Har Bodø/Glimt gjort seg for avhengig av susere fra kaptein Trond Olsen? Foto: Per-Inge Johnsen

Tilbakeskuende
Bodø/Glimt

– Vi skal styre kampen på Aspmyra, var den krystallklare beskjeden fra trener Aasmund Bjørkan før sesongpremieren mot Kongsvinger.

Det er foreløpig utfordrende å skimte. Riktignok er sesongen bare to kamper gammel, men Bodøs beste fotballag ser foruroligende gjenkjennelig ut.

Fordeling av ballinnehav angir ikke alltid hvilket lag som har skapt mest og spilt best. Internasjonalt er fjorårets fotballsensasjon Leicester og Madrids nummer to-klubb Atletico, fremtredende eksempler på akkurat det. Rosenborgs totaldominans i hjemlig liga reflekteres sjeldent av overveldende possessiontall.

Likevel fremstår glimtspillerne påfallende lite bekvemme med ballen i laget, selv mot kvalitetsmessig beskjeden motstand. Lav ballbesittelse og dårlig samhandling har vært symptomatisk i flere sesonger - også år med relativt overbevisende poengfangst og tabellplassering. Man har basert seg på enkeltmannsprestasjoner og et tidvis velfungerende kontringsspill, som for en klubb med ambisjoner om å frekventere Norges øverste divisjon jevnlig, fremstår uforklarlig passivt, lite utviklende og snevert. Når man i nær fremtid ikke lenger kan klamre seg til Trond Olsens svinnende toppfart og jevnlige målpoeng, har Glimt svært få offensive våpen å lene seg på.

Jeg mistenker at det delvis skyldes valg på ledelses- og trenernivå: Bodø/Glimt har et nostalgisk og dogmatisk forhold til formasjon og spillestil, som heller skuer til fortidens løsninger og idéer, enn å løfte blikket og åpne seg for nye impulser. Et bakstreversk tankesett, med forutsigbare bevegelsesmønstre og statiske rolletolkninger som konsekvens.

Fjorårets store åpenbaring på midtbanen, Mathias Normann, er en mann som trives med ballen i beina. Også nyinnkjøpte Thomas Drage og José Ángel Jurado de la Torre har tilsynelatende ferdigheter og kreativitet til å styre kamper mot de fleste lag i Norge. Hvordan disse skal gjøres plass til på banen i en funksjonell konstellasjon, sammen med lovende Vegard Leikvoll Moberg, er en knute trenerapparatet må nøste opp før heller enn senere. 

Således burde årets spillermateriale, med nyervervelser som tilsynelatende kompletterer de øvrige - særlig på midtbanen - egentlig tale for å snu trenden med lavt press og ballinnehav: Sentrallinja besitter nå fysiske forutsetninger, tekniske ferdigheter og guts til å ta for seg i duellspillet – mer enn nok til å styre kamper i OBOS.  

Samtidig ser laget ditto dårlig egnet ut til å legge seg bakpå og ta imot press. Særlig fremstår alternativene på backplass håpløst lite komfortable når de må forsvare seg - både én-mot-én og i posisjoneringsspillet. 

Jeg ser derfor få formildende omstendigheter for at Bodø/Glimt ble liggende lave i 75 minutter i årets første kamp på Aspmyra - til tross for at Guardiola-look-a-liken Pimentas spillestil stadig er standard for gjengen fra Hedmarks skoger.

Kanskje karrer Glimt seg til opprykk, med possessionstatistikk som snitter på 40-60 prosent og unntaksvis pent angrepsspill i form av kjappe kontringer og hylere fra 20 meter signert kapteinen på venstrevingen. 

Vis meg heller en spillestil hvor utgangspunkt og ambisjon er høyt press og trygghet med ball i laget, med formasjon og roller tilpasset tilgjengelig spillermateriale.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.