Dette er et leserinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fra tid til annen dukker det opp historier i media om utilbørlige forhold på arbeidsplassen. Det er ofte snakk om mobbing og trakassering av ansatte. Den som trakasserer, kan av og til være den som er leder – daglig leder eller til og med styreleder. I en periode hvor arbeidslivet i Norge har slitt – og til dels fortsatt sliter – skulle man tro alle ville bidra til å dra lasset sammen. Dessverre er det ikke alltid slikt. Er det en ukultur som får lov til å leve og som det er vanskelig å gjøre noe med?Norge og næringslivet sliter med pandemi, tiltak og nedstengning. Noen deler av næringslivet mer enn andre. Det skulle derfor være normalt å anta at alle, både styret, daglig leder/ledelse og ansatte alle sto sammen for å komme gjennom krisen. Dessverre er det ikke slik. Selv i krisetider får dårlige ledere, eller giftige ledere som de også kalles, lov til å trakassere ansatte. Hvorfor, kan diskuteres, men ledende psykologer sier at slike ledere trakasserer ansatte ikke for at de vil, men for å vise at de kan. Det finnes sikkert en psykologisk betegnelse på dette, men jeg skal avstå fra det.
Ekstra vanskelig blir det når virksomheten, representert ved styreleder, stilltiende gir aksept og legitimitet til slik oppførsel. Arbeidstilsynet har gode eksempler på hva som kommer inn under betegnelsen trakassering og utilbørlig opptreden. Eksempler som nevnes er, irettesettelse i påhør av andre, usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av nødvendig informasjon, fordømmelse uansett hva den ansatte gjør, påføring av skyld og skam, sårende fleiping og erting. Det finnes også grovere eksempler, men dette dekker mye. Hvordan skal næringslivet og samfunnet opptre når det blir kjent om slike tilfeller? Da tenker jeg ikke bare på den enkle løsningen med å varsle, henvise til arbeidsmiljøloven eller bruk av fagforening. Alt dette er vel og bra, men er det nok? Og fanger det opp alle parter? La oss ta et tenkt tilfelle. I en bedrift har daglig leder bestemt seg for å gjøre livet uutholdelig for en eller flere av de ansatte. Han regjerer med frykt og ansatte vet at sier de imot, så er det oppsigelse eller ekstra trakassering. Lederen overvåker og kontrollerer medarbeiderne på detaljnivå. Han bruker trusler, for eksempel om oppsigelse eller dårlige vurderinger, for å holde medarbeiderne nede. Disse er ofte skjulte og indirekte. Lederen er lite konsekvent og opptrer på en stadig skiftende måte. Det som er bra en dag, er dårlig den neste. Lederen er vanskelig å få tak i eller lytter ikke til det medarbeiderne ønsker å si og setter medarbeidere opp mot hverandre gjennom baksnakking, kameraderi eller bruk av konkurranser som får medarbeiderne til å rivalisere fremfor samarbeide. Lederen holder tilbake informasjon og gjennomfører lukkede beslutningsprosesser med uklare beslutningskriterier, og er ikke til å stole på, men lyver og forvrenger fakta.
Studier viser at slike opptreden er med på å undergrave virksomheten og svekker effektivitet, inntjeningsevne og motivasjon. Dette er tydeligvis underordnet for denne type daglige leder.
Men bør det være underordnet for virksomheten, styret og styreleder? Hva om styreleder er innforstått med dette og bare lar daglig leder fortsette? Hvor er styreleders plikt i forhold til virksomhetens drift og at lover og regler følges? La oss tenke oss en styreleder som har juridisk kompetanse. Det bør da være enkelt å se at en rekke paragrafer blant annet i arbeidsmiljøloven brytes. Dette bør en slik styreleder forstå.
Hva om styreleder er aktivt medlem i et politisk parti, kanskje til og med folkevalgt og at dette partiet i sine vedtekter og etiske grunnlag har nulltoleranse hva angår mobbing og trakassering? Her bør politikeren vite at det ikke kan skilles opptreden som styreleder og politiker.
Hva om en slik styreleder tilfeldigvis har kontor sammen med daglig leder og har et personlig vennskapelig forhold til denne? Er da en slik styreleder habil nok til å kunne sette foten ned og påpeke urettmessigheter? Er det ikke lett for en slik styreleder å bli delaktig i at det foregår trakassering, selv om det ikke er styreleder selv som gjennomfører dette? Medvirkende gjennom å vite, kan man si.
Et urealistisk og utopisk scenario kan noen kanskje si. Det kunne det vært dersom realiteten ikke hadde vist at slikt forekommer. Det forekommer kanskje mer enn de fleste av oss aner, og det er få saker som får førstesideoppslag slik som Coop-saken i fjor.
Norge har et næringsliv som har skreket om hjelp. Det har det fått, men har samfunnet samtidig sett på hva som foregår bak kulissene? Brytes regler, mangler god oppførsel og er det en ukultur som får lov å bre seg? En ukultur støttet av flere nivå og dermed også virksomheten selv. Er det slike bedrifter Norge vil ha?
