Jeg innrømmer det glatt. Og fullstendig skamløst. Jeg tror alltid at Glimt kommer til å tape. Hodet mitt er min verste fiende.
VARig mareritt
Jeg våknet klokken 03:23, badende i svette. Etter å bivånete skrekkelig overskrifter fra overtabloide frontsjefer:
- Et RANheim på høylys dag.
- For lite føling i Ranheimfjæra.
- Fjæra som ble til fem baklengs.
Til og med The Sun i England hadde viet fronten til saken:
SKAMMELIG SATSING
Derfor, igjen med dyp skam, satte jeg penger på seier til Ranheim. Til fem i odds. Kun som en mental trøstepremie hvis jeg skulle ende kvelden i fosterstilling på sofaen i kjellerstua.
Jeg mener, hvor gal kan man bli? Når du setter 500 kroner på Ranheim-sier? Vel, det er billigere enn 15 timer hos psykolog for å bli kvitt et cuptraumatisk stessyndrom.
Og kampen åpnet ikke lovende. Det lugget litt. Halvveis hakkende. Men så:
33. minutt:
Jeg lover.
Ballen hang i lufta like lenge som bortforklaringene til en stortingspolitiker som har jukset med reiseregninger.
Ballen hang like lenge i lufta som vedtaket om en ny by og flyplass tok.
Hvorpå den toucher tverrliggeren og ruller inn i nettmaskene.
STONES OG MUNCH
Og dette rett etter at Ranheim kunne fått straffe.
Dette rett etter at Vetlesen brant en tvilsom straffe.
Det Berg serverte var en kombinasjon av Much og Rolling Stones. Med andre ord, destillert kunst.
Resten var vel strengt tatt litt sånn A4. Vi skjønte hvordan det kom til å gå. Særlig etter 48 minutter hvor det brått ble veldig deilig å være dansk i Norge. Grønbæk, der altså. Sjovt!!
PS: Flott at TIL gikk videre. Drømmen er å møte Gutan i finalen. Ikke sant, Morten Gamst Pedersen?
Førr evig!
