Blogger Elin Beate Johannessen om følgene av operasjon Dark Room. Illustrasjonsfoto: Pixabay

Vi skal ikke fryse i skrekk. Vi skal ikke vende oss vekk i avsky. Vi skal tåle å høre

Innlegget er opprinnelig publisert på Elins blogg. Det gjengis med tillatelse.

Bestefar sitter i gyngestolen sin. Gynge, gynge, gynge. De er på hytta. Frostroser på vinduet. Et bål som knitrer i ovnen. Hytta skal være hygge og kos. Dette er ikke hygge. Dette er vondt i magen og en ødelagt barndom. I sofaen sitter bestemor. Hun strikker på en grønn genser til barnebarnet sitt. Klirr, klirr, klirr. Hun ser opp og smiler. Barnebarnet sitter også i gyngestolen. I fanget til bestefar. Under et pledd. For resten av sitt liv vil barnet hate lyden av strikkepinner. Hvorfor ser du meg ikke?

Bestefaren som gynger overgrep skjult av et pledd.

Vennen til storebror som overnatter. Og overgriper.

Venninnen til mamma som sniker seg inn om natta.

Barnehagelæreren som tar bilder på stellematta.

Treneren som tar ungene med på tur.

Pappaen som voldtar når mamma er på nattevakt.

Overgrepsmannen på gata er skummel, men det er i nære relasjoner flest overgrep begås. Hvordan i helvete kan vi beskytte barna våre mot dette??

Sexolog Margrete Wiede Åsland åpnet øynene mine. Historiene hun delte skrek i ørene. Timene med ord som grafset seg inn i bevisstheten var forferdelige. Jeg var fysisk dårlig lenge etterpå. Det tappet meg for energi, og jeg kunne ikke for alt i verden skjønne hvordan noen får seg til å gjøre så vondt mot andre. Som mor dukket mine egne barns glade ansikt opp i fortellingene hun delte.

Jeg ville hyle.

Nå rystes vi som nasjon. Et nettverk av overgripere er nøstet opp, og la meg på vegne av alle foreldre få gi en rungende applaus til politi og alle andre som har maktet å gjøre denne vanskelige, men viktige jobben. Dere er verdifulle. Dere redder barna våre.

Fra bunnen av våre blødende hjerter; tusen, tusen hjertelig takk. 

Hvordan kan vi beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt mot overgrep? Wiede Åsland var tydelig. Vi må tåle. Vi må tro. Det er så vondt at vi vender oss vekk i avsky, men det er det verste vi kan gjøre. Hemmelighold og taushet ligger i naturen til seksuelle overgrep. 

La oss gjøre det jævlig vanskelig å være overgriper i morgen.

Det grusomme skjer! Vi ønsker det så inderlig, men det er ikke et mareritt vi kan riste vekk når vi våkner. Det er virkeligheten. Handlingene er så forferdelige at vi maner frem et grusomt monster. Normale folk kan ikke gjøre sånt. Mot de mest sårbare i samfunnet vårt!? Lyset kommer på, men her er ingen monstre. Ingen huggtenner, ingen pels. De er mennesker. Ekte mennesker av kjøtt og blod som smiler til deg når du betaler for varene i kassen. 

Når vi tror at jævelskapen kan skje så ser vi. Vi ser ikke før vi tror. Vi må tåle å høre, og vi må tørre å se. Blåmerkene, ordene, klamringen, sorgen.

Hvordan kan vi beskytte barna våre? Vi skal fortsette med det vi allerede gjør, og vi skal engasjere oss sammen. Kampanjer mot overgrep nytter. Samfunnet er på riktig vei! Alle tall som omhandler seksuelle overgrep mot barn øker. 

Skrekktallene er både forferdelige og fine. Aldri før har så mange seksuelle overgrep mot barn blitt avdekket. Tysfjordsaken her i nærområdet rystet oss, men det er så uendelig viktig at mennesker som sterke, modige Marlene turte å si fra. Slik avslører vi. Slik hindrer vi flere overgrep. Derfor skal vi ha dette på dagsorden. Vi skal ha nullvisjon. Vi skal samle oss til en felles kamp mot overgrep mot barn. 

Hjemmebesøk etter fødsel. Oppfølging og direkte spørsmål fra helsestasjonen. Foreldre som snakker med barna sine om kropp og grenser. Som gir dem et språk og et verktøy til å si i fra. Barnehage og skole må sørge for kompetanse blant de ansatte, og tørre å snakke med barna. Egne mottak for barn som har opplevd overgrep. Forebygging gjennom nettvett. Politiets arbeid må styrkes. Rettssikkerheten til barn skal økes. Kompetanse, penger, ressurser.

Og kunnskap. Vi må øke kunnskapen og få dette digre, fæle samfunnstrollet ut i lyset.

Hvordan kan vi forebygge overgrep mot barn? Hvordan kan vi beskytte de aller mest sårbare i samfunnet vårt? Vi skal ikke fryse i skrekk. Vi skal ikke vende oss vekk i avsky. Vi skal tåle å høre. Vi skal tørre å tro. Den voldsomme kvalmen som bølger gjennom oss når vi hører om groteske overgrep mot barn skal vi kanalisere til noe konstruktivt. 

De fleste barn holder hemmeligheten tett til brystet i redsel for hva som kan skje. Men mange voksne som har opplevd overgrep som barn sier de ønsket at noen skulle se. De ventet bare på at noen skulle spørre. Barna opplever noe som er helt for jævlig. Det minste vi voksne kan gjøre er å tro at dette kan skje. Vi skal tåle. Vi skal lære på samme måte som vi lærer å kjenne symptomene for hjernehinnebetennelse. 

Tegn og signaler på seksuelle overgrep

Hemmeligholdelse og fortielse er en del av det seksuelle overgrepets natur. Det skal vi gjøre noe med. Alle sammen. Litt etter litt. Barn for barn. For lyden av strikkepinner og en gyngestol som knirker skal være lyden av trygghet.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.