Dette er en kommentar og gir bare uttrykk for journalistens egne meninger.

Jeg har begynt prosessen med å bli et voksent menneske. Greit, etter å ha flyttet fra studiebyen har jeg kommet meg tilbake på gutterommet, jeg kjøper nesten ikke mat selv lenger, mor klipper håret, og frustrasjonen over de høye boligprisene i byen blir bare større og større. En ting jeg likevel har gjort for å myndiggjøre meg, etter at jeg flyttet hjem, er å plassere den litt for store stumpen min i førersetet. Nå undersøker jeg kronglete veier nord og sør for Tverlandet med en årvåken foresatt i passasjersetet. 

Førerkortet er et like stort myndighetsbevis i Nordlandsbyen Bodø som at man bytter ut energidrikken med en Bådin-øl. Til tross for mangelfull parkering i sentrum er du nesten helt avhengig av bil for å frakte deg rundt omkring med en grad av komfort, en garanti om sitteplass, og en evne til å bevege deg dit du vil også på helligdager. Men for å oppnå dette myndighetsbeviset må vi alle gjennom en periode hvor våre medtrafikanter ser på oss som tåper.

Problemet mitt med øvelseskjøring er ikke de trange veiene, de til tider veldig variable fartsgrensene, eller de idiotiske reglene i rundkjøringer.

Problemet er alle de som vil helt opp i og utforske mine sensitive områder når de ser L-en på bagasjelokket.

For oss som er på vei til førerbeviset, men ikke enda er så heldig at vi har det, vi kjører tydeligvis rundt med det mange tenker på som et tåpemerke. Sånt må jo bare straffes.

Fanden ta dere! Om dere kjenner på utålmodighet og frustrasjon over en som er litt usikker i trafikken, så kan det da for fanden ikke måle seg med den frustrasjonen jeg føler av å ha en bil som presser meg over fartsgrensen, godt under en billengde bak meg i 80-sonen. 

Ja jeg kan blinke feil i rundkjøringa, jeg kan glemme av høyreregelen på veier jeg ikke kjenner, og jeg kan slite med å gi nok i oppoverbakkene. Men å hele tiden presse seg opp bak folk som er ny og usikker i trafikken, hele tiden vise at du gjør alt du kan for å komme deg forbi oss, og gasser på langt forbi fartsgrensen for å slippe unna oss, tror du det gjør oss noe tryggere? Gjør det at den L-en erstattes med et førerkort noe raskere?

Hva er det med folk? Har vi ikke tålmodighet til å være omgjengelige og visdomsfulle når nye prøver seg i felter vi allerede har erfaring og kompetanse i?

Når ble det å vise omsorg og empati et irritasjonsmoment?

Greit nok at du ikke vises like godt bak rattet når du gasser opp i 100 km/t for å unnslippe oss L-mennesker, som når du sniker i køen på butikken. Jeg syns likevel du skal føle sterkt på skammen. 

Husk hva L-en står for når du en sjelden gang møter på en ny trafikant. Til alle dere som tilsynelatende ikke vet, det står for «learner». Vi skal lære av å gjøre. Da må de som bærer myndighetsmerket kunne skrape sammen nok medmenneskelighet til å la oss gjøre nettopp det.