– Ensemblet var dyktige, men jeg savner et lite trollglimt i pupillene, mener vår anmelder. Foto: Erika Hebbert

Livsfjernt drømmespill

Opera er ikke som rock, hvor man bare må synge på engelsk. Her opererer man med med to hovedspråk: Italiensk og tysk. Og Ariadne auf Naxos tilhører sistnevnte kategori.

Selv folk som ikke har noe forhold til opera kjenner uansett ofte igjen italienerne. De er lette på øret. Tyske operaer er ofte litt tyngre, og egner seg dårligere til dans på lokalet.

Ariadne auf Naxos er ingen vanskelig tysk opera og musikken er muligens hakket mer krevende enn det man er vant til, dersom en aldri lytter på opera.

Det var overhodet ingenting å si på hvordan han skjøttet denne oppgaven.  

Forestillingen er en slags avskjedsgave fra avtroppende operasjef for NOSO, Katharina Jakhelln Semb. Og det er en gave det er verdt å takke og bukke for.

Den utspiller seg kort fortalt i Wien, hvor det skal avholdes et selskap. Og her bygger det seg opp en konflikt mellom de to rivaliserende ensemblene som skal stå for underholdningen.

Konflikten tilspisser seg ytterligere da det foreslås at de to forestillingene skal spilles samtidig. Det er duket for galskap og forviklingar. Og det lover jo godt. Det er tross alt en god idé til et plot.

Derfor skuffer det litt at dramaturgien ikke ble skrudd ordentlig til, for her kunne det godt vært mer trøkk og galskap. Ihvertfall når en blir lova at det skal komme et fyrverkeri og det henger tjukt i lufta at det er det det egentlig handler om. På den annen side så kan det godt hende at det var det som var poenget. At vi skal slutte å hige så mye etter glitter, underholdning og stas, og at det var jeg som fikk meg en lærepenge.

Et par ting skurret i scenografien. Den første halvdelen var det blek belysning mot en bakvegg som var plassert så langt frem at det ikke fantes dybde på scenen. Jeg vet ikke hvorfor de valgte dette, for det var uvant med så lite dybde i et scenebilde. Det var i det hele tatt vanskelig å få et inntrykk av hva slags miljø historien utspant seg i.

Det kan ha vært et grep for å disiplinere oppmerksomheten mot det som foregår i øret. Hva vet jeg?

Saken fortsetter under bildet.

Foto: Erika Hebbert

Ensemblet var samlet sett veldig dyktige, med en selvsagt ledestjerne i ett av landets aller største operatalenter, Lise Davidsen.

Men det manglet allikevel et lite trollglimt i mange av pupillene under de heftigste øyeblikkene. Det lille ekstra, som løfter en forestilling opp i verdensklasse, og som det sikkert er bortskjemt av meg å forvente. 

Jeg fikk ikke helt med meg hvem av de to ensemblene som vant, for jeg må ærlig innrømme med at jeg slet litt med å binde plottet i de to aktene sammen.

Det er ikke meningen å fremstå pirkete, for det var en flott forestilling som var godt levert. Men jeg savner litt mer samtidsrelevans.

Tematikken berører problemer i vår samtid, som godt kunne blitt bedre illustrert. I stedet foregår det hele i et slags halvmagisk drømmeunivers, uten kontakt med vårt eget. Og som befolkes av folk som glimtvis bikker over og tror de er guder bare fordi de har fått seg litt. Dette universet befinner seg på siden av vår verden, og er et jeg ikke helt forstår. Selv med helt grei innsikt i gresk mytologi.

Det gjør at jeg sitter igjen med ei forestilling som er god. Men dessverre uviktig.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.