Hver morgen klokken 08:30 ringer telefonen min.

Da er det morgenmøte på jobb i Bodø Nu. Jeg, og de andre fantastiske medarbeiderne mine som ikke er permitterte, og som gjør en manns jobb for å holde bedriften over vannet i disse koronatider.

Mellom hjemmeskole med ni-åringen, turgåing med hunden og leking med to-åringen, tar jeg telefoner hele dagen i håp om å lande saker til avisa.

Når klokken er 15:30, kommer samboeren min hjem. Hun tar over hjemme, mens jeg drar på kontoret og jobber til sent på kveld. Er jeg heldig kan jeg legge meg ved midnatt. Samtidig jobber kollegaene mine minst like mye som meg - om ikke mer.

DUGNADSÅND

På Facebook florerer det med selskaper som ber publikum kjøpe gavekort, varer og andre ting for å støtte butikken og de ansatte som jobber der.

Folk deler, liker og viser virkelig at dugnadsånden er stor i byen, og landet.

Støtt de lokale bedriftene, sier alle sammen.

Alle frykter nok hvordan hverdagene blir seende ut fremover. Permitteres man? Har man jobb å gå til når ting er tilbake til normalen? Vil bedriften man jobber i bestå en slik prøvelse?

Det er følelser jeg også sitter med. Hjemme har jeg, som nevnt, to barn og en samboer som attpåtil er gravid. Jeg er livredd for at jeg ikke skal være i stand til å forsørge dem etter hvert som koronakrisen vokser i omfang.

Da smerter det tidvis tungt å lese kommentarfeltet til min egen avis på Facebook. Der ber folk oss, opp og i mente, om å gjøre sakene gratis for publikum. Sier at vi også må bidra til denne dugnaden.

Vi jobber beinhardt hele døgnet for å levere de beste sakene til våre lesere. En oppgave som blir vanskeligere og vanskeligere med flere og flere permitterte kollegaer. Vi bidrar allerede så mye at de fleste av oss ikke har tid til å prioritere familien rundt oss slik de fortjener.

JOBBER IKKE GRATIS

Det største problemet mitt er ikke at folk ber oss om å jobbe gratis. Det skjer stadig med oss journalister. 

Problemet er at mange av de som ber meg legge ut saker gratis, er de samme som sender meg meldinger, mailer og invitasjoner til å bidra slik at deres bedrift skal overleve krisen. Det er rett og slett sårende.

Bodø Nu er en lokal bedrift som ikke mottar noen form for statlig støtte. Det samme gjelder kollegaene våre i Avisa Nordland. 

Hva skjer om avisene ikke takler nedgangen? Jo: Da kommer de samme folkene som nå klager til å rope om at noen må starte opp en avis slik at man får nyheter og saker fra nærmiljøet sitt.

Derfor en liten bønn: Dere trenger ikke å støtte Bodø Nu med et pluss-abonnement. Jeg ber dere bare om å behandle yrket mitt med respekt. Til gjengjeld lover jeg å jobbe skjorta av meg slik de fleste av oss journalister gjør fra før av.

Hilsen en like bekymret bodøværing som dere.