da at et foster skal dynkes i karbohydrater og andre sunne ting mens det ligger i mors mage! Det er ikke grenser for hvor sludder og hat som pushes ut på nettet om du ikke gjør som røkla. En mor skal sitte fet og rund med det lille miraklet i armene og si seg lykkelig og sliten, helst med en ammeklut bak hvert øre og med oppkast på magen og si at «jeg ante ikke hva livet handlet om før jeg fikk barn!»

Jeg synes det er skremmende at folk som setter barn til verden ikke aner hva livet handler om før de vurderer å formere seg. Nå vet jeg ikke om fotballfrue vet hva livet handler om, jeg kjenner henne ikke.
Men hva livet handler om?
Det varierer vel fra person til person?
Men mor og et nyfødt barn er en «hellig» setting, og ja, det er vakkert å se. Jeg satt selv med mine venners ti timer gamle guttebarn i armene i sommer, og jeg kjente på følelsen av dette uforståelige «miraklet» som livet er. Det jeg reagerer på er dette så hysteriske lykkepresset som følger det å bli foreldre. Mange jeg kjenner har fått panikk. Og enkelte går inn i depresjoner. Men lykke skal man føle, og vise det, helst på Facebook og Twitter påfulgt av lengde og x antall gram for denne nye verdensborgeren som får Jesusbarnet til å være for intet å regne.

Fotballfrue gir blanke, hun legger ut sin versjon av lykke. Hun har tatt vare på seg selv, og hun viser det. Var det nødvendig? Sikkert ikke. Men går verden under? Nei, det gjør den ikke. Og det rare er at det ofte er oppegående kvinner som disser henne. Feminister og vel utdannede folk som jeg trodde ville holde seg for gode til slikt? Er det ikke det feminisme handler om down to basic, at alle skal få være som de er, bli respektert som kjønn og menneske uten strenge føringer? Ikke det?

For tiden står jeg å scenen som mitt alter ego Siw Anita. Hun kjefter på kvinnfolka (og mannfolka)  i salen. Hun sier blant annet:
«Kjære medsøstre, ikke snakk hverandre ned, men støtt hverandre. Ikke vær smålige og kjipe. For jeg vet nemlig at det finnes en plass i helvete for kvinnfolk som ikke støtter hverandre. Og det stedet ser ut som en brun, innrøkt fotballpub, der de sitter feite mannfolk med hengemager, gubber som spiser hambrugere, griser som har Thousand Island-dressing rennende nedover vomma! Og det er flatskjermer som sender fotballkamper 24/7 og veggene er tapetsert med nakenbilder av Pamela Anderson, og musikken er kjip som faen! Så bare pass dere, for dere kan havne der før dere aner!» 
Og etter hvert trykker jeg hardere og mer perfid på tuben, og kvinnfolka i salen blir etter hvert så redde at de begynner å le.

For det er faktisk ikke bare menn som hater kvinner. Kvinner som hater kvinner finnes også. Men fotballfrue hater ingen, hun tar vare på sin egen kropp, tar bildet av den og legger den ut på nettet. Per definisjon er hun en dårlig og egoistisk mor som skal tas hardt. Jeg kunne være fristet til å si at strekkmerker også kan forekomme i hjernen også, men det skal jeg ikke. Kan dere ikke heller ta disse kjerringene som mener at Cucci og Dolce Gabbana whatever er et krav for å få lykkelige barn? For ikke å snakke om alle disse cup cake-dronningene som snart renner over av topping?

Sven Henriksen er skuespiller og dramatiker , og er fast skribent for bodonu.no. Han har også sin egen blogg, som du kan lese her

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.