Dette er en kommentar, og gir kun uttrykk for journalistens egne meninger.
Påskeroen begynner å senke seg. Bodøfolket søker til hytta på fjellet. Vi leser krim og vi leser spøkelseshistorier. I avisene lærer vi om tyskere som omkommer i snøskred. Døden er nærmere på oss i påsketiden. Åndenes makt sine dager er forbi, men TV-Norge holder livet i den overnaturlige underholdningen med den noe mer amerikaniserte serien Spøkelsesjegerne. Denne påsken vil mange bla seg fram til serier som dette og føle på den mystiske kraften mellom himmel og jord. Dermed har det åndelige en sterk plass, selv i vårt moderne Norge. Den tidvis lumske påskestemningen minner meg på den gangen jeg var synsk.«En mann i hvit frakk sto rett ved togsporet»
Familien hadde vært på besøk i byen en lørdags aften. Jeg satt bak i familiens store Citroën C8, og stirret ut i mørket. Vi er tverlendinger, den lange mørke strekningen fra Støver til Hopen var noe jeg var godt vant med. Familien diskuterte kvelden som hadde vært, folk de hadde møtt, mens jeg fantaserte for meg selv. Det var litt inn på den siste strekningen inn mot Vikan at jeg så det. En mann i hvit frakk sto rett ved togsporet. Han gjorde ingenting, han bare sto rett opp og ned, hang med hodet, og skilte seg bare fra et ordinært menneske ved at han glødet trolsk. Vi var forbi like raskt som jeg hadde sett ham, men stemningen ble endret for resten av den kvelden.«Jeg ropte ut at jeg hadde sett noe»
Hele familien våknet til liv, ingen var likegyldig. Jeg ble panisk, gravde meg dypere og dypere inn i et fryktelig hull. Verden hadde blitt en annen. Nå knyttet pliktene mine meg til døden. Min fremtid var hverdagen til et medium. Min moralske plikt var å hjelpe sjeler mellom livet her og nå og etterlivet. Det var det siste jeg ønsket meg. Mine småsøsken ble vettskremte og nærmet seg gråten. Foreldrene mine visste først ikke hva de skulle tro, jeg hadde jo sett noe. Knut Løknes, faren min, forklarer at de brukte lang tid på å få oss i seng, en allerede sen kveld.Hvordan ville samfunnet reagere?
Det var ikke kun den lørdagen at min nye venn i legefrakk viste seg.«Mørket var med oss den kvelden også»
Vi var på strekningen mot Vikan, jeg var nervøs etter det jeg hadde sett kvelden før, men valgte å se opp mot togsporet. Det var da jeg så ham enda en gang, men nå var noe annerledes. Gjenferdet hadde endret stilling. Før sto det rett opp og ned, men hang med hodet. Nå var det som om hodet var støttet opp av en stokk, og han så rett på meg. Jeg ble livredd på nytt. Pappa og slektningen gjorde det de kunne for å roe meg ned, men det var vanskelig. Jeg hadde helt klart sett noe. Nå følte jeg at spøkelset ville plage meg. Det var som om det var klar over at jeg så det, og det ville gjøre det til en skummel opplevelse.«Det ble en lang natt, fulgt av en skoledag med skumle tanker»
Min far forteller at han kjørte slektningen tilbake til byen senere den kvelden, men at ingen av dem så noe, hverken tur eller retur. Han ble enda mer bekymret på mine vegne. Det ble en lang natt, fulgt av en skoledag med skumle tanker. Hvorfor ønsket gjenferdet å plage meg? Hva ville han? Hvorfor så det ut som om han hadde legefrakk på seg? Hva var dette for noe? Foreldrene mine forteller at de hadde mer praktiske tanker, hvem kunne de snakke med, hvordan kunne jeg lære å takle dette? Jeg ruslet hjem etter skolen mens tankene virret rundt i hodet. På samme tid var faren min på vei hjem fra jobb i byen.Selv om vi har sett dem med våre egne øyne
Før jeg forteller om denne hjemsøkte påskekrimmens konklusjon kan jeg jo si litt om hva jeg tenker om spøkelser i dag.Jeg tenker at de færreste av oss lyver om slikt. Alle fortellinger om noe opplevd overnaturlig vil overdrives, både fordi vi blir mer årvåkne og fordi vi er mer oppmerksomme på inntrykk vi normalt legger fra oss.
Jeg tenker også at vi underbevisst velger å overdrive, som et retorisk grep for å enklere overbevise andre, men at vi i prosessen kan falle for vår egen forklaring.
«Da pappa kom hjem fra jobb var han både tydelig lettet, og lattermild»
Konklusjonen følger etter bildet.
Hvorvidt gjenferd finnes er umulig å bevise eller motbevise. Da de krever en mer mystisk verden enn den som normalt fremstår for oss, mener jeg vi ikke bør gå rundt å tro på dem. Selv om vi har sett dem med våre egne øyne.
For jeg så et gjenferd med egne øyne. Gjenferdet viste seg to ganger, og reagerte tilsynelatende på min tilstedeværelse. Likevel var forklaringen en litt annen.
Da pappa kom hjem fra jobb var han både tydelig lettet, og lattermild:
– Du, Vegard, du er ikke synsk, sa han lurt.
Det skumle, livsforandrende spøkelset som hadde plaget meg i to døgn, viste seg å være intet mindre enn en elektroboks.
