Sola har nesten gitt opp og lagt seg ned bak Dønna, så skjer det. En danske dukker opp. En mann med en høy prislapp. En mann som får ballen fra en spiller som er vokst opp rett sør for her jeg sitter på rom 411. I Sandnessjøen. Saltnes til Grønbæk. En kombinasjon av vinnervilje fra Helgeland og dansk dynamitt.

Sånn sett er dette en naturlig og litt merkelig oppsummering av en lang dag. Som begynte klokken 06:00. Som har tatt meg gjennom et fylke jeg er så uendeligs stolt av. En reise med navn som Bodø, Fauske, Rognan, Dunderland, Mo i Rana, Mosjøen, Drevja, Leirfjord og Sandnessjøen. En reise videre, til Tjøtta, der han Hårek herjet. Om bord i en liten ferge på vei til et knøttlite samfunn, Mindlandet.

Et samfunn som eksisterer mot alle odds. Et sted bak De Syv Søstre. Vilt, vakker og forblåst. I dag innhyllet i varmegrader, lapisblå himmel og destillert idyll. Et sted hvor noen har bestemt seg for å skape verdier. På tross av. For det er ingen selvfølge at noen vil bygge og bo her ute. Her inne.

På lik linje med at det ikke er noen selvfølge at Glimt skal skape internasjonal suksess. Det er også mot alle odds. Og det er slike tanker som raser gjennom hodet på vei tilbake til Sandnessjøen. Nye steder, nye navn. Søvik, Stokka, Novik.

For det er her ute, på en tynn stripe av land, mellom høyfjell og storhav, at vi har kloret oss fast. Vi fulgte isbreen når den trakk seg nordover. Jeg minnes brått et møte med Åge Aleksandersen. På et annet hotellrom. På Fauske. Hvor vi snakket om livet, livet på veien. Hvor vi kom inn på en sangtekst:

Vi kom fra hav og vi søkte opp mot fjell
Vi erobra kvar einaste dal fant oss ly da det led I mot kveld
Laga hytte av bar, bygd oss hus utav stein
Vi vart venner med ilden vi jakta på elg og på rein

Når jeg minnes teksten, hører jeg også mandolinen til Gunnar Pedersen. Båtsfjord og Brønnøysund. Salte tårer og levde liv.

90+6: Pause før ekstraomganger.

Det er tøffe tak nå. Slitne bein, slitne hoder. Hvordan skal vi vinne? Hvor er veien? Vel, hvis det ikke finnes en vei frem mot seier, så får vi bygge den, Meter for meter. Centimeter for centimeter. Det er sånn vi har kommet frem til der vi står i dag. Hardt arbeid. Dag for dag. Minutt for minutt.

Det vi er vitne til akkurat nå, er historisk. Uansett hva resultatet måtte bli når dommeren blåser av. For i det vi gikk inn i ekstraomgangene, tok vi skrittet ut på en sti som ikke finnes. En drømmenes bro som vaier vektløst over pessimismens endeløse avgrunn. Her og nå er vi uovervinnelige. Her og nå slo vi tilbake mot det som skjedde på 0-1. Her og nå slo vi tilbake mot alle de som tvilte. De som klaget og sutret.

Jeg sitter på rom 411 i Sandnessjøen og nå har sola forsvunnet helt. Vi er på overtid og ute er det mørkt. Men på en skjerm er det lys. I et hjørne i resepsjonen høres ville skrik. Fortsatt lever håpet, fortsatt kribler det i uvirkelige visjoner. Ambisjoner.

Skal alt avgjøres på straffespark? Lenge igjen. Lenge igjen. Et hav av tid - så uendelige lite tid.

En

Vi er inne i en en endeløs odyssé. En reise som aldri vil ta slutt.

103: Espejord finner Pellegrino. Utenfor!

Akkurat nå spiller det ingen rolle hvordan denne kampen ender. For den er et rop, et skrik. Til alle dere der ute som brenner for noe. Alt er mulig, bare du vil det nok. Så lenge du har en flamme der inne i hjertet.

Kramper, bytter og kok. Det er Østbyen og Rønvik og Hunstad som kriger der ute i Europa.

Så skjer det.

117: ´3-2

Men jeg klarer ikke å ta tapet inn over meg. Til det er stoltheten for stor. På en kveld hvor Glimt viste hva som bor i laget.

På en kveld som skal bli én av mange. For dette er bare begynnelsen. Dette er bare et Glimt av hva som kommer til å skje.

At det så blir 4-2 når Glimt presser som verst, betyr uendelig lite.

Denne kvelden kommer jeg aldri til å glemme. Denne kvelden er:

FØRR EVIG!!!!