AV: Thor Arne Angelsen, bystyrerepresentant Bodø. 

Politisk kommunikasjon handler veldig ofte om å sette sammen en historie som skal fortelles til velgerne, og etterpå gjenta samme historie så mange ganger at velgerne tror det er sant. Noen ganger er historien sann. Andre ganger er historien kun ord, uten rot i virkeligheten.

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens sin holdning. 

Venstres Ida Gudding Johnsen skriver sin historie i Bodø Nu om økonomiske «alarmklokker» som «burde ringt for lenge siden» hos flertallspartiene i bystyret i Bodø. Historien som fortelles er om flertallspartier som bruker mer penger enn de har, og ikke bryr seg om å gjøre noe med det. Gudding Johnsen vet at dette ikke stemmer, men fortsetter å gjenta det fordi det gagner henne politisk. Når ingen tar seg bryet med å se om virkeligheten stemmer med retorikken, blir det lett å fortsette.

Men er det hun sier riktig?

Det korte svaret

Siden ikke alle ønsker å lese lange og kompliserte tekster med tall og dokumentasjon skal du få konklusjonene med en gang.

For det første; det er uriktig å hevde at Arbeiderpartiet, eller samarbeidspartiene, ikke har hørt varselklokkene ringe om kommunens økonomi. I lang tid. Tvert imot har vi gitt rådmannen tydelige instrukser over flere år om å sørge for å tilpasse driftsutgiftene til kommunen til inntektene. Påstandene fra Gudding Johnsen er politisk retorikk uten reelt innhold.

For det andre; det er uriktig at Arbeiderpartiet, og samarbeidspartiene, har «gamblet» på høyere skatteinntekter for å få økonomien til å gå sammen. Vi har gjort seriøse vurderinger av hva som er sannsynlige inntekter, og vi har aldri – med unntak av koronaåret 2020 – budsjettert med høyere inntekter enn kommunen har fått.

For det tredje; det er uriktig at Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene på noen måte har påført kommunen store kostnader gjennom «unødvendige» investeringer. Alle store investeringer som er gjort de siste seks årene har vært helt nødvendige for å gi et godt og forsvarlig tjenestetilbud. Venstre har i all hovedsak stemt for dem også, så kritikken fra Gudding Johnsen er i så fall vel så mye kraftig kritikk mot hennes egne budsjettforslag.

Nå kan du selvsagt velge å «tro» på enten Gudding Johnsens påstander, eller du kan «tro» på mine påstander. Det er lett å la egne utgangspunkter og politiske holdninger påvirke hvem du velger å tro på. Da kan du trykke deg inn på en annen side og lese om noe annet.

Men om påstandenes forhold til virkeligheten betyr noe for hva du vil «tro på», så anbefaler jeg at du leser videre.

Det lange svaret

Sannheten er at Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene SV og SP er de eneste som har vært gjennomgående ansvarlige i budsjetteringen i alle de siste 6 budsjettårene. Vi kom inn etter fire år med Høyre, FrP og Venstre som bærerne av et bystyreflertall som hadde kuttet i tjenestenivåene, utsatt absolutt nødvendige investeringer og allikevel klart å bruke opp mer enn 150 millioner av kommunens sparepenger! Velgerne bad om et skifte, og Arbeiderpartiet tok selvsagt ansvar.

2016-2018: Store satsinger og flere sparepenger

De første tre årene vi styrte, sammen med MdG og Rødt, brukte kommunen mindre penger enn vi hadde inntekter på, slik at kommunens sparegris vokste. Vi bygde sparekontoene etter at bl.a. Venstre hadde vært med på å tømme kommunens fond i årene 2012-2015. Samtidig som vi gjorde det, klarte vi å få til historiske satsinger på bedre tjenester til barn, unge og eldre i kommunen. Satsinger som velgerne bad om i 2015 og som vi leverte på. De pengene vi sparte opp i denne perioden har også bidratt til å dempe konsekvensene av det som skulle komme.

Parallelt med at kommunens økonomiske situasjon ble bedre ble det alltid gitt klar melding til rådmannen om at han måtte sørge for å holde seg til de budsjettene som ble vedtatt.

I budsjettet for 2018 ble det sogar uttrykkelig vedtatt at rådmannen skulle bedre det økonomiske handlingsrommet til kommunen. «Marsjordren» Gudding Johnsen etterlyser ble altså gitt allerede i 2018! Hvorfor, kan du kanskje få lyst til å spørre om – om alt var så rosenrødt? Svaret er enkelt: fordi vi så at gapet mellom oppgavene staten påla kommunen å utføre og viljen til å gi inntekter som dekket disse tilsvarende, var raskt økende. Vi startet altså allerede for flere år siden arbeidet med å tilpasse utgiftene til inntektene, i motsetning til hva Gudding Johnsen ønsker å skape inntrykk av.

Kommentaren fortsetter under lenka.

2019: Borgerlig budsjett og stort underskudd

I 2019 var det Gudding Johnsens Venstre, i samarbeid med Høyre, KrF og MdG (og til slutt FrP) som fikk vedtatt sitt budsjett. Hvordan forholdt Gudding Johnsen seg til «varselklokkene» da? Jo ved å videreføre de aller fleste av utgiftsøkningene som hun tidligere hadde kritisert det tidligere flertallet for å vedta. Øyensynlig var Gudding Johnsen godt fornøyd med at tjenestene i Bodø var blitt bedre de siste årene. Videre ble det vedtatt mange nye utgifter for kommunen, bl.a. gjennom å opprette flere nye stillinger og en plan for reduksjon av eiendomsskatten. Hvordan ble dette finansiert? Økt brukerbetaling for pensjonister og andre som var avhengige av velferdstjenester (uten plan for gjennomføring), økte uspesifiserte krav til driftstilpasninger (uten angivelse av hvilke tjenester som skulle kuttes) og titalls millioner i økte inntekter fra staten (som hun altså i sin egen tekst kritiserer de styrende partier for å ha «gamblet på»).

Regnskapet for 2019 viste det første året siden perioden 2012-2015 at kommunen måtte bruke mer penger enn den hadde i inntekter. Populært forklart gikk kommunen igjen med underskudd. Sparepengene til kommunen ble redusert. Hadde ikke Gudding Johnsen hørt varselklokkene ule?

2020 og 2021: Kraftig og ikke varslet reduksjon av inntektene

Budsjettårene 2020 og 2021 var spesielt dramatiske for Bodø kommune. Korona har selvsagt en del av ansvaret for dette, men det ville vært et tema for en annen tekst. Mest av alt handler det om at regjeringen Solberg – som Johnsen skryter sånn av i sitt innlegg – giret om og skulle ha kommunen til å yte enda flere tjenester for enda mindre overføringer. I 2020 var gapet mellom beregnet lønns- og prisvekst og økning i tilskuddene nærmere 70 millioner kroner, samtidig som behovet for f.eks. kommunale helsetjenester økte kraftig. I 2021 var bildet det samme. Staten ville ikke dekke lønns- og prisvekst engang.

Samtidig med dette ble kommunens økonomiske handlingsrom plutselig og dramatisk endret ved at innbyggernes stemmer i kommunevalget, som hadde gitt sitt flertall til partier som ønsket eiendomsskatt på 2019-nivå, ikke skulle høres. Inntektene fra eiendomsskatten ble – over natten – redusert med flere titalls millioner kroner.

Når kommunen på to budsjettår har fått redusert sine inntekter med 150-200 millioner kroner hvert eneste år, og samtidig har blitt pålagt å yte flere og mer kostbare tjenester, så sier det seg selv at økonomisk styring blir vanskeligere. Hadde Erna Solberg bare latt oss få store nok overføringer til å dekke litt mer av lønns- og prisveksten ville vi ikke hatt røde tall i Bodø. Da ville vi bygget fond til fremtidens generasjoner.

Kommentaren fortsetter under lenka.

Har Gudding Johnsen svaret?

Ida Gudding Johnsen liker å kritisere andre for å være uansvarlige, men er hun selv en ansvarlig politiker? Svaret ligger i å se på hvilke forslag hun selv har fremmet i budsjettbehandlingene de seks å årene.

Ida Gudding Johnsen har i sine budsjetter de siste årene foreslått å enten øke de kommunale utgiftene med flere 10-talls millioner (bl.a. ved å stemme for å beholde kostnader som hun tidligere var imot at kommunen skulle ha, og ved å komme med egne forslag til nye tjenester som kommunen skulle yte), eller redusere inntektene med flere 10-talls millioner. Alt forslag som ville forverret kommunens økonomiske situasjon om de var blitt vedtatt.

Hvor var varsellampene da? Hadde Gudding Johnsen alternative inntekter som kunne dekke opp for alt dette? Svaret er, bl.a. som nevnt over, millioner i økte egenbetalinger for pensjonister, stans i arbeidet for at flere skal få faste og hele stillinger i kommunen (heltidsreformen), «tyveri» av studenter fra andre kommuner (uten realisme), økte krav til «driftstilpasning» av kommunens tjenester og – ikke minst – økte statlige overføringer. De første to er politiske valg som flertallspartiene ikke er enige i og som vi mener at vi har demokratisk mandat fra velgerne til å si nei til. «Driftstilpasningene» skal jeg kommentere nedenfor, og når det gjelder økte inntekter fra staten så er dette nøyaktig det samme som hun kritiserer samarbeidspartiene for å ha gjort. Altså har øyensynlig INGEN varsellamper ringt hos Gudding Johnsen.

Kodeord: «Driftstilpasninger»

Gudding Johnsen etterlyser manglende satsing på «driftstilpasninger». Et annet ord som ofte brukes for det samme er «effektivisering». Bruken av ordene «driftstilpasning/effektivisering» er ikke tilfeldig. De ordene har nemlig ingen negative konsekvenser for noen. Ingen reagerer negativt på driftstilpasninger – før de selv eller noen de står nærme blir offer for realitetene. Ingen reagerer negativt på at kommunen «effektiviserer» før det er deres vei som ikke blir vinterbrøytet før det er kommet dobbelt så mye snø som i fjor. Da skjønner man at effektivisering har en pris.

Det «driftstilpasninger» egentlig betyr er at man skal spare penger ved å yte færre tjenester enn før eller å gjøre samme oppgave på en annen måte enn før for mindre penger. Om virkeligheten var slik at kommunen sløste med pengene sine så ville driftstilpasninger vært enkelt. Fjern alle overflødige og unødvendige tjenester. Problem solved.

Utfordringen er, på godt og vondt, at i Bodø kommune har vi ingen tradisjon for å sløse med penger. Tvert imot har vi drevet – i all hovedsak – effektivt og godt. Da blir «driftstilpasninger» vesentlig vanskeligere. Da går man fra å gjøre det samme på en billigere måte til å slutte å gjøre oppgaver eller å gjøre dem med dårligere resultat. Og det er da man får problemene. Det er da man må begynne å redusere på antall ansatte i skolene. Det er stort sett ikke mer å spare i skolene enn å kutte i antall ansatte. Det er i mange sammenhenger lite å spare på helse- og omsorgstjenester annet enn å gi mindre av dem fra (kanskje) dårligere kvalifisert personell.

Som sagt har det styrende flertallet i Bodø i mange år vedtatt at rådmannen skal effektivisere driften. Det har vi gjort i samarbeid med rådmannen. Vi har støttet rådmannens forslag om dette hvert eneste år siden 2018, fordi også vi tror at nye tider gir nye muligheter. Hvert eneste år har vi dessverre opplevd at rådmannen rapporterer tilbake at han ikke klarer å oppnå de ønskede effektiviseringene uten mer strukturelle grep, dvs å fjerne tjenester/redusere tjenestekvaliteten. Når Gudding Johnsen da dekker sine forslag til økte utgifter ved å legge på noen millioner i økte effektiviseringskrav, så er det faktisk hun som ignorerer varselklokkene. Men siden hun ikke representerer et ansvarlig flertall får hun lov til å gjenta det uten å bli konfrontert. Hun blir heller brukt som sannhetsvitne for en virkelighet som ikke eksisterer.

Samarbeidspartiene har hørt varselklokkene høyt og tydelig. Det er grunnen til at vi har sett oss nødt til å gjøre veldig inngripende grep i tjenestetilbudet til kommunen, siden balansen mellom inntekter og utgifter har blitt forverret jevnlig under den forrige regjeringen. Vi har blitt nødt til å redusere antall lærere i Bodø-skolen (vi ønsker det ikke!), nødt til å samle omsorgs- og helsetjenester på en måte som får uønskede konsekvenser for brukerne (vi ønsker det ikke!), nødt til å utsette bygging av en ishall som et stort flertall av velgerne ønsker seg (vi ønsker ikke utsettelser!) og så videre, og så videre.

Realiteten er at regnskapene til Bodø kommune hadde vært enda mer mørkerøde enn de er i dag, dersom Gudding Johnsen hadde fått vedtatt sine budsjetter. Det er en nødvendig konklusjon av enhver upolitisk lesning av de forslag hun selv har fremsatt siden hun kom inn i bystyret i 2015.

Unødvendige investeringer?

Det siste året har det vært rettet mye oppmerksomhet mot at kommunen har høy gjeld som følge av et høyt investeringsnivå. Ida Gudding Johnsen liker å bruke rådmannen som sannhetsvitne på at Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene har brukt for mye kommunale penger på å investere i kommunal infrastruktur de siste seks årene, og at det er årsaken til at vi har økonomiske utfordringer.

Det er en forunderlig måte å beskrive historien på. Sannheten er jo at Venstre har stemt for – i all hovedsak – samme investeringer som de styrende partiene. Siden 2016-budsjettet har Venstre stemt for bevilgninger til byggingen av nye Tverlandet skole (om enn motvillig), byggingen av nytt rådhus, renoveringen av Aspåsen skole og byggingen av Mørkvedbukta skole. Alle prosjektene faglig vurdert, foreslått og budsjettert av rådmannen.

De eneste prosjektene av betydning som Venstre har stemt imot er Kvartal 99, 12 nye omsorgsboliger, Solparken, molo på Givær og kai i Skjerstad, nytt basseng på Tverlandet (som derfor ikke ble bygget) og veien til Rønvikfjellet. Dette utgjør en svært liten andel av de investeringene som er gjort de siste årene.

At Gudding Johnsen har stemt for OPS-prosjekter i søkk og kav for å skape inntrykk av at de reduserer kommunale investeringer, uten å samtidig ta høyde for kostnadene ved OPS (som selv tidligere ordfører Ole Hjartøy har erkjent er høyere enn å bygge i egenregi) ville heller ikke kommunens økonomiske situasjon. Om man skulle ta Gudding Johnsens budsjetter på alvor kunne man tro at private virksomheter bygger infrastruktur til kommunen uten å kreve penger for det.

Bodø er en kommune som vokser. Å la være å investere i skoler, idrettsanlegg og helse- og omsorgstjenester er langt dyrere enn å la være. Det vet også Gudding Johnsen. Men hun later som noe annet.

Ansvarsfraskrivelse?

Ida Gudding Johnsen elsker å bruke ord av typen ansvarsfraskrivelse i sin historiefortelling. På den måten får hun skapt et inntrykk av at ordføreren og bystyreflertallet ikke tar økonomisk styring på alvor. Hun vet at det ikke er sant, men hun gjentar det allikevel, i håp om at noen skal tro at hun er ansvarlig.

Å ta ansvar er å gjøre det man kan innenfor de rammene man har, men det gir dårlig fornuft å skylde på flertallspartiene i kommunen at Stortingsflertallet plutselig og uten forvarsel reduserer handlingsrommet vårt dramatisk. Fordi det var det som skjedde i forkant av budsjettet for 2020. Det er et historisk fakta.

Arbeiderpartiet vil alltid være garantisten for en ansvarlig økonomisk styring, men selv ikke vi kan trylle frem penger når vi ikke selv kan påvirke inntektene våre fra år til år. Men vi gjør hva vi kan for å i alle fall motvirke de verste konsekvensene.

En innrømmelse

Ida Gudding Johnsen skal få rett i ett av sine poenger; når samarbeidspartiene har lagd budsjettene våre har vi foreslått å se gevinstene av de øvrige vedtakene våre som reduserte utgifter som skal bedre den økonomiske situasjonen. Vi har budsjettert med lavere kostnader som følge av at vi øker digitaliseringen. Vi har budsjettert med lavere kostnader til sykefravær fordi vi har økt antall lærere, barnehageansatte, flere heltidsansatte og økt grunnbemanning i hjemmetjenestene og institusjonene.

Dessverre har ikke disse innsparingene gitt den forventede avkastningen. I alle fall ikke enda. Vi erkjenner det, og det skal følges opp løpende gjennom nye tiltak og vedtak.

Avsluttende tanker

Jeg frykter at mange har sluttet å lese for lenge siden. Det er vanskelig å forklare til dels kompliserte sammenhenger i kommunal økonomi på en kort og enkel måte, og det gjør det ekstra lett å lene seg på enkle slagord om «ansvarsløshet», «sløsing», «millionærveier» og «kulturfester for fiffen». Om man ser på historien er det veldig lett å finne feil, men veldig vanskelig å finne gode løsninger. Økonomisk styring handler uansett alltid om å gjøre kvalifiserte spådommer om fremtiden.

Jeg startet med å skrive om hvordan politikken handler om å skape en fortelling som passer en selv, og deretter gjenta den så ofte som mulig, sånn at folk begynner å tro på den – selv om den i noen tilfeller ikke korresponderer med virkeligheten.

Min fortelling korresponderer i alle fall med det som er foreslått i budsjettene til eget parti – og Gudding Johnsens parti. Min fortelling korresponderer med regnskapene. Og – ikke minst – min fortelling er konkret og tar utgangspunkt i noe du som leser kan etterprøve. Den er ikke fylt av luftige ord uten innhold, og påstander som ikke kan evalueres.

Om du er uenig i valgene vi har gjort om å bygge skoler eller rådhus, satse på næringsfond eller kulturhovedstad, bygging av vei til Rønvikfjellet eller andre saker som opptar deg så er det greit. Vårt mandat og mål er å holde løftene vi fikk støtte til fra velgeren i 2015 og i 2019. Vi påstår heller ikke at alle valg vi har gjort har vært perfekte. Men vi kan garantere at alle valg vi har gjort er gjort med ansvarlig økonomiske løsninger som grunnmur.

Samarbeidspartiene ønsker hele tiden å finne løsninger som gjør Bodø til en bedre kommune å bo i. Så også i de kommende budsjettene. Vi skal ikke sette kommunens økonomi over styr. Vi skal – ansvarsfullt, innenfor de rammene som vi styres av – gjøre vårt ytterste for å gjøre barnehagene, skolene, helsetjenestene, næringslivstjenestene, veiene, omsorgstjenestene og idretts- og kulturtilbudet bedre. For oss alle.

Takk for oppmerksomheten.