Dette er et leserinnlegg og gir uttrykk for skribentenes holdninger. 

Tirsdag 17. januar holdt Helseminister Ingvild Kjerkol sin årlige sykehustale om forventningene til sykehusene i Norge 2023 på St.Olavs hospital i Trondheim. Hun var klar på at den økonomiske situasjonen for sykehusene gjør at det må strammes inn. En nødvendig sannhet og riktig medisin mener noen. Skuffende og kunnskapsløst om virkeligheten i et helsevesen som går i forvitring mener andre.

De aller fleste begynner å innse at den store utfordringen ligger i mangel på riktig og nok kompetanse. Fagfolk er utfordrende å oppdrive. Ansatte er utslitte etter år med pandemi, ekstravakter, overtid og stadig større arbeidsbelastning. Ansatte og ledere slutter og finner andre veier i resignasjon. Mangelen på spesialsykepleiere og legespesialister er prekær. Vi klarer ikke å utdanne nok. Reduksjon av stillinger, effektivisering og høyere belastning for de ansatte som i forveien ikke har mer å gå på, er neppe riktig medisin.       

Nordlandssykehuset er Nord-Norges nest største helseforetak med tjenestetilbud som et tradisjonelt sentralsykehus. I tillegg har sykehuset både lokale-, fylkesdekkende og landsdekkende funksjoner, og har avdelinger i Lofoten og Vesterålen.   

Vi liker å tenke på Nordlandssykehuset som et sentralsykehus med spesialiserte avdelinger og høy kompetanse, en solid bastion som et sentralsykehus skal være. Et foretak som skal tilby et helsetilbud av høy kvalitet når vi trenger det, og at vi skal være i trygge hender uansett hva som skjer i verden. Nå skal det spares over 240 millioner. Det enorme budsjett avviket skyldes hovedsakelig lønn/innleie/overtid, medisinsk materiell og kjøp av private tjenester (fristbrudd). Å håndtere en generell prisøkning til nødvendig utstyr og materiell kan være utfordrende å håndtere uten et budsjett som kompenserer for det.

Det er forståelig. Like forståelig er ikke tiltaksforslag som går på reduksjon i helsetilbudet til befolkningen, reduksjon i årsverk og utsatte behandlinger og tiltak.    

Ethvert foretak er avhengig av kompetent bemanning. Sykepleiere, spesialsykepleiere, leger, legespesialister, ledere og annet helsepersonell er grunnmuren i driften av sykehus. Ansatte som på hvert sitt felt sørger for at pasientene og deres pårørende blir ivaretatt på best mulig vis, uansett diagnose. Og nettopp her ligger utfordringene og bekymringene.

Slitne ansatte har brettet opp ermene og stått på. Ledere har tatt ansvar langt utover det som kan forventes i en situasjon der ressursene er utpinte. Overtid, ekstravakter, ekstrabelastninger og stadig press på arbeidstid er blitt regelen heller enn unntaket. Strikken er strammet til det ytterste, og ingen må bli forbauset om den ryker. Det er begrenset hvor mange maraton et menneske kan løpe.

De fleste sykepleiere er svært glad i jobben og faget sitt, og har en sterk lojalitet til pasientene. Det er derfor de står på. Men når arbeidsbelastningen knekker helsa og velferden blir en by på en annen planet, må alt for mange gi opp. Det er ikke mer å hente. For det vil alltid være noe ekstraordinært. Pandemi, virusinfeksjoner, sommerferieavvikling og jul. Ansatte blir syke, naturlig nok, og de blir ikke friskere av mange  ekstravakter, høyt tempo og hard arbeidsbelastning over år.     

«Det er begrenset hvor mange maraton et menneske kan løpe»

Nordlandssykehuset er i likhet med landets andre sykehus overfylt. Stadig flere innleggelser, overbelegg og utskrivningsklare pasienter kommunene ikke klarer å ta imot. Andøy kommune toppet listen i Nordland med 830 liggedøgn. Det er ikke småtterier og gir en pekepinn på en situasjon som begynner å nærme seg uoversiktlig.

 Å stille høye forventninger til kommunene om å få fortgang i å ta hjem utskrivningsklare pasienter er urealistisk. Kommunen sliter med kompetanse, reduserte sykehjemsplasser og elendig økonomi. Planlagte operasjoner og behandling blir satt på vent. Og midt i det hele sier landets helseminister at nå må det strammes inn. Innleie skal man se bort fra.

At den vanvittige bruken av vikarer med de økonomiske konsekvensene det får må gjøres noe med, er det ingen tvil om. Å investere i fast ansatt personell er det eneste bærekraftige for fremtiden. Men når det ikke foreligger en plan for hvem som skal utføre oppgavene vikarene utførte i mellomtiden, kan det fort bli som å klatre Mount Everest og planlegge sikkerheten underveis etterpå. Hvis man overlever. Og hvem skal sørge for å hente inn alle utsatte behandlinger og operasjoner? 

Helseministeren kommer med marsjordrer uten å servere en tanke for konsekvensene. «Dette blir en krevende oppgave for våre folk i nord, men det er ingen vei utenom», sier hun. Det hun egentlig sier er «Bestillingen er gitt, det er ingen vei utenom. Om den fører utfor stupet vet jeg ingenting om, og har heller ikke tenkt å ta stilling til. Sykehusene må redde seg selv. Det er ingen nødutgang.

Når helseministeren nå kaster sykehusene på dypt vann og sier svøm eller synk, burde forutsetningen være at det fantes redningsvester til alle, både pasienter, pårørende eller ansatte. Det gjør det ikke. Og det er dypt bekymringsfullt, for ingen sykehus kan drifte uten ansatte. Å sentralisere eller presse ansatte over i det private løser ingenting, hverken økonomisk eller ressursmessig. Avstandene er store i nord, og hvis vi skal kunne leve og bo her, trenger vi sikkerhet for at vårt største sykehus sammen med våre andre sykehus i regionen og fylket kan levere faglig forsvarlige helsetjenester til befolkningen. Transport koster mye, og belastningen for syke som skal reise langt og omstendelig er store.     

«Det bør bekymre hele Nordlands befolkning dypt»

Styredokumentene og virksomhetsrapporter ment for styret i Nordlandssykehuset er i likhet med andre slike dokumenter full av tall, statistikker, teknokratisk og byråkratisk språk godt egnet til å dekke over den virkeligheten som foregår på avdelingene der pasientene befinner seg sammen med ansatte og enhetsledere. Noen har forhåpentligvis øvelse i å lese slike papirer som sjeldent bringer oppsiktsvekkende og lettfattelige tiltak siktet mot den store bemanningsutfordringen ved sykehuset.

Å ivareta den brede kompetansen sykehusets ansatte representerer nevnes, men heller lite om hvordan det tenkes gjennomført. Det er for sent når dyktige ansatte og ledere har forlatt skuta.  
At det stadig blir flere eldre, og dermed økning i antall innleggelser er ikke noe nytt. Det er heller ikke et forbigående fenomen.

Et foretak bør ikke være butikk, men det begynner å nærme seg en topptung, byråkratisk bedrift. Sparetiltak og belastningen på ansatte er bekymringsfullt, for det er det pasientnære det ofte skal skjæres ned på. Det monner lite. Økonomien er utfordrende, men nettopp i slike tider må det iverksettes øyeblikkelige tiltak for å verne om livsnødvendig kompetanse som er grunnmuren i enhver sykehusdrift. De tillitsvalgte har sagt fra lenge. Ikke for å være negative, men for å sikre forsvarlig beredskap og nødvendig aktivitet for å verne om befolkningens helse og sikkerhet.   

Konsekvensene av det som nå skjer er det neppe noen som kan forutse i sitt fulle omfang, men at det underveis kan få konsekvenser av uante og uopprettelige dimensjoner, er det ingen tvil om. Det bør bekymre hele Nordlands befolkning dypt.  
 
Fra tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund Nordland: 
Gjertrud Krokaa, Fylkesleder  
Lisbeth Ann Johansen, Fylkesnestleder  
Bente Melø Arntsen, Foretakstillitsvalgt Nordlandssykehuset 
Line Høidahl, Hovetillitsvalgt, Nordlandssykehuset avd.Vesterålen 
Jeanette Storheil Sørvang, Hovedtillitsvalgt, Nordlandssykehuset avd. Lofoten 
Gunnar Nilsen, Klinikktillitsvalgt, Nordlandssykehuset PHR klinikken 
Øystein Wiik, Klinikktillitsvalgt Nordlandssykehuset, Prehospital klinikk 
Elin Imingen, Klinikktillitsvalgt, Kirurgisk klinikk 
Elin Skyrud, Klinikktillitsvalgt, Barneklinikkenn