Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens holdninger. 

I fjor høst la Artsdatabanken frem en revidert rødliste for arter. Rødlista er en oversikt over arter som står i fare for å dø ut fra Norge, og skal være et grunnlag for en kunnskapsbasert forvaltning av naturmangfoldet.

Den nye rødlista konkluderer med at arealendringer er det desidert viktigste bidraget til en fattigere natur. Hele 9 av 10 truede arter påvirkes av arealendringer, som bygging av boliger og annen infrastruktur.

Som planmyndighet har kommunene en avgjørende rolle her. Naturmangfoldet og mulige risikofaktorer må være godt kartlagt, og de folkevalgte må følge opp denne kunnskapen gjennom vedtakene som fattes.

Den nye rødlista viser at hele 700 arter har opplevd en forverring siden 2015. Hva det betyr i praksis, ble tydelig i saken om Lofoten Sjøprodukters omstridte oppdrettsplaner i Breisundet i Helligvær – ett av de viktigste sjøfuglområdene i Salten. Av seks allerede rødlista arter som påvirkes negativt av planene, hadde fem fått forverret sin status i løpet av de siste seks årene.

Før sommeren valgte bystyret å trosse innsigelsene fra Statsforvalter og Fiskeridirektorat, og sende saken til endelig avgjørelse hos kommunal- og distriktsdepartementet. Vi venter i spenning på avgjørelsen fra statsråden, hvis regjering har gått offensivt ut og lovet at "klima og natur skal være en ramme rundt all politikk".

Naturen er ikke bare viktig fordi den har en egenverdi, men også for verdiene den gir oss mennesker. Friluftsliv er et eksempel på en slik verdi. Ved Store Kalvøya utenfor Landegode har det politiske flertallet valgt å åpne for et mulig industriområde tiltenkt landbasert oppdrett – til alt overmål i et inngrepsfritt område bystyret selv har definert som svært viktig for friluftslivet. Her har både Nordland fylkeskommune og Statsforvalteren fremmet innsigelser, noe sistnevnte begrunner med at tiltaket ikke er “vurdert i et helhetlig og langsiktig perspektiv”.

Hvordan kan bærekraftskommunen Bodø være bekjent av slike karakteristikker?

Vi er alle opptatt av å legge til rette for å at oppdrettsnæringa skal få løst utfordringene knytta til rømming, utslipp og lus. Men å ødelegge umistelig kystnatur av hensyn til miljøet må være selve definisjonen på å pisse i buksa for å holde seg varm. Vi stiller oss bak Statsforvalterens vurderinger om at denne typen lokaliseringssaker bør ses på i kommunens overordna planverk, og ikke etter innfallsmetoden når næringsinteressene finner det for godt.

Noe av kjernen i grønn politikk er forståelsen av at alt henger sammen med alt. For oss i Miljøpartiet De Grønne er det en selvfølge at kommunen skal ta et ansvar for verden rundt oss, enten det gjelder etikk-krav til plasseringa av sparepengene våre, krav om ryddige arbeidsforhold ved kjøp av varer og tjenester, eller konsekvensene arealbruken i kommunen har for en natur som allerede er tynt til bristepunktet. Å heve blikket og se utover kommunegrensene er avgjørende for å følge opp FNs bærekraftsmål, som kommunen for lengst har forpliktet seg til.

I kommunens ferske naturmangfoldsplan har bystyret erkjent at naturhensyn “må være et premiss i all planlegging og en forutsetning for at vi skal nå målene om både miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft”. Det vil alltid være argumenter for å prioritere andre hensyn foran hensynet til naturmangfoldet. Men, som Statsforvalteren skriver i sin innsigelse til Store Kalvøya: Det er forventet at kommunen som planmyndighet ivaretar alle hensyn som skal ivaretas i planleggingen, og ikke ensidig legger vekt på næringsinteressene.

Vår forventning er at partiene i bystyret kan enes om en utvikling der vi slutter fred med naturen og tar konsekvensen av at naturens tålegrenser er absolutte. På den måten kan Bodø kommune ta sin del av ansvaret for å løse naturkrisa.

Håkon Møller, bystyrerepresentant Bodø MDG og Bjørn Vidar Vangelsten, styremedlem Bodø MDG.