Dette er en kommentar og gir kun uttrykk for journalistens meninger.

Jeg håper at jeg med dette innlegget ikke tramper i klaveret. 
Dessverre er det slik at Bodø/Glimt sin returkamp avvikles i omtrentlig samme tidsrom som Fredskonserten. Men, hvis det er slik at du planlegger å sitte hjemme og følge kampen, kan jeg ytterst ydmykt få lov til å foreslå at du denne uken velger konsert fremfor kamp? Allikevel kan du «krysse» av aktiviteten som en slags hyllest til fotballen, til freden og til friheten vi alle nyter godt av. 

Tirsdag 9. august holdes Fredskonsert i Stormen Konserthus hvor Bruckners 8. symfoni fremføres. Blant annet skal Kyiv Solistene delta. For nøyaktig 80 år siden, nesten på samme dag, den 8. august i 1942 var okkuperte, krigsherjede og utsultede Kyiv arena for oppgjøret ved navn «Dødskampen».

Bodø er en by som fortsatt bærer preg av andre verdenskrig selv 77 år etter at freden senket seg.
Det er flere hus som enda har bunkerser som en del av sitt hjem. Byen har fortsatt innbyggere som husker hvordan det føltes å være okkupert og være i krig. Kyiv er hovedstaden i Ukraina, og som kjent invaderte Russland Ukraina 24. februar i år, en krig som fortsatt pågår.  

Hvordan kan en konsert føye seg inn under en fotballaktivitet tenker du? Og hva er det denne gærne kjerringa babler om, hun som enda ikke har satt sine ben på Aspmyra ei heller sittet stille gjennom en hel fotballkamp.  

Stikkordet er Kyiv Solistene, byen Kyiv og fotballkampen som utspilte seg der i 1942 

Kyiv falt 19. september 1941. Byens stolthet Dinamo Kiev var ett av de beste fotballagene i Sovjetunionen, og ble raskt et vagt minne.
Spillerne som før var sterke og topptrente var nå avmagrede og redde. I tillegg var de som ble igjen i fare. En tidligere Dinamo spiller kunne bli tatt for å være medlemmer av kommunistpartiet. Tsjekkiskfødte og tysklandsympatiserende Josef Ivanovitsj Kordik hadde fått ansvaret for å styre ett av bakeriene i Kyiv. Kordik var ikke bare slu og kynisk, han var glad i idrett, og spesielt i Dinamo Kiev.

Noen måneder etter invasjonen satt han på en kafé i Kiev.
Da dro han kjensel den tidligere Dinamo-keeperen Nikolaj Trusevitsj, som var «tynn og knoklet» og som «ikke hadde kunnet vaske eller barbere seg skikkelig på flere uker». Kordik ga ham mat, og bestemte seg for å få ham vekk fra gaten. Han ga målvakten en ryddejobb på bakeriet, og lot ham bo i en av sovesalene. Deretter fikk Kordik en idé og han klarte å overtale målvakten Nikolaj Trusevitsj. Arbeiderne trengte en adspredelse, noe å glede seg over i en ellers monoton og knallhard arbeidsuke. Bakeriet skulle starte et fotballag!

Kordik overbeviste nazistene om at hans berømte arbeidere måtte få trene

Da tyskerne i et slags forsøk på en oppmykningsprosess kunngjorde at fotballen skulle starte opp igjen, ble det kjent at det gamle Dinamo Kiev, nå bakerilaget FK Start, skulle spille den første kampen.
Motstanderen var et annet Kyiv-lag, Rukh satt sammen av den tidligere Lokomotiv-spilleren Georgij Sjvetsov som tyskerne hadde gitt merkelappen «mønsterborgeren». Foran tusener av Kyiv-innbyggere stilte FK Start til sin første kamp i røde ulldrakter, fargen minnet om de sovjetiske, og Rukh tapte 2-7. Deretter slo de avmagrede fotballspillerne motstander etter motstander helt frem til det ble umulig for tyskerne å ignorere dem lenger. Triumfene deres styrket moralen i Kyiv, de måtte få hardere motstand.

Skulle nazistene sette spillerne i fengsel eller skyte dem? Nei, de ville ødelegge dem på banen, for noe av det siste tyskerne trengte i Kiev, var fotballmartyrer. 

«Heil Hitler, ropte de tyske spillerne, alle ventet spent ville Starts menn bøye seg?»

Flakelf var ett av de beste og giftigste lagene tyskerne hadde å by på.
Satt sammen av Luftwaffe-flyvere og mannskap fra luftvernbatteriet i Kiev. Laget som aldri taper, laget som skulle knekke Start. Kampen ble spilt den 6. august 1942, Start vant enkelt 5-1, til tross for at resultatet ble tiet i hjel i sensurerte aviser, spredde det seg allikevel.

Dagen etter kampen ble det kjent: Tyskerne ville ha omkamp to dager senere.
Kampen gikk på Zenit stadion en kvelende het søndag. Om Kyivs supportere glemte hva som sto på spill, ble de minnet på det av Wehrmacht-tropper, hundetrenere med kampklare schæfere og tusenvis av tyske soldater på terrassene.

En mann i SS-uniform kom inn i garderoben og presenterte seg som kampens dommer. Han ba dem hilse motparten før kampen på vår måte. Langsomt strakte de ut armene, men da de nådde det høyeste punktet i hilsenen, førte de dem mot brystet, og ropte «FizkultHura».

Den mest presise oversettelsen er «lenge leve idretten»

Igjen ble tyskerne for lette mot teknisk og taktisk overlegne Start-spillere, de gikk til pause med 3-1. «Det ukrainske publikumet kunne nesten ikke tro det de hadde sett, og var ekstatiske. De sang og jublet og danset», forteller Andy Dougan i boken «Kamp til døden - Dinamo Kiev vs. Nazi-Tyskland». 

I pausen fikk Start-spillerne besøk av en annen SS-offiser. Han fortalte dem at tyskerne var imponert. De måtte imidlertid forstå at de umulig kunne regne med å vinne. De burde ta seg tid til å tenke over følgene dette kunne få.

SS-dommeren blåste av før det hadde gått 90 minutter, for å forhindre ytterligere ydmykelse.

Påstanden om at bakerilaget gjorde narr av «Das Reich» kunne ikke overhøres

Etter seieren fikk de lov til å dra tilbake til bakeriet, de fikk trene, en ny kamp ble satt opp, hele tiden mens de gikk og ventet på straffen sin.

Fornærmede Sjvetsov (den tidligere Lokomotiv-spilleren, som tyskerne hadde gitt merkelappen «mønsterborgeren») holdt det ikke ut. Sjvetsov var en sentral aktør i det nasjonalistiske miljøet.

Startspillerne ble ført ut av bakeriet til forhør, hvor de ble bedt om å innrømme at de var tyver eller sabotører. De innrømmet ingenting, men mistet en lagkamerat. Resten av laget ble ført til Siretz i utkanten av Kyiv. Siretz var kjent som en dødsleir, «et menneskeslakteri», uten sanitæranlegg og nesten uten mat, med kvelende hete om sommeren og drepende kulde om vinteren.

Hit kom Start-spillerne, og her hjalp ikke fotballfortiden dem.
Arbeidsdagen begynte klokken 04.00 om morgenen, og mishandlingen sluttet ikke før 14 timer senere. To ganger i uken var det massehenrettelser i leiren. Forsøkte noen å flykte, ble 25 fanger skutt. På dette stedet eksisterte ikke ordet nåde. En partisanstyrt sabotasjeaksjon mot en fabrikk i Kyiv førte indirekte til døden for tre av Start-spillerne.

Som et svar på aksjonen, ble det besluttes av hver tredje mann i Siretz skulle skytes. Hvem som måtte dø, var helt tilfeldig. Om morgenen 24. februar 1943 ble de stilt opp, og den første av Start-spillerne som ble drept var måljegeren Ivan Kuzmenko.
Litt senere i massemordet stanset tyskerne bak Aleksej Klimenko, den yngste av Start-spillerne. Tredjemann var Nikolaj Trusevitsj, keeperen som var den første som ble rekruttert til bakersjef Kordiks lag. 

Klimenko hadde hånet Flakelf ekstra da han unnlot å putte ballen i tomt mål, men i stedet begynte å spille igjen. Nå ble han skutt i bakhodet

Forfatteren Andy Dougan skriver i boken «Kamp til døden - Dinamo Kiev vs. Nazi-Tyskland»:

– Han var forberedt på slaget, men det slo ham likevel overende. Smidigheten som hadde gjort ham til den største keeperen i Sovjetunionen, fikk ham på bena igjen med det samme. En fange som sto like ved ham, husker at han ropte «Rød Sport vil aldri dø» i det den tyske vakten åpnet ild. Trusevitsj døde oppreist, iført sin velkjent svarte og røde genser, den overdelen han hadde stått i mål med, og som han hadde båret med stolthet og utmerkelse. Dessuten var den det eneste varme plagget han eide.

Resten av laget ble ført til Siretz i utkanten av Kyiv. Like ved ligger ravinen Babij Jar, hvor tyskerne drepte over 30 000 Kyiv-jøder i løpet av to døgn i september 1941.

Så til deg som planlegger å sitte hjemme og se på fotballkamp denne kvelden, ta heller på deg den gule genseren og kom på konsert! 

Kilde: Det var livsfarlig å vinne. De klarte ikke å la være, Aftenposten.