Fra venstre tre av forfatterne, Trond Bliksvær, Tanja Ellingsen og Astrid Marie Holand - resten var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Privat

«Bærekraft har blitt et honnørord, brukt bevisst i omdømmebygging, av bedrifter, av kommuner og av statlige virksomheter»

Bærekraft har vært snakket om i en mannsalder. Helt siden Gro Harlem Brundtland lanserte begrepet i sin berømte rapport fra 1987: Vi må bruke ressursene på en bærekraftig måte, ellers!

Ja, ellers hva da? Hva har skjedd siden 1987?

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribenten sin holdning. 

Bodø NUs nyhetsleder Andreas S. Olsen påpeker at det har blitt så mye snakk om bærekraft at ordet er i ferd med å tømmes for mening. Ja. Bærekraft har blitt et honnørord, brukt bevisst i omdømmebygging, av bedrifter, av kommuner og av statlige virksomheter. Det har blitt brukt til skjønnmaling verden rundt, også kalt «grønnmaling». Slik grønnmaling handler som oftest om å påberope seg en miljøprofil. Bedrifter, selskaper og etater hevder de er opptatt av bærekraft og av miljøet, men i mange tilfeller viser det seg å være bare på overflaten. For å låne ordene til en politiker som tok opp problemet allerede på 1990-tallet; Vi har fått bærre kraftig utvikling.

Reell bærekraft handler om å ta hensyn, i alt som gjøres, ikke bare litt nå og da. Det ligger til grunn for FNs mål for ei bedre framtid, også for kommende generasjoner. Det innebærer at ressurser som ødelegges eller sperres for nåtidig eller framtidig bruk, må avskrives som tap. Det grønne skiftet, den sirkulære økonomien, som dreier seg om overgangen til et lavutslippssamfunn med mer gjenbruk, handler om å gjøre ressurstapet så lite som mulig.

Som om ikke det var nok: Bærekraft handler om mer enn miljø. Det må også tas økonomiske hensyn og sosiale hensyn – ikke bare nå, men på lang sikt. Er det slik at det er en fare for at den sosiale dimensjonen kommer i skyggen av miljødimensjonen?

Statistikken viser tydelig at forskjeller øker, i Norge som i resten av verden, med de konsekvenser det har for oppvekstvilkår, for utenforskap, for folkehelse, for kriminalitet, for sosial uro. Flere av FNs bærekraftmål handler om sosial bærekraft – som å utrydde fattigdom, gi like muligheter til utdanning og helse, til fred. Om man ignorerer dette og bare retter oppmerksomheten mot å redusere CO2-utslippene, eller enda verre, driver med grønnmaling, er det definitivt ikke særlig bærekraftig. Noen ganger kan også ulike bærekraftmål komme i konflikt med hverandre. Om, for eksempel, alle verdens fattige løftes ut av fattigdom, vil det samlede forbruket stige til uante høyder, noe som igjen vil gå utover et bærekraftig miljø.

«Faktum er nok at vi alle må forbruke mindre, kjøre mindre bil, reise mindre med fly, og håpe på at resten tenker likt», skriver Olsen. Bodø kommunens kampanje Det gode liv i Bodø inviterer den enkelte til å tenke over sitt eget bidrag. Summen av alle enkeltmenneskers bidrag er stor, større enn vi tror i det daglige. Og hva store aktører gjør, monner enda litt mer. Da har det selvsagt betydning hva bedrifter, kommuner og stater gjør. Ikke bare hva de sier at de skal gjøre. Det å kalle et prosjekt for «bærekraftig» burde ikke være nok til å sikre seg politisk oppslutning og positiv omtale, med mindre det tas reelle hensyn til både miljø, økonomi og mennesker - og betyr handling.

Mer innsikt i løsninger som kan styrke særlig den sosiale bærekraften, er målet med et prosjekt hvor forskere ved Nord universitet og Nordlandsforskning studerer innsats fra Bodø kommune, Nordland fylkeskommune, Røde Kors og Bodø/Glimt. Her er vi særlig opptatt av samarbeidet mellom offentlig, privat og frivillig sektor og deres forsøk på å skape et godt liv i en by og kommune hvor innbyggere trives og føler seg hjemme.

For å nå FNs 17 bærekraftmål innen 2030, er det liten tvil om at akademia, kommuner, næringsliv, politikere, frivillig sektor og enkeltmennesker må trå til, og med mer enn et tynt lag av grønn glasur. Grønnsnakking er ikke nok for å nå FNs mål. Å slite ut et ord løser ingen av verdens utfordringer. Å si at man skal legge bærekraftmål til grunn for sitt arbeid, burde iallfall forplikte. Det burde bety at bedriftsledere og politikere kan stilles til ansvar – for eksempel av pressen. At Bodø Nu spør ulike aktører hva de egentlig mener med å være bærekraftige, for eksempel når de driver byutvikling, er derfor ikke bare betimelig, men også noe som hver og en bør reflektere over – både for egen og for framtidige generasjoners del.

Av Astrid Marie Holand, Tanja Ellingsen, Therese Andrews, Tone Magnussen, Trond Bliksvær og Øystein Nystad, Nordlandsforskning og Nord universitet, Bodø.

 

Les mer om:

Bodødebatt
Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.