Foto: Steinar Joakim Dahl Andersen

«Det hjelper lite å fylle på med vann, hvis det er hull i bunnen»

Vi i Skolenes Landsforbund er i konflikt med vår arbeidsgiver. Vi ønsker høyere lønn. Er dette bare nok en klage fra en gjeng sutrete lærere?

Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Jeg er lærer. Jeg jobber som lærer og jeg er lærer. Det sitter i ryggmargen min. Jeg elsker å være sammen med elevene. Lite gir mer pågangsmot og energi enn gleden som lyser ut av øynene til en elev som endelig har forstått eller fått til.

Det er lite som kan måle seg med opplevelsen av elever som er så engasjerte i læringen at de nesten bobler over. Vakkert er det når vi opplever den inkluderende leken og at nye vennskapsbånd knyttes. Vondt er det når noen ikke får til eller får bli med, da er det godt å kunne komme med den hjelpende hånden, og støtte de som støttes må. Jeg er lærer og jeg liker å være det.

Jeg fikk en ordentlig pangstart på min lærerkarriere. Jeg ble kastet rett inn en elevgruppe preget av store faglig og sosiale utfordringer. Dette krevde mye ressurser i klasserommet og store deler av skoledagen gikk til konfliktdemping.

Noen dager følte jeg meg som et levende skjold. Jeg hadde svært lite praksis, slik det også er nå for de nyutdannede, og sto erfaringsmessig på bar bakke. Flere ganger var jeg så fortvilet at jeg tårevåt fortalte rektor at jeg ville si opp.

Jeg sa heldigvis ikke opp på ordentlig og jeg er fortsatt lærer. Det er ene og alene fordi på jeg hadde erfarne kollegaer rundt meg. Både pedagoger, fagarbeidere og assistenter som hjalp meg med å holde hodet over vannet. De veiledet og støttet meg og jeg sto i jobb gjennom hele året.  Hadde det ikke vært for den enorme støtten og kompetansen, tror jeg at min karriere som lærer hadde stoppet der.

Allerede da jeg utdannet meg til lærer på midten av 2000-tallet var det snakk om lærerflukt. Det ble ropt varsku om at stadig flere byttet beite. Både studenter og erfarne lærere. Noe måtte gjøres for å snu skuta. Resultatet ble at det ble vanskeligere å bli lærer og utdanningen ble ett år lengre. I tillegg fant man ut at læreren var for dårlig og derfor måtte man, selv om man hadde 30 års erfaring innen faget, tilbake på skolebenken for å få et godkjentstempel i panna.  Dette var løsningen påsto politikerne hardnakket. Var det det? Nå skriver vi snart 2023 og vi har fortsatt en lekkasje i yrket. Færre vil bli lærere, og flere vil slutte som lærere.

Det har skjedd en utvikling i arbeidshverdagen vår. Skolen har fått en større oppdragende rolle. Vi får stadig flere elever som strever og har behov for sosial veiledning. Vi har en foreldregruppe som stort sett er aktive i sine barns hverdag.

I tråd med den teknologiske utviklingen forventes det derfor ofte at det meste skal være tilgjengelig, og til stadighet blir våre faglige valg ettergått i sømmene. Vi må stå skolerett og forsvare vår jobb. Arbeidsgiver stiller krav til både effektivisering og oppdatering. En stram kommuneøkonomi gjør at oppgaver som før lå på andre avdelinger i kommunen, om drift og renhold, nå skal utføres av oss i skolen. Når disse oppgavene legges til, tas ikke noe bort.

[annonse]
Vi tas mer og mer bort fra klasserommene for å kunne løse disse oppgavene. Vi skal ha møter med ulike instanser og kurses i hist og pist. Vi skal skoleres i et eller annet som vi til syvende og sist må legge bort fordi vi skal skoleres i noe nytt neste år. I tillegg skal vi dokumentere og referere det minste lille punktum. Vi dras mellom jobben vår i klasserommet og alle oppgavene som ligger utenfor. Vi vet ikke hvilken fot vi skal stå på for å få gjort alt som forventes og tilfredsstilt alle.  

Denne utviklingen bidrar sterkt til at stadig flere, inklusive meg selv, vurderer å bytte beite. Folk med lang fartstid og en uvurderlig kompetanse vurderer å gi seg. De kjenner på avmakt og at jobben vi gjør til stadighet ikke er god nok.  Når det stormer som verst hadde det vært fint å kunne kjent på at arbeidsgiver og samfunnet i alle fall setter pris på den jobben vi yter. Ikke med festtaler eller applaus, men med en anstendig lønnsutvikling.

Da fungerer det dårlig at vi år etter år har fått mindre å rutte med. Vår lønnsøkning har vært lavere enn den generell prisstigning. Derfor har vi nå, for 6. året på rad, fått mindre å rutte med i hverdagen. Det fungerer dårlig med applaus og klapp på skulderen når regningene våre skal betales. For å beholde lærere i yrket og for å sikre rekruteringen er den mye som må gjøres for å «snu skuta». Det enkleste grepet er nok å la de med god fartstid og høy fagkompetanse få en anstendig lønnsutvikling som andre i kommunal sektor. 

Vi vil gjerne ha nye flotte lærere i skolen, som kommer inn med ny kompetanse og spennende ideer. Men mine nye kollegaer må ha et erfarent team rundt seg til å støtte og veilede. Vi må sikre at kompetansen forblir i skolen.  Det hjelper lite å fylle på med vann, hvis det er hull i bunnen.

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.