Torsdag og fredag spiller cellisten Andreas Brantelid (31) med Arktisk Filharmonis symfoniorkester med 59 musikere i Tromsø og Bodø. Foto: Marios Taramides

Det finnes kun 40 gjenværende Stradivarius-celloer - Andreas har en av dem

Skrevet av Lasse Jangås
22.05.2019 16:00 - OPPDATERT 22.05.2019 18:02

Svensk-danske Andreas Brantelid spiller på én av verdens 40 gjenværende Stradivarius-celloer. Historien om hvordan han fikk tak i den er uvanlig. Uvanlig god.

Året er 2012. For en sjelden gangs skyld er en Stradivarius-cello til salgs. Det eksisterer bare 40 av dem i verden, langt færre enn de 240 Stradivarius-fiolinene som fortsatt finnes. Og de koster mange penger, millioner av dollar – så mye at ingen musikere har råd til å kjøpe dem selv. De er forbeholdt de rikeste; investorer, fonds, verdens største museer.

Unge Andreas Brantelid er allerede blant de beste musikerne i sin generasjon, og ønsker seg intenst å kunne spille på en Stradivarius. Han har jobbet i lang, lang tid med å få fondfinansiert et kjøp av nettopp den Stradivarius-celloen som plutselig var til salgs. En fra året 1707. Men på oppløpssiden brister drømmen, etter å ha vært veldig nære mål. 


MELDINGEN SOM ENDRET ALT

– Etter intense forsøk manglet det dessverre et par millioner, og jeg måtte bare innse at det ikke gikk, sier 31-åringen i dag.

Noen måneder senere, en høstkveld i 2012, hadde han gjennomført en prøve med Sjællands Symfoniorkester. På telefonen hans hadde noen lagt igjen en lydmelding:

«Hei, jeg heter Truls Mørk. Du vet kanskje ikke hvem jeg er, men jeg er norsk og spiller cello.»

– Han trodde ikke at jeg visste hvem han var... Og så var han mitt barndomsidol, smiler Andreas Brantelid.

«Jeg liker hvordan du spiller og har en cello som er veldig god, men som jeg ikke trenger. Og lurer på om du kan ha bruk for den?»

VIL ALDRI GLEMME DET

Det var Stradivarius-celloen Brantelid måtte gi opp noen måneder tidligere, som den norske investoren Christen Sveaas hadde kjøpt i stedet. Sveaas har et fond som kjøper dyre instrumenter og låner dem ut til de mest talentfulle musikerne. Som for eksempel Truls Mørk. 


– Truls Mørk likte den svært godt, men var så godt fornøyd med sin Montagnana-cello at han ikke hadde lyst til å bytte den ut. Så jeg fikk overta Stradivarius´en, sier Brantelid – som aldri i sitt liv vil glemme denne dagen.

– Tårene rant, jeg gråt av glede. En helt surrealistisk opplevelse. Og da jeg ringte ham tilbake, hadde jeg en underlig stemme grunnet en stor klump i halsen. Det var første gang jeg snakket med ham, mitt idol. 


Når man er redd for å vise sine svakheter, som man gjør hvis man bommer på en tone, så er man jo forfengelig. Da handler det ikke lenger om musikken, men om ens eget ego.

FINGRENE VOKSTE

For å forstå gleden og betydningen må du først forstå hvor mye musikken har betydd for Brantelid. Hans far Ingemar spiller cello på høyt nivå, og da Andreas var tre år gammel ønsket han seg egen cello. Fire år gammel begynte han å spille. Mye. Han var ikke bare et stort talent, han arbeidet også hardt. Øvde. Og øvde. Og øvde. 

Så mye at det raskt gikk nedover på skolen. Han fikset ikke at det var så mange fag, timeplanen delt opp i 45-minutters bolker. Skoleledelsen ba derfor foreldrene hans om å finne en annen skole. Det endte til slutt med at han fikk komme og gå som han ville.

Faktisk har han spilt så mye at venstre hånd, den han bruker på strengene, er større enn den høyre. Fingrene er blitt mer enn en centimeter lengre. Huden på fingertuppene er tykk og hard, med riller, i nøyaktig samme tykkelse som celloens strenger.

– Det er altså ingen doping! Det har bare blitt sånn, smiler han.

– Er det noe du ikke våger å gjøre, sånn for å spare hendene for fare?

– Tja. Jeg står ikke i mål når jeg spiller fotball. Men ellers...nei. Jeg skjærer mine brødskiver selv.

VIAPLAY OG FOTBALL

Og apropos fotball; han er over gjennomsnittlig interessert. Tidligere har han snakket mye og varmt om Barcelona. Og Messi. Så hadde han det vel kanskje vanskelig da Barca ble slått ut av Champions League av Liverpool for ei drøy uke siden?

- Nei-nei! Jeg holder med Liverpool og koste meg godt under den kampen. Jeg ser veldig mye fotball, og har installert Viaplay på telefonen. Viaplay er like viktig for meg som Stradivarius-celloen, ler han.

«DU TRENGER ET PROBLEM»

Men vær ikke i tvil. Musikken og spillingen betyr enormt. Han kjemper hver dag, mot celloen og musikken. Og demonene som har vært der siden han var fire.

– Min venn Vilde Frang sa til meg en gang: «Du trenger et problem», og det er godt sagt. Man trenger en utfordring, noe konkret å bryne seg på for å komme videre, bli bedre.

Men da han i begynnelsen av sin profesjonelle karriere lot forventningene til seg selv ta overhånd, tok han en beslutning.

– Jeg skulle spille en konsert i USA, og to uker før jeg reiste sluttet jeg å snakke med min kone. På veien til USA bekymret jeg meg utrolig mye, det samme under prøvene og under konserten. Og etterpå var jeg misfornøyd, forteller han.

– Da tenkte jeg: «Dette er ingen god idé. Jeg må ta fri fra demonene.»

DEMONENE

Demonene er der i øvingsrommet, og han synes det er ok å kjempe mot dem der. De som stadig får ham til å stille spørsmålet: «Kan jeg fortsatt?»

– Men jeg er alltid tilfreds på scenen. Jeg er aldri sur eller nedfor etter en konsert. Alle spør jo etterpå; «gikk det bra? Er du fornøyd med konserten?» Man er jo ingen maskin, og det er ikke alltid perfekt, men jeg har bestemt meg for at jeg skal være fornøyd.

– Høres lett ut å si?

– Ja, men jeg har tenkt mye over dette. Tidligere kunne jeg være oppgitt over at jeg hadde bommet på en tone. «Så pinlig det var, nå er alt ødelagt», kunne jeg tenke. Og det er fortsatt viktig for meg å spille konserter, men det er ikke verdens ende om forfengeligheten skulle få seg et slag, sier han.

FORFENGELIGHET

– For det er jo det det handler om. Når man er redd for å vise sine svakheter, som man gjør hvis man bommer på en tone, så er man jo forfengelig. Da handler det ikke lenger om musikken, men om ens eget ego.

– Og det handler jo ikke om meg. Det handler om dem som lytter. Ble de rørt? Det er det viktige, ikke meg. Det er kanskje derfor det skjer når jeg spiller konserter – at den lille demonen tier stille.

TIL NORD-NORGE MED FAVORITT

I Tromsø og Bodø torsdag og fredag kommende uke, skal han spille Sjostakovitsj´ Cellokonsert nr. 1. Et verk han har spilt ofte, kanskje mer enn noe annet.

– Det kan man si. Det er en av mine favoritter. Et underbart stykke som jeg har spilt mesteparten av mitt liv. Det var en av de aller første cello-konsertene jeg lærte meg, og jeg har alltid hatt et spesielt forhold til den, sier han.

FIRE BARN

Hjemme i København har han kona og de fire små barna. All reisingen gjør det vel vanskelig å være familiefar?

– Etter en turné er jeg tom og sliten, men det er fantastisk å komme hjem til dem. De har ingen forståelse for hvordan det er, og godt er det. Og balansen mellom reising og familielivet? Jeg vet ikke, det er kanskje umulig å finne den rette balansen. Jeg vokste opp med en far som reiste mye med musikken, og husker gleden da han kom hjem. Det er gode minner. Og noen ganger er barna med når jeg reiser. Og så er spørsmålet: Må det være balanse? Handler det ikke like mye om tilstedeværelsen når man først er sammen?

– Og dette er mer enn et yrke for deg, du kan ikke bare slutte å spille heller?

– Nei, jeg kan ikke slutte å spille – for jeg har aldri startet. Jeg har alltid spilt. 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.