Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Hvem skal ivareta de svake og syke i samfunnet når politikerne synes å ha glemt dem?  Hvor gikk det galt?     

Dem som til syvende og sist blir hardest rammet er pasientene og deres pårørende. Det er deg og meg, våre foreldre, besteforeldre og barn.  Det er oss. Det er vi. Det er ikke bare «dem».  

Det er den enslige naboen som kanskje ikke har noen i livet sitt, som sliter med et dypt indre mørke og som får færre besøk av varme hjerter fra oppfølgingstjenesten. Som ikke skal få bli møtt når det er kveld og helg og som kanskje blir en kasteball mellom legevakt og akuttpost på sykehuset.  

Det er de som utsettes for vold i hjemmene sine og som nå mister et utrolig viktig lavterskeltilbud ved Alternativ til Vold(ATV).  De som blir utsatt for vold som kunne vært unngått fordi det forebyggende tiltaket ATV gir til voldsutøvere også forsvinner. 

Det er barn som utsettes for mobbing, som sliter med angst, som sliter med vanskelige hjemmeforhold og som ikke lengre ville kunne få samme oppfølging av kommunepsykologen.  

Det er de voksne som har hatt så store livsbelastninger at kroppen, hjertet og hodet har sagt stopp. De som samfunnet allerede har sviktet. De som kanskje ikke klarer å fungere i vanlige jobber, men som finner øyeblikk av glede og mening i tilbudene til Villa Vekst.   

Det er ungdommer med livene fremfor seg, som kanskje sliter med å finne sin vei. Som bor alene i hybler fra 15 års alder og som sliter med overgangen til voksenlivet. Som får ikke lengre får møte samhold og varme på Hybelhuset  

Det er verdens snilleste bestemor på sykehjemmet som ikke kan få morgenstellet sitt før klokken 14 eller en høyt elsket bestefar som blir liggende i sin egen avføring i flere timer fordi det ikke er nok hender på sykehjemmene. Disse er for så vidt de heldige. Sykehjemsdekningen skal ned, så det er jammen ikke sikkert de får en sykehjemsplass i det hele og det store.  

Det er de som må bo lengre hjemme, som ikke lengre kan ivareta seg selv på en verdig måte, som ikke kan få innvilget tjenester da kravene om sykelighet øker, samtidig som at kommunen tynner ut sine rekker med fysioterapeuter og ergoterapeuter som bidrar til å opprettholde funksjonen og egenmestring lengst mulig. De som i økende grad skal ivaretas av teknologiske løsninger. De som egentlig trenger et menneske som ser dem og møter dem med varme.  

Det er de som lever med langtkommet demens. De som ikke lengre kan kjempe sin egen sak. De som har mistet sin stemme og funksjon. Som på mange måter er sårbare som et lite barn, som kjenner på frykten av å være alene, som ikke skjønner hvor de er, som tror at sitt eget speilbilde er en fremmed som har brutt seg inn hos dem.  De som blir overlatt til seg selv i frykten og den fremmede verden.  

De som ikke får plass på sykehjem fordi det er andre som er sykere og trenger plassen mer, ikke fordi de ikke er syk nok selv 

Det er de som er pårørende til funksjonshemmede barn, unge, personer med demens og personer med psykisk lidelse. De som får et avbrekk i hverdagen når de de er glade i har et meningsfylt dagtilbud.

Som da kan få et pusterom slik at de bedre klarer å stå i utfordringene de møter. Som kanskje får gjort sin egen jobb i stedet for å bli ringt opp flere ganger i timen av redde mødre med demenssykdom som har glemt hvor de er og som har glemt at de har ringt for 10 minutter siden. Det er de pårørende som ikke lengre kan få avlastningsopphold for sine syke, slik at de bedre er rustet til nye dager, uker og måneder med høye krav.  

Det er de pårørende som allerede er så sliten av belastningene sine at de selv er sykemeldte på grunn av utbrenthet. De som akkurat klarer å få hodet over vannet til å ta et pust, som ikke har nok krefter til å snakke opp for seg selv og sine kjære når det annonseres om flere kutt fra øverste hold.  Samtidig er det viktig å huske på at dette er de heldige pasientene. Det er mange som ikke har pårørende.  

Det er de dedikerte, varme hendene og hjertene vi har her i kommunen vår. De som stadig går med en klump i halsen på jobb fordi de ikke føler de får gjort nok for de enkelte, de som har så fulle lister at det ikke er rom for å vie ekstra tid og omsorg til den ensomme enka som kanskje ikke møter andre mennesker den dagen, de som ikke sover på nettene fordi de er redde for å ha gjort feil på grunn av stress, de som er redde på jobb fordi det oppstår truende situasjoner og de må stå alene i disse, de som sitter på tildelingskontoret og som ikke har/får nok å dele ut og som også blir færre ansatte for at nåløyet til kommunale tjenester skal bli enda trangere. De som må stå i frustrasjonen til pasientene og pårørende og være politikernes skjold- det er jo ikke de som har bestemt for trangt nåløyet skal være. Sinnet hører egentlig hjemme hos politikerne og ikke hjelperne som bare er budbringere av et umulig budskap.  

Det er vi fastleger som møter både pasienter og pårørende i dyp fortvilelse og som møter hjelpere som til slutt blir syk av å hjelpe da kravene er for store og hendene er for få.  

Kjære politikere. Vi trenger flere varme hender og trygge rammer. Vi trenger å vite at om ulykken skulle være ute, så har vi et varmt og inkluderende samfunn som fremmer menneskeverd.  Vi trenger at også dere har hjerte for beboerne i byen vår.