Denne kommentaren gir uttrykk for journalistens meninger. 

Langfredag. En sørgedag, hvor ingen skal være glade. Nettopp slik er det nok mange av byens innbyggere, nylig oppstanden føler – de er ikke glade og de sørger. Jeg vil tippe at de aller fleste sørger over tapet etter gårsdagens kamp, og ikke tapet av Jesus (han kom jo tross alt tilbake).

Det er for øvrig mye som taler for at Bodø/Glimt evner å utføre den samme manøveren.

For dem som våkner til liv i Roma, kan starten på dagen både inneholde en følelse av kanossagang og lidelse. Det er nok mange som føler at de ble ydmyket i går. I det man pakker sammen reisevesken og vender nesen hjem er det sikkert flere som er skuffet. Kanskje er det noen som sørger over en litt tommere lommebok også.

«Ut med dommeren inn med kua»

I folkelig tradisjon var langfredag en dag man skulle holde seg i ro, ikke gå på besøk eller drive med noen form for moro eller lek. Både folk og fe skulle faste denne dagen for å lide med Jesus. Mange plaget seg selv med langfredagsarbeidet, hvor man skulle identifisere seg med Kristi lidelse ved hardt arbeid.

Jeg vet i hvert fall om en gruppe unge menn som har lagt ned mye hardt arbeid den siste tiden og som jeg håper får seg en velfortjent hvil. For når jeg, en pre-middelaldrende dame blir smittet av Glimt-entusiasmen, da tør jeg knapt tenke på hvordan de mest ihuga supporterne har hatt det den siste tiden. Det må ha vært en emosjonell berg- og dalbane man tidligere knapt har kjent maken til.

«Jeg håper ikke de pirker i såret, før skorpen har satt seg»  

Den siste tiden har jeg lest en mengde artikler om disse helgule guttene som løper etter en ball rundtomkring i Europa. Jeg har til og med tatt i bruk Google-translate for å finne ut hva italienske medier sier om dem. Det er ikke det fotballfaglige som opptar meg, da kunnskapen min begrenser seg til «corner er mål», «ut med dommeren inn med kua» samt at offside-reglene er meget kompliserte – best å holde seg unna.

Dette er således heller ikke en skarpsindig analyse av noe som har med det fotballfaglige å gjøre. Nei, det er den menneskelige faktoren som fascinerer. Det er menneskene rundt, bak, foran, sammen med og selve laget som fascinerer. Det er følelsene som settes i sving både på sidelinjen, tribunen og i stua som fascinerer. Det er laget og samspillet som inspirerer.

«Det er ikke det fotballfaglige som opptar meg»

Også er det noe usedvanlig sympatisk med gutta på gresset som gjør at jeg virkelig håpet det skulle gå deres vei i går. Den selvpiningen det er å analysere sitt eget spill i ettertid, og peke på hvor det ble begått feil, jeg misunner dem ikke den prosessen. Jeg håper ikke de pirker i såret, før skorpen har satt seg.  

Jeg håper glimt finner frem til en stolthet og glede ved å ha prestert overmenneskelig over en lengre periode. Hvis jeg skulle driste meg til å komme med en ørliten oppfordring, tror jeg gutta må grave litt i seg selv. De må finne frem til den lille gutten som spilte fotball både sent og tidlig. Han som løp hjemom og fikk en skive i handa, og deretter løp ut for å spille mer. Vi må ikke glemme at fotball først og fremst skal være lek og moro – også på en sørgelig dag som i dag, langfredag.  

Hvis ikke det er til hjelp, kan jeg for øvrig minne om at påskemorgen slukker sorgen.

Heia glimt og fred på jorden.