NÅR DET STORMER: Det er kort vei mellom lys og skygge i livets turbulente tilværelse. Med litt hjelp kan du komme trygt i havn. Foto: Rune Nilsen

– Mamma, pappa,
hvorfor er det så kaldt?

Livet er fylt med historier. Gode og dårlige. Spennende og kjedelige. Lykkelige og tragiske. Denne utspant seg i havgapet. Der hvor brenningene knuses mot klippene. Der hvor villskapen har overlevd. Og det var der den dukket opp. Sangen som sprengte seg frem i et svensk primalskrik:

I mitt hus där jag bor känner ingen varann

i mitt hus där jag bor ere tyst som i graven

i mitt hus där jeg bor

i mitt hus där jag dog

i mitt mitt mitt hus där jag har fått nog

Opprørets melodi

Mars 1981. På toppen av VG-lista regjerte Gyllene Tider med När vi två blir en, avansert tyggegummi-pop. Men ut fra asfaltjungelen kom det et band som struttet av desperasjon, sinne og frustrasjon. Ebba Grön. Et band fra venstresiden. En band i opprør. En band som ulte mot månen, et band som skrek om rettferdighet.

I mitt hus där jag bor är alla dörra låsta

i mitt hus där jag bor hinner liken ruttna

mitt hus där jag bor är dödens kontor

i mitt mitt mitt hus där jag har fått nog

Det var denne sangen som brått dukket opp fra hukommelsen da jeg traff henne. Jenta på benken. Hun visste hvem jeg var. Ikke så rart. Stedet var ikke spesielt stort og jeg jobbet i avisen. I hennes øyne var jeg en korsfarer. En ridder i hvit rustning. En som kunne redde henne. Redde henne fra likegyldigheten. Den lammende lyden av en far som slo mor. Redde henne fra fortapelsen. Redde henne fra de altoppslukende skyggene på barneværelset.

Mamma pappa varför är det så kallt

mamma pappa var är allt

mamma pappa

mamma pappa barn

mamma pappa

mamma pappa barn

Frossen frykt

– Kan jeg klappe den?

Spurte hun.

Hun kikket på hunden som satt lydig ved siden av meg. En hund jeg passet for en kollega. En airedale-terrier som elsket å leke.

Jeg nikket.

Hun flyttet seg nærmere. Strøk den over hodet. Hunden slikket henne på hånden. Jeg så antydningen til et smil som løp for livet over leppene hennes. Så var øyeblikket over. Flyktig frihet ble erstattet med frossen frykt.

I mitt hus där jag bor vågar ingen gå ut

i mitt hus där jag bor har livet tagit slut

för huset där jag bor gör ingen glad

i mitt hus där jag bor

där jag har fått nog

Hvor var det denne sangen dukket opp? Det må ha vært i et tettpakket samfunnshus i Brønnøysund. En dramatisk volleyballkamp mellom IK Sport 71 og Øksil. En kamp våre helter fra Sport 71 tapte særdeles knepent. Men før kampen, under oppvarmingen, spilte de Ebba Grön for full guffe. Stemningen var elektrisk. Ordene – og riffene – festet seg for alltid. Og dukket opp igjen rundt 10 år senere.

Hjelpeløs hjelp

– Kan du hjelpe meg?

Hun hadde gitt meg hele historien. En historie full av detaljer ingen trenger å kjenne til. Som ingen burde være nødt til å oppleve. Jeg svarte ikke. Hva skulle jeg si?

Mamma pappa varför är det så kallt

mamma pappa var är alt

– Kan du ikke skrive om det i avisen? Kanskje stopper det da.

Nei, det gjør jo ikke det. Og hva skulle jeg skrive?

– Vi kan treffes i morgen.

Sa jeg.

Jeg skulle tur med terrieren da også.

Hun nikket.

Mamma pappa

mamma pappa barn

Vi møttes noen ganger til. Det ble aldri noen sak i avisen. Selvfølgelig ble det ikke det. Så kom hundens eier tilbake og jeg hadde ingenting i parken å gjøre. Dog, jeg var innom et par ganger. Hun var ikke der.

I mitt hus där jeg bor känner ingen varann

i mitt hus där jeg bor vänter frun på sin mann

i mitt hus där jag bor

i mitt hus där jag dog

Opprivende redning 

Selvfølgelig gjorde jeg noe. Jeg ringte til han jeg kjente. Som kjente noen som visste hva som måtte gjøres.

Anonymt.

Opprivende.

Livet gikk videre. Jeg visste ikke om jeg hadde handlet rett. Hadde bare fulgt magefølelsen. Den som kom der, de dagene i parken.

Så:

15 år senere:

En mail.

Takk!

Går bra no.

Mvh

Jenta i parken

Hun hadde fulgt med hvor jeg flyttet, hvor jeg jobbet.

Det er helt ok. Jeg stoler på at det gikk bra. At dette er en av historiene med en lykkelig slutt. Eller, med små innslag av lykke.

Det er nok det.

GJESTESPOR

Silje Brandvoll

Direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Widerøe

Glenn Miller ”In the Mood”

En av mine favorittlåter og som alltid får beina mine til å gå, er Glenn Miller ”In the Mood”. Jeg kommer fra en swing-elskende familie. Min far var en av de få menneskene jeg vet om som var like god med høyre som med venstre hånd. Det var en stor fordel på håndballbanen – det gjorde han samtidig til en fantastisk dansepartner. ”In the Mood” bringer meg tilbake til stuegulvet der hjemme der pappa danset med både meg og lillesøster Liv – samtidig. En dame i hver hånd. Etter hvert ble jeg og storebror Geir faste dansepartnere ute på byen, og den dag i dag svinger beina i takt med det samme Glenn Miller kommer på høyttaleren.

Ennio Morricone ”Gabriels Oboe”

Denne låten tar meg alltid tilbake til Oslo i 1992. Jeg hadde truffet den store kjærligheten og han kom flyttende fra Bergen og inn på den trange hybelen min i Glückstadgaten på St.Hanshaugen i Oslo. Flyttelasset besto av en koffert, en gedigen Ghetto Blaster og 2-3 CD plater. Ennio Morricone og ”The Mission” var en av dem. Kjærligheten til sangen og kjærligheten til mannen har holdt seg gjennom 25 år.

Coldplay ”Viva La Vida”

De som kjenner meg godt vet at jeg er helt anglofil og tilbringer så mye tid som overhode mulig i London. Den mest sinnsyke musikkopplevelsen jeg noen gang har hatt var sommeren 2014. Coldplay kjørte konsertserien sin ”Ghost Stories” og vi fikk med oss intimkonsert med bandet i Royal Albert Hall. Vi sto på første rekke og jeg kunne nesten ta på Chris Martin mens han spratt rundt som en sprettball og ledet an allsang til ”Viva La Vida”. Låten minner meg om sommer, om London og ferie – mye å varme seg på ei kald februarnatt.

Rune Nilsen er kreativ leder for Bodø Nu Respons. Spalten Livets lydspor er et tilbakeblikk på musikken som forandret våre liv for alltid.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.