Dette er en kommentar, og gir kun uttrykk for journalistens egne meninger.

«Du er god nok». Du ser det overalt. Folk skriver innlegg i avisen om det. Mental Helse lager dikt om det. Det er til og med arrangert en «God Nok»-festival. Problemet er bare at det ikke er sant. 

Du er et dårlig menneske. Du er ikke på nok dugnader. Du sorterer ikke søppel riktig. Du gir aldri nok penger til veldedighet. Du gjør ikke nok i hjemmet. Du sårer andre med oppførselen din. Du er selvopptatt. 

For de aller fleste av oss er det usunt å være tilfreds med den vi er. Mennesker har potensial i seg til å være nær engler i generøsitet, i omsorg, i omtanke. Vi kan være nær guder i intellekt, i overblikk, i nyanseevne. For å nå noe av dette kreves det så mye av oss. Å kreve noe av seg selv, det er hvordan vi best motiveres. Vi må holde oss selv til ansvar. 

Det finnes de av oss som lever under et stort press, mange kan bli deprimerte og på andre måter rett og slett dårlige grunnet det stresset de føler. «Flink pike»-syndromet er blitt et kjent og mislikt fenomen, som mange mener kommer fra et samfunn og en kultur med altfor stort press. Å kunne høre at man er god nok er et reelt behov, og noen vil trenge det for å fungere. Men det gjelder ikke de fleste av oss.

 Kommentaren fortsetter etter bildet.

Menneskeheten er et fantastisk fenomen. I kanskje rundt fem hundre millioner år har det eksistert dyr på land. Gjennom all den tiden har vi sjelden sett noe så dramatisk interessant som det vi er.

Gjennom noen få millioner år har våre sjimpanselignende forfedre reist seg til to ben, spredt seg ut over hele planeten, og erobret havene i kanoer og flåter.

I løpet av de siste århundrene har vi etablert oss på iskalde Antarktis og Svalbard, vi har en stasjon med syv mennesker som i 21 år har sett ned på oss fra rett over atmosfæren, og vi har i det siste århundret satt ben på månen seks ganger. Ingen vet hva som venter oss de neste århundrene, men en art som vår har det med å imponere.

Alle de som har vært før oss, de tobente primatene som en dag ble til noe vi kan kalle mennesker. Alle de som har mistet livet i kampen mot naturen, i kampen mot sin egen svakhet, med mål om å bringe seg selv og sin familie inn i en levelig fremtid. Alle disse hadde fortjent å høre trøsten om at de var gode nok. Men, hadde de hørt det, og hadde de tatt det inn over seg, hadde de nådd like langt? Hadde vi nådd like langt?

Kommentaren fortsetter etter bildet.

Både som menneskehet og som individer er vi helt og holdent avhengig av kunnskapen om et iboende potensial om mer. Skal du komme deg gjennom den vanskeligste delen av utdanningen din, skal du klare deg gjennom den mest utfordrende perioden i et parforhold med ungt barn, skal jeg klare å satse for å gå ned til en sunn vekt, da må du, da må jeg, hente mer enn vi var klar over at vi hadde i oss. 

De aller fleste behøver inspirasjon og motivasjon. Vi må ha et spark i baken som tvinger oss til å mobilisere alt vi har av ressurser, alt vi har av styrke. Å hele tiden se bilder og tekster i sosiale medier som forsikrer oss om at vi er gode nok, det døver motivasjon, det gjør oss tilfredse. 

Vi skylder de som kommer etter oss å lete etter den siste lille kraften vi har. Å hente alt vi har av styrke i oss selv og i hverandre.

Du er ikke god nok, vi blir aldri god nok, og det er en god ting.

Vær som Spider-Man. «Trying to do better» var hans svar til Doctor Octopus, om hvordan han hadde det.