I løpet av de siste dagene har lokale media publisert flere leserinnlegg, som omhandler barn og unges psykiske helse under arbeidskonflikten mellom lærerorganisasjonene og kommunesektorens interesseorganisasjon, KS. Blant disse er Daniel Bjarmann Simonsen og hans innlegg i Bodø nu 14.09.22 «Ingen tar ansvar. Ingen viser lederskap. Streiketoget bare marsjerer videre, igjen på perrongen sitter ungene våre».

Flere av disse leserinnleggene trekker paralleller mellom elevenes psykiske helse under pandemien og i den pågående lærerstreiken Det hevdes at flere vil slite psykisk og utvikle livsstilssykdommer, og at dette vil føre til nye rekorder i antall uføre i samfunnet.

Det er på sin plass å være bekymret for den psykiske helsen til barn og unge. Det er lange søkelister til tilbud innen barn- og ungdomspsykiatrien. Uavhengig av lærernes konflikt med KS, bør tilbudene innen dette området rustes kraftig opp.

Forskjellene på pandemi og streik er mange og åpenbare. I pandemien fikk elevene undervisning med sterkt regulert isolasjon. Under streiken er ikke våre barn og unge underlagt regler rundt kohorter og sosial avstand. Svært få fritidstilbud er rammet av streiken. De aller fleste elevene vil derfor kunne klare seg etter forholdene helt fint i en streik som vil kunne vare opp mot 2 til 3 prosent av deres skolegang.

Ved å påstå at høstens streik fører til videre tap av læring, insinuerer man at skolen ikke har levert med tanke på læring siden pandemien startet. Ifølge regjeringens rapport «Skolen etter koronapandemien», opplevde ikke elever flest å ha mistet mye av det teoretiske pensumet. Dette underbygges av elevenes standpunktkarakterer og resultater på nasjonale prøver.

I denne streiken er det den kommunale arbeidsgiverorganisasjonen, KS, og lærerorganisasjonene som er i konflikt. Elevene våre blir den uskyldige tredjeparten i denne konflikten, og deres tapte ordinære undervisning er i seg selv en bekymringsverdig faktor. Bekymringsverdig nok til at det burde føre arbeidsgiver tilbake til reelle forhandlinger, som Bjarmann Simonsen og flere andre etterlyser.

Vi streiker for framtidens skole og for våre unge håpefulle. For å bruke Bjarmann Simonsens jernbanemetafor; Vi streiker for å forhindre et jernbanenett preget av forsinkelser, signalfeil og forfall.