Dette er en kommentar og gir kun uttrykk for journalistens meninger.

Det er enkelt å kaste bort andres penger. I den offentlige sektoren, men selvfølgelig også i alle større organisasjoner, er det enkelt å ha et lett forhold med midlene en ser strømme rundt seg. Selv om en føler på økonomisk press, særskilt om en innehar en lederrolle, er det aldri ens egne midler man bruker. Slikt er usunt dersom målet er effektiv pengebruk.

Tillat meg gjerne å hente inn et eksempel fra nasjonal politikk. Kulturministeren, Anette Trettebergstuen, la den 17. mars ut et bilde av regjeringen under deres budsjettkonferanse, med teksten “Alle barna var budsjettvinnere unntatt Ola, han må tjene 2023-penga på tombola ✌”. Her leker hun med Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe da han angivelig ikke fikk kloa i nok penger for sitt felt. Politikerne seg i mellom lekemobber altså de av dem som ikke presser mer penger ut av statskassa. 

Statskassa er et noe abstrakt begrep som brukes om den såkalte pengesekken staten sitter på. Det vi er litt for flinke til å glemme i dette landet er hvem som egentlig er statskassa. Det er du og jeg, den jevne skattebetaleren, som er det. Greit nok, på nasjonal skala har vi en noe unik ordning i internasjonal sammenheng med et stort oljefond hvor pengene våre tjener penger, og både stat, fylke, og kommune eier naturressurser og virksomheter som gir dem inntekter som om de var bedrifter, altså inntekt utenom skatt.

Likevel, de store satsningene, de store økningene, de skal ikke finansieres av oljepenger, de skal ikke finansieres av offentlig eide selskaper, de skal og må finansieres av skatter og avgifter, særskilt om de skal være varige.

At det offentlige skal ha pengene dine, det er ingen selvfølge. For hver krone kommunen tar i, må de gjøre sitt ytterste for å vise og forklare oss hvorfor det er de, ikke du som skal ha den. 

Det er ingen nødvendighet i at det er kommunen som skal bruke pengene våre til å finansiere kultur, de må gjøre det klart hvorfor du ikke er flink nok til å finansiere dem selv. Det er ingen selvfølge at kommunen skal drifte en barnehage eller skole. De må forklare hvorfor behovet er der, og særskilt, hvorfor det er de, med dine penger, som skal utføre den oppgaven.

Når kommunen ikke gjør det de aller fleste av oss ser på som en viktig kjerneoppgave, altså å tilby et godt skole- og barnehagetilbud, da risikerer man at kommunen mister sin legitimitet som tilbyder.

 I økonomifaget opererer man med konseptet alternativkostnad når en ser på den beste bruken av begrensede ressurser. Kort sagt har alle kostnader en alternativkostnad. Om du får hull på bildekket koster et nytt dekk for eksempel en tusenlapp, men økonomer mener at det koster mer enn det også. Ikke bare har du brukt tusen kroner for å få tilbake et fungerende dekk, men du mistet muligheten til å bruke tusenlappen på noe annet. Den tapte muligheten er også en kostnad. 

Alternativkostnader gjelder for store organisasjoner som Bodø kommune også. Når kommunen må bruke 90 millioner for å betale ut erstatning, eller når de bruker penger på 2024-prosjektet deres, er de samtidig tvunget til å nedprioritere noe annet. I forbindelse med budsjettet for 2022 var det nedskjæringer i skolen som ble én av løsningene på kostnadsutfordringene. 

Ikke bare gjelder alternativkostnadene innad i kommunen, blant deres prioriteringer, den gjelder også dine penger. Om du må betale 10.000 kroner i eiendomsskatt, som går inn i Bodøs kommunekasse for å brukes på gruppenakenbilder, vil du ikke ha mulighet til å bruke de samme midlene på å bygge grillhytte i nabolaget, eller å kjøpe nytt høyttaleranlegg.

Ditt beste liv er ikke detaljregulert eller budsjettert av Bodø Kommune.

Bodø Kommune kan aldri få lov å ta dine penger for gitt. Noen sektorer egner seg rett og slett ikke i kommunebudsjettet til en kommune som konstant går med underskudd. Det har vært nok gavmildhet med andres penger.