Dette er en kommentar som kun gir uttrykk for journalistens holdninger. 

Den 10. september, var det verdensdagen for selvmordsforebygging.

Jeg er en av dem som har strevd med selvmordstanker.

Jeg har kjent på stigmaet ved at diagnosen dukker opp i alle møter med helsevesenet.

Jeg har strevd med medisiner som har smakt forferdelig, men som jeg har måtte ta hver dag.

Medisiner som har ført til betydelig overvekt.

Medisiner som både har hjulpet, men som også har gitt hjerteklapp og sterk uro.

Medisiner jeg brukte et år på å seponere ut av kroppen fordi abstinensene ved å slutte på dem var så store.

Jeg har alltid klart å unngå å legges inn. Ikke at det har vært et stort tema ofte, men jeg har alltid takket nei. Jeg tror at da jeg var på mitt sykeste, ville det ha vært enda en nedtur. Enda en bekreftelse på at jeg virkelig ikke fikset livet. Enda en måte patetiske meg feilet på. Nå derimot, lenge etterpå, tenker jeg at jeg burde kanskje ha takket ja. Jeg burde kanskje ha unnet meg at noen andre passet på litt.

Det er vondt å være psykisk syk. Det er belastende å leve med en diagnose. Det kan være flaut å fortelle at man er avhengig av medisiner for å fungere.
Jeg kan fleipe med det, for sånn er jeg, men jeg treffer stadig folk som er syke, men som ikke orker tanken på å ta medisiner. Som føler at de dytter gift i kroppen, som mener at de skal kunne rydde opp i eget hodet selv.

Mens jeg, jeg tar pillene mine med glede hver dag. Selv om jeg aller helst skulle vært de foruten, innser jeg at de er en del av meg. Jeg mangler noe som pillene fikser, og jeg er glad for at medisiner ble oppfunnet. Og nei, alternativ medisin mot depresjon alene fungerer ikke. Vi kommer ikke til å treffes med en yoga-matte i nærmeste fremtid. 

I 2012 kom jeg nedbrutt inn døren hjemme.
Jeg var ufattelig skuffet over meg selv. I mange år hadde jeg levd med et kaotisk følelsesliv, og en kveld toppet det seg helt. Jeg tok mannen min med meg til legen dagen etter sammenbruddet. Jeg var livredd for at legen ikke ville ta meg på alvor, og følte jeg måtte ha med meg en som kunne bekrefte det jeg sa. Frykten for at legen skulle sende meg hjem med en resept og en klapp på skuldra, som jeg hadde opplevd før, var stor. Denne gangen skjønte jeg at jeg måtte til bunns i hvorfor jeg med jevne mellomrom raknet helt.

Fortsatt syns jeg det er vanskelig å snakke om.
Følelsen av å være mislykket i det jeg gikk fra at noe eksisterte kun i mitt hodet, til at legevitenskapen hadde et navn på det, til at diagnosen stod i alle papirene mine.
Selv om jeg åtte år senere mistet begge diagnosene og fikk diagnosen tilbakevendende depresjon. En diagnose er jeg komfortabel med, fordi jeg kjenner meg igjen i den.

Det gjør det lettere å leve med, også fordi den på mange måter er en mindre inngripende diagnose å ha enn diagnosene jeg «mistet». Jeg er sikker på at hvis jeg hadde kjent meg igjen i min første diagnoser, hadde jeg blitt komfortabel med disse også - men det var alltid noe som skurret. Svingningene opphørte, jeg ble mer flat i følelseslivet, men jeg raknet fortsatt med jevne mellomrom. Løsningen var å øke dosen på medisinene. Det gikk noen år, før jeg raknet totalt igjen.

Psykiatri er ikke alltid en eksakt vitenskap.
Mange diagnoser overlapper hverandre og ofte kan det ta både en og to, eller som i mitt tilfelle opptil flere utredninger før diagnosen sitter. Mange kvier seg for å få en diagnose. Andre kvier seg for å gå på medisiner. Flere forteller at de ikke vil oppsøke hjelp eller gå i behandling, de syns de burde klare seg uten. Mange forteller at de opplever det som et nederlag. At det er noe feil med dem, at de ikke er som alle andre. Jeg har den fordelen at jeg er sta. Og har en mann som støtter. Jeg har lagt meg ned og grått, men så har jeg oppsøkt hjelp og tatt imot den hjelpen jeg har blitt tilbudt. Det er vel så viktig å ta imot den hjelpen man får, som å be om den.

Selv om det satt langt inne å oppsøke hjelp igjen, orket jeg heldigvis den siste utredningen. Jeg er ganske sikker på at det ikke blir flere av dem. Selv om jeg opplevde det som et enormt nederlag å være tilbake igjen hos behandler. Selv om jeg satt der med en følelse av at jeg var dum som ikke fikset livet.

Den siste gangen ble jeg møtt av et menneske som så et menneske. Ikke en som primært var opptatt av å stille spørsmål etter et skjema. Det var rom for å snakke om det som opptok meg, og ikke bare svare på utsagn på en skala fra en til ti. Jeg opplevde at det var tid til å reflektere rundt egen situasjon. Jeg ble aldri sendt hjem midt i en gråtetokt. Når jeg snakker med andre som har vært innom psykiatrien vet jeg at min opplevelse er sjelden. Det er ikke nok behandlere, det er ikke nok tid, ikke nok plasser, ikke nok ressurser.

Jeg tror de aller fleste av oss har tenkt på å ta livet sitt minst en gang. Det betyr ikke at man faktisk ønsker å ta sitt eget liv, men flere har nok vært innom tanken om livet virkelig er verdt å leve. Jeg spør meg fortsatt om det, men ikke med samme intensitet. Jeg føler ofte at jeg ikke strekker til. At jeg skulle klart mer, grublet og bekymret meg mindre. Hatt mer energi, vært mer sosial. Før lot jeg sånne tanker spise meg helt opp, nå gjør de ikke det lengre. 

Det er ikke enkelt å leve, for mange av oss er det strevsomt, tungt og utmattende. I perioder har nok mange flere av oss det tyngre enn vi tror. Da kan et vennlig ord bety mye. For min del er det de små tingene i livet som gir meg mest glede. En skikkelig god svær kopp kaffe, akkurat passe romtemperert. En hund som blir like glad hver gang jeg kommer hjem. Trening som jeg driver med for moro skyld. I det siste har vi hatt sol. Jeg nyter den inne med god samvittighet.

Det gjør vondt å innrømme at man strever med tunge tanker. Det kan være vanskelig å spørre en du ser sliter, men hvis vi ikke åpner opp for å kunne prate om det, hvis vi ikke orker å høre om det, vil det aldri bli lettere å tilby hjelp, eller be om hjelp.

Vi skal ikke være redde for å få et ærlig svar, noen tenker faktisk på å ta livet sitt. 

Les også:

For ti år siden startet Anitas mareritt: – Selv om han var borte, fikk vi anledning til å samle oss rundt ham