Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens holdninger.  

Da det sto 7-0 til Glimt, var det fire spillere som hadde sørget for målene. Fire spillere som alle på hvert sitt vis har møtt brutal motgang. Og som har snudd motgangen til suksess. I nettopp Bodø/Glimt. Pellegrino, Vetlesen, Espejord og Saltnes.

Hvis du leter etter sjelen i Glimt, hvis du prøver å finne oppskriften bak kveldens suksess, så finnes det mange svar. Ett av dem kommer her:
Amahl Pellegrino hadde alle odds mot seg – tidlig i livet. Men han elsket fotball. Det lot seg egentlig ikke kombinere som et av fire barn med en enslig mor som prøvde å forsørge familien som renholder. Hun som jobbet doble skift for å få budsjettet til å gå i balanse.

I et intervju med Josimar forteller Amahl om denne tiden. Om sin første ordentlige kamp, i slutten av tredje klasse. Han bar moren bli med for å se på.

– Jeg sa til mamma at jeg skulle score tre mål for henne, for jeg måtte bli fotballspiller for at vi skulle få et bedre liv senere. Vi vant kampen 8-0 og jeg scoret alle åtte målene.

Amahl kom fra et miljø på Hedensrud hvor de spilte fotball hele tiden, ved siden av et busskur. Kun avbrutt av når bussen kom. Liten plass, store krav til teknikk. Og i kveld skulle man tro at også Hugo Vetlesen kom fra Hedensrud. I forkant av 4-0 driblet han Odd trill rundt på en grunnflate på størrelse med de gamle, røde telefonkioskene til Telenor. Eller, for å bruke et annet eksempel, på størrelse med en vanlig studenthybel i Oslo.

Derfor hadde da også Odds svenske keeper Leopold Wahlstedt kun ett ord når han skal beskrive første omgang:
– Fruktansverd!
Forferdelig!

Og det var da også nettopp slik andre omgang også startet da nevnte Pellegrino sender en pasning gjennom Odd-feltet, som om det var en ball i et flipperspill. Klokkerent og hvem andre enn Hugo Vetlesen kommer opp fra dypet som feier ballen inn i krysset.
Vetlesen har et helt annen bakgrunn enn Pellegrino, han kommer fra Bærum. Men der Pellegrino var han tynne, var Vetlesen han lille. Noe som gjorde at han virkelig slet med å bli akseptert ute på banen. Men i Glimt? Kanskje en av de mest undervurderte spillerne.

Så kom Espejord inn. Mannen som var født inn i TIL. Supertalentet som nesten alltid var skadet. Mannen som endelig har fjernet hockey-sveisen. Mannen som alle alltid har tvilt på. Mannen som på utsøkt vis header inn 6-0 i via et regnbuevakkert svev over arme Wahlstedt.

Og der skulle det ha vært slutt. Glimt burde ha trillet ball og roet ned. Men nei. Elias Kristoffersen Hagen slår nok et perfekt hjørnespark og der er kaptein Saltnes.
7-0.
Selvfølgelig måtte det en brønnøyværing til for å sette punktum. En spiller som egentlig hadde gitt opp. Som kjente på nerver og kvalme før hver kamp. En spiller som fant veien tilbake etter viktig hjelp fra mentaltrener Bjørn Mannsverk.
SLUTT!
Denne kampen ble et bevis på én ting:
Aldri, aldri, aldri gi opp!
FØRR EVIG!