Det snakkes om behandleren Roy Antonsen og resultatene han oppnår. Foto: Rune Nilsen

Roy hater å bli
kalt Bodøs snåsamann

Resepsjonen i første etasje på Radisson Blu hotell er sparsomt belyst.

I en av skinnstolene sitter en skikkelse i sort t-skjorte.
Armene er massive, den ene av dem tatovert.
Håret er barbermaskin-kort.

Når han reiser seg for å ta imot oss, minner han mer om en dørvakt enn en behandler.
51 år gamle Roy Antonsen er lavmælt, men rett på sak.

– Hva vil du vite?

Grunnen til at vi oppsøker Klinikk1 er at det snakkes i byen om Antonsen.
Ved hjelp av hardhendt behandling og en vilje til å prøve metoder tradisjonelt helsevesen ikke en gang vurderer, har han oppnådd oppsiktsvekkende resultater.

Noen av dem som går til Antonsen og hans team, virker nærmest frelst.
Enkelte refererer til ham som Bodøs snåsamann.

Det skal ikke være måte på hva han kan helbrede.
Mannen selv sukker oppgitt når vi tar opp betegnelsen.

– Jeg har brukt mange år på å komme vekk fra det. Vi holder ikke på med healing og vi er ikke alternative. Men vi gjør ting som ikke alltid er sett på med blide øyne av det offentlige, sier muskelterapeut Antonsen.

– Leger og fysioterapeuter har kalt oss for sjarlataner. Når jeg spør hvorfor, er begrunnelsen at vi ikke tar utgangspunkt i det medisinske. Men vet de hvordan vi jobber? spør han retorisk.

– Er det ikke naturlig med skepsis til behandlere som ikke har autorisasjon?

– Ja, og sunn skepsis skal man ha. Men alt vi gjør er medisinsk forankret. Og vi lykkes ofte.

Suksesshistorie

42 år gamle Brian Skov er én av suksesshistoriene.

– Jeg skylder Roy alt. Han har berget meg. Uten Roy hadde jeg ikke hatt noe liv, sier bodømannen.

Skov er født med spastisk diplegi, en form for celebral parese.
De siste ni-ti årene har sykdommen ødelagt hverdagen hans. Til slutt har bare det å reise seg opp blitt en kjempeutfordring.

– Jeg har slitt en del med overvekt, i tillegg til lidelsen.

På det meste veide Skov 187 kilo. Etter å ha slanket seg målbevisst over flere år, var han nede i 120 kilo.
Men i 2014 falt han stygt.

– Jeg slo ryggen mot et hardt flisgulv. Etter det har jeg vært fryktelig dårlig til beins. Og livet mitt har enkelt sagt vært et smertehelvete siden da.

Gitt opp

I mai 2015 ble Skov tipset om Roy Antonsen og Klinikk1.

– I løpet av livet mitt har jeg besøkt rundt 20 forskjellige behandlere. Felles for dem alle er at jeg har fått utdelt et treningsprogram og fått ansvaret for å gjennomføre dette selv. Veldig mange øvelser klarer jeg ikke å gjøre på grunn av smerter. Dermed har det vært umulig å bli bedre, mener Skov.

– Hvordan var hverdagen din?

– Jeg var sengeliggende eller satt i stol nesten hele døgnet. Jeg klarte kanskje å pleie omgang med folk to timer om dagen. Det å komme seg fra godstolen til toalettet var et mareritt. Og jeg hadde voldsomme smerter, hele tiden.

– Jeg hadde egentlig gitt opp.

Forferdelig vondt

Ved å trykke, massere og kna opp Skovs kropp, begynte Antonsen den møysommelige jobben med å få 42-åringen på beina igjen.

– Den første timen var helt grusom, sier Skov.

– Det var tårer, hyling og skriking. Det var så vondt. Men jeg merket med en gang at han virkelig lytter til meg. Jeg fikk et trinnvis opplegg som var tilpasset meg. I starten handlet det mest om enkle bevegelsesøvelser. Det var mye tøying og strekking.

Smertefri

Gradvis ble Skov bedre.
I dag er han på god vei tilbake til et tilnærmet normalt liv.

– For det første er smertene borte. I tillegg går jeg brukbart. Før var det umulig.

– Nå tar jeg utdannelse innen organisasjon og ledelse. Jeg er ikke klar for å jobbe ennå, men jeg ser slett ikke mørkt på å komme meg tilbake i jobb på fulltid. Det var utenkelig for et par år siden, sier Skov.

Som knapt kan få fullrost Antonsen.

– Han er en trollmann. Han gjør ting som ikke skal gå an. Jeg har vært rundt hos behandlere i hele Norge, jeg har vært hos behandlere i utlandet, men ingen har klart å gjøre meg merkbart bedre. Ingen før Roy.

Saken fortsetter under bildet.

Roy Antonsen masserer opp Brian Skovs rygg. Foto: Rune Nilsen

Ingen autorisasjon

Antonsen betegner seg selv som muskelterapeut.
Det kreves ingen autorisasjon eller godkjenning for å kalle seg det.

Selv om han forfekter at det Klinikk1 holder på med ikke er alternativ behandling, er han omfattet av nettopp Loven om alternativ behandling.

Man kan heller ikke henvises til klinikken, siden den ikke er en del av det offentlige helsevesen.

– Men jeg vet at en del leger anbefaler pasientene sine å komme til oss likevel, hevder Antonsen.

Alternativ behandling er kontroversielt tema i det norske helsevesen.

– Jeg vil ikke kommentere det andre behandlere gjør og kan ikke snakke spesifikt om enkeltbehandlere, sier kommunikasjonsleder Vidar Rekve i Norges Fysioterapeutforbund.

– Men det finnes veldig mye du kan sette foran terapeut. Noe av virksomheten til behandlere som kaller seg for terapeut i en eller annen form, overlapper med det våre medlemmer driver med innen fysioterapi. Vi er opptatt av å fremme den pasientsikkerheten man har dersom man går til autoriserte fysioterapeuter, sier han.

Sportsstjerner

Godkjent eller ei: Mange sverger likevel til muskelterapi for å holde kroppen ved like. Særlig i idrettens verden.
Sykkelstjernen Thor Hushovd brukte i årevis muskelterapeuten Tom Skjønnhaug for å få kroppen i stand til verdens hardeste sykkelritt, Tour dé France.

Tidligere maratonløper Marius Bakken og den tidligere sprinteren John Ertzgaard gikk begge til Terje Elvik – lokalt i bergenstraktene kjent som en trollmann, ikke ulikt ryktet til Roy Antonsen.

– Jeg har mange profesjonelle idrettsutøvere på kundelisten selv, sier Roy Antonsen, som også driver en klinikk i Oslo.

– Kan du røpe hvem noen av dem er?

– Nei, men vi snakker syklister, skiløpere og fotballspillere, blant annet. Men vi har alle slags folk innom. Det kan være et elektrikerfirma som har avtale med oss, eller privatpersoner med forskjellige skader.

– Kort forklart: Hva er prinsippet bak muskelterapi?

– Det handler om å forstå kroppen som helhet. Har du plager i ankelen, kan du også få plager i knær eller hofte. Ideologien kommer fra Hippokrates’ viten om muskel- og skjelettplager. En muskelterapeut forsøker å finne roten til plagene dine, for så å utøve behandling. Vårt fokus er muskler, sener og skjelett – og sammenhengen mellom disse.

– Hvordan har du lært dette?

– Det er veldig mye selvlært og basert på erfaring. I tillegg til utdannelsen min som idretts- og massasjeterapeut.

Ung terapeut

Roy Antonsen vokste opp i Hammerfest.
Der var han en ivrig svømmer og fotballspiller.
Mens de andre var opptatt av idretten, ble Antonsen som 16-17-åring kameratenes egne behandler.

– Jeg masserte og knadde dem opp, forteller han.

Han tok utdanning som idretts- og massasjeterapeut i starten av 20-årene, men hadde ikke kunder til å leve av det på fulltid.

I stedet har han hatt en lang rekke andre jobber, innen en rekke forskjellige fagfelt. De fleste steder fungerte han som arbeidsplassens egen mirakeldoktor.

– Lite sykefravær, gliser han.

Saken fortsetter under bildet.

 Pasientene til Roy Antonsen er særdeles trofaste. Foto: Rune Nilsen

Lang CV

Terapeuten har levd et omflakkende og tidvis dramatisk liv.
Han har tilsammen fire barn med to tidligere samboere.

Yrkeslivet hans må man nærmest trekke pusten for å oppsummere:
Antonsen har vært sveiser, kokk, drevet utesteder, selvsagt vært dørvakt, jobbet med betongrehabilitering og gulvlegging, samt jobbet i en rekke stillinger innen helsevesenet.

– Jeg har selv vært plaget av en del sykdom, som har tvunget meg til å slutte i en del jobber. Så er jeg gått lei av andre. Jeg har et vitebegjær som er større enn størst. Men nå har jeg funnet det jeg virkelig vil, forklarer han.

Vi var inne på utseendet hans.
Store deler av kroppen er dekket av tatoveringer.

– Hver og en betyr noe for meg. De markerer ulike epoker i livet mitt.

Gudstro

Én tatovering betyr mer enn de andre.
Et kors, på brystet, med piggtråd gjennom.

– Jeg tror på den gode, gammeldagse der oppe, sier Antonsen.

Noe av troen har han med seg fra en bestemor i Finnmark, som ba til Gud om at ektemannen, som var fisker av yrke, skulle komme seg helskinnet på land gjennom vinterstormene.

Men Antonsen har også opplevd dramatiske ting selv.
Som da han fikk beskjed om at hans kommende, førstefødte sønn ikke kom til å få leve grunnet nyrekomplikasjoner.

– Jeg satt på sykehusgangen i Tromsø, innstilt på at vi ikke kom til å få beholde ham. Så kom kontrabeskjeden. Sønnen min fikk leve likevel. Det var en helt surrealistisk følelse, en man knapt kan beskrive. Man går fra helvete til himmel.

Inferno

Han har flørtet med døden selv, også.
En sommerdag for 15 år siden, i Namsos, hadde Antonsen skrapt sammen en dugnadsgjeng for å renovere huset.

– Vi skulle brenne en haug med søppel og trevirke. Så hadde noen bokstavelig talt helt bensin på bålet.

Da haugen ble antent, var bålet omgitt av gass. Infernoet slo opp i luften.
Antonsen sto midt i flammehavet. Heldigvis med ryggen til.

– Det høres nesten dumt ut, men jeg kjente ikke smertene før senere. Jeg løp inn og så i speilet at huden krøllet seg sammen og flasset av. Jeg smurte meg inn med salver og kaldt vann mens vi fikk ringt sykebilen.

Dagen derpå kom smertene. Voldsomme smerter.

– Du er så gira når du er midt oppi det, da handler alt om å handle rett. Men etterpå... Det var en skremmende opplevelse.

Over 25 prosent av kroppen hans ble utsatt for flammene. Men heldigvis er han ikke merket for livet.

– Ser du nærmere på huden min, vil du oppdage at det ser litt annerledes ut. Det er pigmentflekker, ørene er litt tynnere og jeg er litt sår i hodebunnen. Jeg var heldig.

Vekst

Det yrkesmessige vendepunktet for Antonsen, kom da han selv gikk til det som skulle bli kollegaen hans, Tommy Wisth, med et problem.

– Jeg hadde slitt med en ryggskade i ti år. Tommy behandlet ryggen min med en trykkbølgemaskin, og med manuell behandling. På de få timene forsvant smertene jeg hadde gått med så lenge.

Da bestemte han seg for å inngå et samarbeid.

Antonsen, som tidligere hadde bodd i Bodø, flyttet tilbake hit i 2004 og gikk i kompaniskap med Wisth.

Kundelisten har vokst jevnt og trutt siden den gang.
I dag behandler Antonsen alt fra babyer til 98-åringer.

For fire år siden, i 2012, etablerte de Klinikk1 i dagens lokaliteter.
Man er i dag tilknyttet blant annet fysioterapeuter, osteopater og en naprapat.
Totalt 16 ansatte, inkludert resepsjonister.

– For oss er den tverrfaglige tilnærmingen viktig. Samtidig må jeg understreke at vi samarbeider med helsevesenet. Det første vi gjør når vi får inn en ny klient er et intervju for å kartlegge plagene.

Vi ber om epikriser og journaler og tar utgangspunkt i disse når vi lager et behandlingsopplegg. Arbeidet er forankret i medisinske studier og forskning. Jeg har ikke tall på hvor mange nattetimer jeg har sittet oppe og lest studier for å finne ut hvordan jeg kan behandle et tilfelle, sier Antonsen.

Smerter

Han ser voldsom ut, som vi har vært inne på.
Og de som har latt seg behandle kan skrive under på at det ikke er en behagelig affære.

– Du utsetter folk for stor smerte når du finner frem til og trykker på punktene for å gjøre dem bedre. Hvordan reagerer de?

– Jeg er egentlig ikke er så hardhendt som det føles. Det kjennes ut som jeg bryter hardt, men jeg bruker selvfølgelig ikke all styrken min. Vrikker du foten i skogen er det grusomt vondt - og nesten dobbelt så vondt å sette det på plass igjen. Men i det sekundet jeg slipper, skjønner du hvorfor jeg gjør det.

Antonsen forteller at han har opplevd å bli skjelt ut på det groveste, kalt de styggeste ting - og at enkelte sågar har forsøkt å flykte fra behandlingsbenken underveis i timen.

– Når smerten kommer på et nivå du ikke er vant til, da tenker folk "stikk, Roy er klin gær'n!". De forsøker å vri seg unna. Noen har slått etter meg. Men, som det står i Bibebelen: Vondt skal vondt fordrive. Jeg vil dem bare godt, sier han og ler.

Kolberg

Ingen klienter har han brukt flere timer på enn Monica Kolberg.
Bodøkvinnen troppet opp på Antonsens kontor i 2010, med diagnosen systemisk sklerose – bedre kjent i norsk offentlighet som sykdommen Gunhild Stordalen lider av.

– Det første jeg gjorde var å google. Masse. Her var ingen suksesshistorier å lene seg på. Jeg fant én person i den vestlige verden som har fått friskmelding uten medisiner, sier Antonsen.
Kolberg lider av den aggressive varianten av sykdommen – som fører til bindevevsdannelse i hud, blodårer og indre organer.

Over tid blir huden stiv og ubevegelig og man kan utvikle funksjonssvikt i indre organer. Personer med lidelsen har fem ganger så høy mortalitet som normalt friske mennesker.
Og det finnes ingen kjent metode for å helbrede den.

– Da Monica kom hit var hun delvis sykemeldt og hadde knapt et sosialt liv. Utsiktene hennes var dårlige, sier Antonsen.

Han kaller behandlingsløpet en studie. Totalt har det gått med over 500 timer for å forstå og behandle Kolbergs sykdom.
På kontoret har han en stor perm med notater som skriver seg fra møtene med Kolberg.

Saken fortsetter under bildet.

Tatoveringene til Antonsen betyr noe, hver eneste én av dem. Foto: Rune Nilsen

Kjeft

I 2014 sto hun frem i en rekke medier, deriblant Avisa Nordland og NRK: Kolberg var blitt friskmeldt og tilbake i jobb. 100 prosent.
Hvordan?

– Vi måtte plukke henne helt fra hverandre. Og jeg begynte med å stille spørsmålet: Hvor er det verst? For det første kunne hun ikke bevege fingrene. For det andre var hun fysisk svekket - etter to minutters gange på tredemølle begynte hun å gråte.

Antonsen ga klar beskjed om å kutte sukker og alkohol

– Hut deg til faen, sa hun, du tar fra meg alt som er godt! Jeg har aldri i mitt liv fått så mye kjeft. Men hun var villig til å legge ned den jobben som krevdes. Hun var steintøff og har virkelig gått til yttergrensene for hva man kan klare. Det har betalt seg.

En studie

Sammen prøvde og feilet Antonsen og Kolberg. Selv om det tidvis var ett steg frem og to tilbake, ga ingen av dem opp.
En kombinasjon av endret livsstil, opptrening og manuelle behandlinger hos Antonsen og hans kumpaner var oppskriften.

I dag lever hun et normalt, funksjonelt liv.

– Monica-tilfellet har gitt meg utrolig mye kunnskap. Det manglet virkelig ikke på folk som lurte på hvorfor hun skulle gå til oss for å få behandling, som mente at vi bare ville lure henne for penger. Men jeg har ikke tatt betalt for arbeidet med Monica, jeg har gjort det for å lære.

– Det må være en enorm tilfredsstillelse for deg som behandler å se slik fremgang hos noen med en slik lidelse?

– Det lykkeligste øyeblikk jeg har hatt som behandler, var da Monica tok på ansiktet mitt - og endelig hadde følelse i fingrene. Det er et av de sterkeste øyeblikkene jeg har vært med på. Og den følelsen, når folk gir uttrykk for at det du gjør hjelper dem, det er følelsen jeg alltid kommer tilbake til.

Sjelden spontan bedring

Ragnar Gunnarsson er spesialist i revmatologi og indremedsin.
Han er overlege ved Rikshospitalet i Oslo.
Og en av landets aller fremste eksperter på systemisk sklerose.

– Vi har utfordringer med å få tilstrekkelig behandlingseffekt hos pasientene med den diffuse formen av sykdommen, altså den mest aggressive, sier han.
Gunnarsson synes det er vanskelig å kommentere Kolbergs tilfelle spesielt, siden han ikke kjenner detaljene.

Men han kan si såpass:

– I aktiv fase skal det ikke være tilstrekkelig å behandle med trening og kostholdsjusteringer. Er sykdommen hissig, vil det ikke holde.

Han sier at han kjenner til pasienter der sykdommen har trukket seg tilbake over tid. Dermed er det også vanskelig å tilskrive en bedring i tilstanden behandlingen alene, uten at dette er testet ut på flere pasienter.

– Men det er sjeldent man opplever spontan bedring hos pasientene. Målet med behandlingen, der vi som regel også benytter medisiner, er å få pasientens livskvalitet til å bli bedre. At han har klart dette her, er meget bra.

Konservativt helsevesen

Som han selv har vært inne på:
Langt fra alle er like overbevist over virksomheten til Antonsen og de andre ved Klinikk1.

– Dere er blitt kalt sjarlataner av leger og fysioterapeuter. Men du har jo åpenbare resultater å vise til. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere det dere holder på med?

– Det må du nesten spørre dem som er kritisk om. Men jeg kan jo tenke meg til noe av årsaken, begynner Antonsen.

– Man har profesjoner som verner om seg selv, som kanskje ikke er helt enig i alt vi prøver på. Vi gjør ofte utradisjonelle behandlinger som ikke ville blitt forsøkt i det norske helsevesen, selv om vi aldri utsetter pasienten for fare. Og selv om alt vi gjør er medisinsk betinget.

– Hvordan kan du – eller pasientene – vite at det er ufarlig?

– Vi vurderer veldig nøye hvilke behandlinger vi gjør. Alt er underbygget i medisinske studier. Veldig mange av de tingene vi har holdt på med i årevis, for eksempel knyttet til kosthold, er i dag anerkjent i det ordinære helsevesen, mener Antonsen.

– Det offentlige helsevesenet er altså for konservativt?

– Tja. Det er kutyme å forske og utvikle i 30 eller 50 år, før man kan si ”sånn er det”. Men helsevesenet er så mangt. Det er en klar forskjell på situasjonen nå og for 10 år siden, i dag møtes vi på en helt annen måte enn tidligere. Da møtte vi på faggrupper som følte seg angrepet, fordi vi har fått resultater langt raskere enn normen.

– Er forskere og leger nysgjerrige på det dere gjør?

– Noen er det. De blir forbløffet når jeg forteller dem om enkelte av tilfellene våre. Det som har skjedd med Monica skulle ikke gå an. Men med et helhetlig opplegg kan man hjelpe også de som er gitt opp av andre, hevder muskelterapeuten.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.