Vi forventet kanskje en liten cupbombe. Det vi fikk var en detonasjon på linje med flere tonn TNT. Er det mulig, liksom?
Dette ble en ellevill runde som gjorde flere enn meg komplett svimle. Dette var ikke fotball, det var Tusenfryd på speed. Hva var det egentlig som skjedde? Og det ble neglebitende nervøst her hjemme. Eller borte. For Glimt, Mot et Junkeren som spilte så bra at selv José Mário dos Santos Mourinho Félix ville ha tørket tårer og besvimt. Eventuelt løpt etter dommeren ute på parkeringsplassen. STYGGEN PÅ RYGGEN For det så stygt ut. Lenge. Veldig lenge. 1-1. Hvilket jo ikke skulle være mulig, skulle det? Men så: En selvsikker Sjøvold lukter lunta. En veldig, verdifull og vektet pasning finner Vetlesen i det berømte bakrommet. Ballen er nesten død, eller over dødlinja, før Hugo legger den med kirurgisk presisjon mot bakerste. Og der har selvfølgelig Faris Pemi løpt seg like fri som en solfylt nasjonaldag. 2-1 til Glimt! Var dette dårlig? Burde Glimt gruset Junkeren? Ja - og nei. For når du ser hva som utspant seg i resten av kampene, så er det åpenbart at tredje runde ikke på noen måte er en «walk in the park». HORRIBLE HENDELSER Vi slapp med skrekken, i motsetning til RBK. Som røk ut med 1-2 mot Stjørdals/Blink. Fra nivå tre. O’ what horror! Hva gjør Rekdal nå? Dette kan neppe kalles for coaching i verdensklasse. Dette var et akutt illebefinnende. Akkurat nå ligger RBK i kunstig koma. Prognosene er dårlige. Og Reka? Han er rammet av Brakka-syke. Overlever han? Tvilsomt. Tilstanden er både ustabil og kritisk.