Kommentaren gir uttrykk for journalistens egne meninger.

Det første året etter pandemien ble en realitet jobbet jeg selv som vekter på et svært befolket område, jeg har nå sluttet for å studere journalistikk, og jobber i Bodø Nu ved siden av studiet. 

Jeg og mine kollegaer var av jobbens natur nødt til å stå midt blant folk store deler av dagen, der vi i flere situasjoner ikke hadde mulighet til å holde den avstanden som var anbefalt, og ikke hadde mulighet til å følge de smittevernsreglene som i restriksjonene ble påkrevd. 

Spesielt tidlig i pandemien var dette svært krevende.

Vi gikk med de samme tankene som resten av samfunnet hadde, samme usikkerhet over hva denne pandemien egentlig var, og samme redsel som resten av samfunnet om hvordan det ville påvirke oss dersom vi ble smittet. Jeg kjente en stor bekymring ovenfor meg selv og mine kollegaer gjennom hele den delen av Korona-pandemien jeg jobbet som vekter, og tenker fortsatt mye på mine tidligere kollegaer, og resten av landets vektere. 

Gjennom situasjonen har vi sett at dagligvarearbeidere, helsepersonell, politi, butikkansatte og mange flere har blitt roset for jobben de har gjort, og fortsetter å gjøre gjennom pandemien. Den rosen fortjener de, og de fortjener enda mer enn de har fått. Men noen grupper som også har vært utsatte har blitt glemt, blant annet vektere. 

Vektere blir ofte sett ned på i samfunnet, mange går med forestillingen om at de kun er "tyttebærpoliti", og at jobben de gjør ikke er kritisk men at de heller bare skulle ønske de var politi, uten å ha klart å komme inn på politihøgskolen. Jeg fikk selv høre høre akkurat det mange ganger da jeg gikk i jobben. Yrket blir hos mange ikke tatt seriøst, og ikke respektert, som fører til at jobben blir enda mer belastende. 

Vektere gjør en stor skjult jobb i samfunnet.

De er svært ofte de første som kommer på stedet når det skjer noe. De første som utfører førstehjelp dersom noen får ett illebefinnende, og de første som løper til og setter seg selv i utfordrende situasjoner for å skjerme andre, men det er ofte ikke før noen har fått hjelp fra en vekter de ser hvor mye vektere gjør for å trygge samfunnet. 

Den samme jobben gjorde vi også under pandemien, hvor vi på toppen av de krevende arbeidsoppgavene også fikk en helt uforutsett, og ukjent situasjon som satt hele verden på hodet på toppen av den allerede krevende jobben. 

I tillegg er vektere en av gruppene som jobber gjennom hele året, måtte det være 17.mai, jul eller nyttår. Til julen er det mange vektere med mange forskjellige oppgaver som tilbringer førjulstiden, julaften og romjulen borte fra sine kjære for å dra på jobb, hvor de jobber for å holde alle som kommer og går til området de jobber på trygge. 

Jeg vil gi en stor honnør til alle som går daglig i dette yrket, som daglig tar ansvaret om å skjerme befolkningen, utøve livreddende førstehjelp og gjøre en viktig jobb for å holde folk rundt om i landet trygge, i mange tilfeller uten å bli skikkelig sett for den viktige jobben de gjør. Jeg vil også gi den samme honnøren til alle de andre yrkene som også har stått på gjennom pandemien i mer usynlige jobber enn de man har lest mest om. 

Vektere gjør en svært utakknemlig jobb, både lønnsmessig men også i forhold til hvordan samfunnet ser på yrket. Det er tungt å gå daglig i en jobb der du daglig tar situasjoner som er svært krevende for å skjerme resten av samfunnet, når de aller fleste reaksjonene man får i tillegg er negative. Det er svært sjeldent man som vekter blir sett, og det er svært sjeldent man får anerkjent den krevende jobben man gjør. Det sier mye når voldstrusler er vanligere enn ros. 

Vektere, journalister, yrkessjåfører, vaktmestere og alle de andre yrkene som har gjort en stor jobb gjennom pandemien, dere er fantastiske.