Andersen og Strige forteller om en økende frustrasjon i hverdagen. Det henger sammen med samfunnsutviklingen og hvordan dagens elever er, kontra hvordan elevene var for 20 år siden.

– Det er stor skute å snu, men ei lita åre hadde vært og gitt oss et anstendig lønnsløft, mener Marit Dahl Andersen. Hun er hovedtillitsvalgt i SL, Bodø og lærer på Hunstad barneskole. 

Stadig flere oppgaver 

De har begge jobbet i skolen i mange år, og regner fortsatt med at de har flere år igjen i yrket. 

– Dette handler ikke om at vi ønsker å snakke ned yrket vårt. Vi elsker jobben som lærer, men det handler om alle tilleggsoppgavene som stadig legges til vår hverdag, forteller Andersen.

Andersen forteller at hun i sin arbeidshverdag har fått en del av drift sine oppgaver. Det henger sammen med kommunens dårlige økonomi, og kutt på andre avdelinger. 

– Renholdt er blitt en del av vår oppgave nå, det er vi som må ta ansvar for å tømme søppel. Det er enda en oppgave som jeg som lærer skal administrere. Oppgaver som går på bekostning av primæroppgaven til lærerne som er undervisning, forteller Andersen.

Saken fortsetter under bildet. 

Samfunnet mener og syns om skolen 

Siri Strige jobber ved Rønvik skole og forteller at hun har bestemt seg for at hun ikke skal slites ut. Det hun ikke får gjort den dagen, skal hun ikke ligge og kverne på. 

– Ungene har mange behov, det er en ting. Samfunnet mener og syns hele tiden noe om skolen. Stadig er det flere ting som prakkes på oss lærerne ovenfra, oppgaver vi skal utføre, gjennomføre, evaluere og vurdere. Det skal skrives rapporter og lage planer. Vi får aldri kun drevet med utvikling av vår profesjon, som er rollen i klasserommet, mener Strige og fortsetter:

– Det er veldig mye som forstyrrer hverdagen vår. Mange som syns, mener, forstår, vet best og klager. Jeg elsker å stå i klasserommet, det er den beste plassen i verden. Hvis jeg kunne fått gjort det uforstyrret, vært forberedt og ikke kjent at jeg henger etter. Da er jeg ikke i tvil, dette er drømmejobben. 

Saken fortsetter under bildet. 

Må gjøre mer, får mindre 

Andersen mener lærerne stadig vekk må gjøre mer, men får mindre. Hun understreker videre at lærerne lønnsmessig sakker akterut og det er særlig de som har fireårig utdannelse som tituleres som adjunkt som igjen er taperne, dette gjelder særlig yrkesfaglærerne.

– Det er ikke alt vi får gjort noe med, men til syvende og sist er det mange som opplever at de ikke orker å stå i jobben og blir «lærerrømlinger». De rømmer over i andre mindre belastende yrker, fordi hverdagen oppleves som for krevende. Det hjelper lite med fine ord og et klapp på skulderen for å beholde den gode læreren. Vi må også få en lønn som står i forhold til jobben vi blir satt til å gjøre, mener Andersen.

Strige forteller at hun som er adjunkt, med 16 års ansiennitet ligger i dag kun 18.000 kroner høyere i årslønn enn en nyutdannet lektor uten ansiennitet. Den nyutdannede er det hun som erfaren lærer som må veilede.

– Vi krever at vi som har høy kompetanse med bakgrunn i utdanning og ikke minst erfaring ikke nok en gang blir nedprioritert i lønnsforhandlingene. Hvis vi mer erfarne lærerne blir lei og slutter, da er det ingen igjen til å veilede nyutdannede. Dette handler om at den generelle jobben man gjør burde verdsettes høyere og et minimum er et anstendig lønnsløft, understreker Strige.

– Før sa man: har de ikke lært dette hjemme, men nå sier man: har de ikke lært det på skolen. Det syns jeg er ganske beskrivende for hvordan samfunnet ser på skolen i dag, sier Andersen.