42 år gamle Janne Lind strever med ettervirkningene av et voldelig forhold. Her forteller hun om årene i mørket, for å fjerne skam og gi ofrene et ansikt. Foto: Frida Bringslimark. Foto: Frida Bringslimark

– Hadde jeg bare snudd meg eller stoppet opp, ville samekniven truffet hodet, ryggen eller nakken min

Skrevet av Tore Isaksen Seeberg
20.05.2018 19:05 - OPPDATERT 21.05.2018 09:54

Janne Lind levde med vold i flere år. Hun takker venninnen Lise Lorentzen, som selv har blitt mishandlet på det groveste, for å ha kommet seg gjennom marerittet.

– Han tok kvelertak og løftet meg opp langs veggen. Jeg var i ferd med å miste bevisstheten. Sønnen min på 10 år sto og så på. Han var så redd. Den frykten i øynene... I det øyeblikket bestemte jeg meg for at det var nok.

Fauskekvinnen Janne Lind er på helgetur til svigerfamiliens hytte, i selskap med sønnen sin og kjæresten, en vinterdag i 2015.

Egentlig burde det vært en snill familiestund i idylliske omgivelser.

Men forholdet har lenge vært turbulent.

Hva som utløste raseriutbruddet husker hun ikke, men dette er hennes opplevelse av kvelden:

For n'te gang tar partneren et hardt grep rundt nakken hennes.

Ekstra voldsomt denne kvelden.

Hun henger oppetter veggen, blant kjøkkenutstyr i et hjørne av hytta.

Får blodutredelser i ansiktet. Mister blærekontrollen.

– Jeg husker at jeg så hele livet i revy. Alt var i ferd med å bli borte.

FRA VONDT TIL VERRE

Synet av den vettskremte sønnen gir henne krefter til å sparke seg ut av det potensielt dødelige kvelertaket.

Hun ber barnet pakke sekken sin og ta med hundene.

Kjæresten har satt seg i en stol.

Janne skal bare hente en nøkkel før hun drar, da en kniv seiler gjennom luften og sneier noen centimeter fra ansiktet hennes.

– Hadde jeg bare snudd meg eller stoppet opp, ville den truffet hodet, ryggen eller nakken min. En stor samekniv. Dette står sønnen min og ser på!

I det de løper vekk, står kjæresten midt på bålplassen og hopper i rent sinne. Gnistfåkken står.

Episoden er representativ for forholdet mellom Janne og mannen som var så snill de første månedene.

Han som så nøyaktig hva hun trengte, mens hun stod i et vanskelig samlivsbrudd.

Hun som også tidligere har vært i forhold med mishandling over tid.

Den gang gikk det mest i knusing av gjenstander og psykisk trakassering, før mannen til slutt forlot henne og sønnen.

Men i stedet for å gi Janne etterlengtet trygghet, ble det bare så mye verre med den nye flammen.

– Han var veldig god i starten; støttet meg i en tøff tid, hjalp med praktiske ting, stilte opp for venninnene mine og kjøpte meg gaver. Han kom inn som en prins, erindrer Janne.

– Jeg var i en krisesituasjon, og han utnyttet det.

SKAM

Sammen med venninnen Lise Lorentzen fra Fauske, har hun bestemt seg for å fortelle sin historie.

For å fjerne skam.

For å i gi ofrene et ansikt.

Og for å vise at også glade, sprudlende og ressursterke kvinner med bein i nesa kan reduseres til så lite at de godtar å mishandles på det groveste gjennom flere år – og attpåtil klandre seg selv for det.

Saken fortsetter under bildet.

Venninnene Janne Lind og Lise Lorentzen har begge opplevd å bli utsatt for vold av deres aller kjæreste. Nå vil de skammen de har kjent på i ettertid til livs. Foto: Frida Bringslimark.

De møter Bodø Nu i Storgata, midt i Bodø sentrum, med brede smil og fast håndtrykk.

Begge har gode jobber.

Er veltalende og pent kledd.

– Det er nok ikke mange som møter oss på gata, som tror vi har den historien som vi faktisk har. Dessverre er det så tabubelagt, sukker Janne.

For ordens skyld: Janne har nettopp vært gjennom er rettssak, hvor ekskjæresten – som tidligere er domfelt for å ha truet en partner med avsagd hagle – står tiltalt for mishandling av henne, hennes sønn og flere andre.

Mannen erkjente voldsbruk, men er uenig i omfanget.

Det ble lagt ned påstand om to år og seks måneders fengsel, men retten dømte han til ett år og fire måneder. De festet imidlertid lit til Jannes versjon av omfanget.

Dette er Jannes gjenfortelling av begivenhetene. Bodø Nu har vært i kontakt med mannen via hans advokat, Tor Haug.

Han er forelagt saken i sin helhet, men ønsker ikke å kommentere den.

Advokaten har imidlertid uttalt seg på mannens vegne. Tilsvaret står publisert lengre ned i artikkelen.

KONTROLLBEHOV

Det hele startet slik det gjør for mange mishandlingsofre: Mer og mer isolasjon og regelmessig avstraffelse for bagateller.

Venninnen Lise var den første som så faresignalene, forteller de.

Hun kjente igjen det intense, kontrollerende blikket når Janne var med andre folk enn ham.

– Jeg kom på kaffebesøk, da kunne han plutselig dra fra jobb for å være sammen med oss. Jeg så det i øyene på ham. Den intense stirringen, forklarer hun.

Alle varsellampene blinket.

Det ble vanskeligere å få tak i venninnen. Janne begynte å slå telefonen på lydløs.

Og når de var sammen, skulle han være med.

– Det starter med at dørene lukkes rundt offeret. Han ville kontrollere hva vi sa, mener Lise.

 Selv slet Janne med å se det, men fanget opp noen urovekkende trekk: Måten partneren snakket med sønnen hennes på. Den manipulerende atferden.

Så ble det brått mye verre.

– Allerede i august, under ett år etter at vi ble sammen, gikk han fysisk til verks for første gang. Det skjedde etter en fest. Han var rusa, husker hun.

November samme år skjedde det igjen.

Første gang kom volden som et sjokk. Andre gangen ikke.

– Da tok han det første kvelertaket på meg. Han bar meg etter nakker over stuegulvet. Og dette skjer samtidig med at jeg flytter inn alle tingene mine i vårt nye hjem, sier hun med lett galgenhumor i stemmen.

DRAMATISK NATT

 Det kunne smelle etter de mest trivielle uenigheter.

Kvelertakene ble signaturen hans, hevder Janne.

Etter ett år som kjærester, trengte hun avstand fra partneren.

– Likevel, det var noe i meg som fortsatt ønsket at mannen jeg var blitt så glad i så skulle bli seg selv igjen. Hadde han sagt unnskyld, ville jeg nok tatt ham tilbake med en gang.

Saken fortsetter under bildet.

I naturen finner Janne tilbake til gleden. Frilufts– og jaktentusiasten Lise trekker også ut så ofte hun kan. Foto: Frida Bringslimark.

Det sluttet imidlertid ikke der.

I løpet av de neste månedene gjenopptok de kontakten. De var ikke var ferdige med hverandre.

Men vanene endret seg ikke.

Janne måtte gjennom en operasjon denne vinteren.

Egentlig burde hun vært sykemeldt etterpå, men det var uaktuelt. Jobben var frirommet hennes.

Selve overlevelsesstrategien.

Hun dro til Tromsø på jobbtur – og mannen ble med.

– Der gikk han til angrep på et hotellrom. Jeg flyktet til badet, men han rev opp døra og slo meg flere ganger i magen. Bare slo og slo der jeg var operert. Han drepte meg nesten.

 Janne sparket seg løs fra et kvelertak og gikk til stua i suiten de delte.

Den grove volden fortsatte der.

Når partneren roa seg ned, tok Janne et lydopptak.

– Han forklarer hvordan han kunne drept meg på restauranten tidligere den kvelden. Så ringte han en kompis og sa at noen skulle drepes.

– IKKE REDD FOR NOE

Overlevelsesinstinktet slo inn: Hvis hun var snill og hjalp til, ville han ikke skade henne.

Hun tilbød seg å hjelpe han å bestille flybilletter til Bodø, ordne med taxi.

– Han gikk til meg og sa: Du tar så lett på alt! Han ville at jeg skulle be på mine knær om at han skulle være der. Og han ble over natta.

– Men er du ikke redd for å dø i den situasjonen?

– Jeg er jo ikke redd for noe. Det er kanskje litt av utfordringen min som person og noe av forklaringen på at det gikk så langt som det gjorde. Men når han kunne holde på slik, var han selvfølgelig kapabel til å drepe.

Noen uker etter Tromsø-turen oppfordret partneren Janne til kjøre til huset hans, se ham i øynene og si fra ansikt til ansikt dersom hun virkelig ønsket å gå fra ham.

Hun kjørte opp til gårdsplassen, relativt sentralt på Fauske.

Hendelsen fra hotellrommet satt ennå i kroppen.

I det hun parkerte, spurtet han ned trappa i retning bilen hennes.

– Han tok rennfart. Jeg ble dratt ut etter håret og inn i gangen til huset. Halvparten av håret mitt var borte da han var ferdig.

Alt dette til tross: I april, omtrent en måned senere, er hun tilbake med ham.

Utover sommeren eskalerte mishandlingen.

Han skal også ha skadet seg selv, for å få Jannes sympati.

– Jeg var redusert til ingenting, men tror ikke folk rundt meg merka så mye.

– Hvordan rettferdiggjorde han dette underveis?

– Han la skylden på meg. Jeg fortjente ikke bedre.

BUNNEN

Voldsbruken økte så gradvis at Janne knapt merket det – samtidig som hun visste at det hele var riv, ruskende galt.

Plutselig var alt blitt så mørkt og meningsløst. I oktober 2015 bestemte hun seg for å ta sitt eget liv.

– Det var bedre at jeg tok kontroll på det selv, enn at han drepte meg. Jeg visste at jeg kom til å dø.

 Hun sendte bilder av blåmerker og lydopptak til den eldste sønnen og ba han ta saken den dagen hun selv var borte.

– Det var selvsagt ikke pent gjort, men det var den løsningen jeg kom frem til.

Sønnen ble, ikke uventet, hysterisk.

– Han sa at jeg faen ikke fikk dø. Jeg måtte i hvert fall leve for den yngre broren hans!

 Han maktet å snakke moren fra det.

Løsningen ble denne: Hun måtte bryte med partneren. Kutte alle bånd.

Absurd nok var reaksjonen kjærlighetssorg.

– Ønskene og drømmene om fremtiden med ham var så sterke!

28. januar 2016 tok mannen nye kvelertak, sier Janne. Hun sendte en melding til et vennepar, hvor hun skrev at partneren ikke var snill med henne.

Så harmløst og nedtonet, sammenlignet med virkeligheten.

Senere på kvelden rømte hun til dem – og politiet ble endelig koblet på.

– Han sa til meg: Nå går du, før du gjør meg til drapsmann! Det var først i avhør den kvelden at jeg skjønte hvor farlig det jeg hadde opplevd faktisk var.

SAMME MØNSTER

Venninnen Lise sitter like ved Jannes side mens hun forteller.

Hun blir preget, stemmen brister litt. Men hun husker det så altfor godt.

Lise merket at det var i ferd med å bli ille.

– Det er så jævlig å være glad i noen og vite at de går gjennom helvete. Man føler ser maktesløs.

 For hun vet bedre enn de fleste hvilken påkjenning Janne har vært gjennom.

Lise hevder også å ha opplevd vold i et kjærlighetsforhold, mens hun bodde et annet sted i landet.

Saken fortsetter under bildet.

Lise Lorentzen har gått videre siden hun opplevde å bli banket opp av en tidligere kjæreste. Hun har vært en viktig støttespiller for venninnen Janne gjennom den tøffe tiden. Foto: Frida Bringslimark.

Hun har selv stått i sokkelesten utenfor eget hus og fryktet for livet.

Kjent på ambivalensen ved å være livredd og stormforelsket samtidig.

Det er som å høre opptakten til Jannes situasjon fortalt med litt andre ord: En snill og varm mann, som overøste henne med kjærlighetserklæringer.

Om noe var han litt intens. Så ble han kontrollerende.

Dette er hennes gjenfortelling av hendelsene.

– Jeg fikk en advarsel om at han hadde vært «nevenyttig mot eksen». Slik pakket de det inn. Man ta slikt på alvor. Men han virket som verdens snilleste kar i starten.

Gradvis ble også hun isolert.

Han var ikke fornøyd med at Lise jobbet på en mannsdominert arbeidsplass og spanet på henne i lunsjpausene.

Telefonen ble overvåket.

Etter en diskusjon hjemme en kveld, rant det over.

– Han holdt meg utenfor en trapp og slo meg i ansiktet så jeg fikk blåveis. Jeg løp ut midt på natta og fikk en venninne til å hente meg.

Volden fortsatte.

Særlig kløp han, gjerne steder det ikke vises.

– Jeg klarer fortsatt ikke å bli tatt på innsiden av overarmen.

DØDEN NÆR

Hun hadde heller ingen planer om å forlate mannen som mishandlet henne så grovt.

– Hadde han vært voldelig, var det alltid min feil. Jeg hadde provosert han. Èn gang mente han jeg hadde smilt for mye til en kunde på jobb. En gammel mann, sier Lise oppgitt.

Men én januarkveld var det nok: Kjæresten hadde lagt ned forbud mot at Lise var sammen med ei venninne. Han fant ut at hun hadde vært på besøk, mens han han selv var på julebord.

Det rant over.

– Han slo hodet mitt gjennom badeveggen så jeg fikk hull i bakhodet og brista noen ribben.

 Husverten, som hadde soverom vegg-i-vegg med Lise og samboeren, hørte bråket og banket på.

– Jeg tror det reddet meg. Hadde de ikke kommet, tror jeg ikke at jeg hadde vært her i dag.

Mens kjæresten var opptatt med naboene, røsket Lise med seg telefonen og løp ut i vinternatta. Iført pysjamas og sokker.

Uten mål og mening.

Hun fikk kontaktet en kollega, som ordnet skyss til akuttmottaket og deretter krisesenteret.

Først da innså hun alvoret i situasjonen.

– De ville anmelde saken, men jeg maktet det ikke. Han fortsatte å kontakte meg, så jeg gikk med voldsalarm i ett år.

– IKKE KONFRONTER

 Lise har det helt fint nå. Saken kom aldri opp for noen domstol.

Erfaringene har hun brukt til å stå fjellstøtt ved siden av Janne når det har stormet som verst.

– Jeg skjønte hva som skjedde, selv om hun ikke sa så mye. Janne beskyttet han, det er veldig naturlig i et slikt forhold. Men jeg det.

Hun ville så gjerne hjelpe venninnen.

– Jeg tenkte: Nå skal jeg ikke stille henne til veggs, da skyver hun meg unna og mister den retrettmuligheten. Mange blir helt isolert og står uten venner.

– Jeg hadde to år i helvete sammen med deg, sier hun til Janne mens tårene presser på.

Mye av mishandlingen mot Janne, både fysisk og psykisk, skjedde med sønnen som vitne.

Som under den tidligere nevnte hytteturen.

Han var omkring 10 år når det stod på som verst.

Det er kanskje det såreste.

– Jeg så for første gang de tilrettelagte avhørene av ham nå i rettsaken. Det var sterkt. Sønnen min har sett kvelertak og kniver bli kastet etter meg. Han har slitt og isolert seg, sier Janne med tåresprengte øyne.

GÅR TILBAKE

Det er gått vel to år siden hun kom til erkjennelsen: Gjør noe , eller mist livet.

Hvorfor tok det så lang tid å skjønne det?

Hvorfor lot hun ham strippe henne for all verdighet?

Og hvorfor fant hun stadig veien tilbake til ham?

– Det er vanskelig å forstå. Jeg ser galskapen selv, men når du sitter i saksa er det så vanskelig. Man går på kompromiss med alt man er, mister verdighet og utraderer seg selv. Man ønsker så gjerne å tro det beste om folk. Det er en evig runddans, hvor himmel avløser helvete. Og når du regelmessig er i helvete, blir himmelen desto bedro.

ØKONOMISK LÅST

Mange er også rett og slett låst til mannen. Økonomisk og materielt.

Leder for Krisesentersekretariatet i Norge, Tove Smaadahl, forteller at det er en velbrukt strategi blant voldsutøvere for å isolere ofrene.

– Det er enormt dyrt å etablere seg på nytt. Frykten for et liv i fattigdom for seg og sine barn er en faktor som gjør at kvinner blir. Det er vanskelig å gå, sier hun til Bodø Nu.

Saken fortsetter under bildet.

 Bodøværingen Tove Smaadahl har kjempet kvinnenes kamp gjennom flere årtier. Hun hyller åpenheten Janne og Lise viser.

Janne kjenner seg igjen.

– Han kontrollerte meg materielt. Det er virkelig ikke bare å forlate alt. Han brukte det som en bevisst strategi for holde meg igjen, som funket veldig bra.

Dessverre er ikke historien til Janne og Lise unik.

I 2014 kom den andre omfangsundersøkelsen på vold og voldtekt i Norge, utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Den viser at 14 prosent av kvinnene rapporterte om mindre alvorlig partnervold i løpet av livet, mens mange av dem også var utsatt for grov mishandling.

Mye tyder på at mørketallene ennå er store.

– Derfor er det så viktig at noen tør å snakke om det. Det er forbundet med så mye skam, sier damene samstemt. 

SYNLIGGJØRING

Det er Smaadahl hjertens enig i.

Hun har jobbet med tematikken i 35 år og er kjent for sin innsats mot kvinnevold.

– Synliggjøring, synliggjøring, synliggjøring! Det er viktig å formidle at de ikke er alene og at det er hjelp å få. Skammen burde vært kastet på bålet for lenge siden. Vi applauderer de som tør å stå frem, sier hun engasjert.

Krisesenterlederen, som er oppvokst i Bodø, forteller at mange kvier seg for å oppsøke hjelp, på grunn av skyld og skam.

Ifølge en rapport fra 2016 ønsket de fleste kvinnene som oppsøkte krisesenteret ikke å anmelde volden.

Smaadahl tror årsakene er mange: En barnefar kan bli straffeforfulgt, manglende tillit til politiet, frykt for eskalerende vold.

Bruddfasen er nemlig den aller farligste for kvinnene, viser forskning på partnerdrap.

– Grunnsteinen er å ta varmt i mot kvinnene og tror på deres historie. Alt skal skje på deres premisser. Vil de ikke anmelde, skal vi respektere det.

Mange frykter også, særlig på små steder, at politiet ikke vil prioritere saken deres, eller at de ikke vil bli trodd.

– Ønsket deres er bare at volden skal opphøre og at de skal få fred i livet sitt.

PRIORITET

Politiet har imidlertid hatt vold i nære relasjoner på dagsordenen lenge.
Kripos lanserte for noen år siden kampanjen «Hvor lite skal du finne deg i», for å rette søkelyset mot problemet.

Og flere anmelder: Økningen fra 2012 til 2017 var på hele 35 prosent.
I Nordland har tallene vært relativt stabile siden den gang, med 383 anmeldelser i fjor.

Godt over halvparten av disse ble imidlertid henlagt.

– Det illustrerer jo fint hvorfor mange vegrer seg for å anmelde, bemerker Janne.

Antall familievold-saker i Nordland politidistrikt og deres utfall:

Forelegg 22

Tiltalebeslutning 53

Påtaleunnlatelse 10

Konfliktråd 4

Henlagt 205

Ikke påtaleavgjort 89

Totalsum 383

 – JÆVLIG FARLIG

Så hva kjennetegner menn som banker kvinner?

Er det noen fellestrekk som bør få alarmen til å gå?

Forskning viser at flertallet av mennene som selv har oppsøkt behandling for sin voldelige adferd, rapporterer om psykiske vansker av ulik karakter og personlighetsforstyrrelser.

Nær åtte av ti har selv vært utsatt for vold i barndommen.

Deres personlighet var assosiert med nevrotisisme, men mindre medmenneskelighet og empati enn et utvalg fra normalbefolkningen – ikke ulikt psykopater.

– Det er så jævla farlig. Hvis noen på utsiden ser disse tegnene, må de slå alarm. Og om kjæresten din har vært voldelig mot eksen, ikke ta lett på det! Slår en partner én gang, så vil personen garantert gjøre det igjen, fastslår Janne.

Ved de fleste alvorlige voldshendelser er gjerningsmannen rusa. Det går igjen i Janne og Lises historier også.

Menn skylder gjerne på det.

Og bagatelliserer handlingene sine. Eller skylder på kvinnen.

Smaadahl mener at man skal være varsom med å plassere ansvar noe som helst annet sted enn der det hører hjemme: Hos lovbryteren selv.

– Jeg er ganske sikker på at det er mange som drikker eller har hatt en vanskelig barndom som ikke slår. De finner alltid en annen årsak. Det er egentlig bare en måte å unnskylde volden.

LIVET ETTER

Den dag i dag er den ene armen til Janne ennå hoven.

Hun plages med tørr hals og en «ødelagt» nakke. Stemmen har endret seg.

Det føles som ei jernplate ligger mellom skulderbladene.

Og hun har fått diagnosen PTSD, posttraumatisk stressyndrom.

– Mellom 120 og 140 kvelertak gjør noe med en. Jeg er definitivt skadet for livet og sliter med søvnen, flashbacks og å stole på folk. De fysiske smertene er konstante – og blir verre.

– Har du noen oppfordringer til de som står i det selv?

– Ta endelig vare på bevis, til du er klar til å bryte ut. Send et bilde til noen du er trygg på – og ta vare på nettverket ditt.

Saken fortsetter under bildet.

Lise og Janne mener strafferammen for vold i nære relasjoner er alt for lav. De vil også styrke apparatet som skal ivareta de damene. Foto: Frida Bringslimark.

På toppen av de fysiske og psykiske ettervirkingene av årene i mørket, står hun i en rekke praktiske utfordringer.

Hun har flyttet til Vestlandet, for å komme seg unna Fauske.

Hele livet hennes ble pakket ned på et par europaller og sendt med Nor–Cargo til Ålesund.

42–åringen etterlyser en opprustning av apparatet som skal stable damene på beina igjen når de omsider kommer seg ut.

– Ting tar så fryktelig lang tid. Jeg måtte vente ett år på psykolog. Det er ikke noe apparat når man havner i dette helvetet. Jeg klarer ikke engang å åpne posten min i dag, sukker hun.

SINNE

Likevel har hun stått i jobb.

Det har fungert som grunnmuren i livet.

Og flukten fra realitetene.

– Det er sprøtt at så sterke damer som oss kan bli så psyket ut. Det er skummelt å tenke på. Jeg er egentlig veldig sosial, men orker knapt å gå ut nå. Jeg har ikke energi til det.

– Hva finner du glede i nå?

– Naturen. Jeg går mye i fjellene. Det er gratis terapi å komme seg ut og gå. Og jeg har det bra om jeg hjelper andre.

Janne mener det er flaks og rene tilfeldigheter at hun overlevde.

Men sinnet og fortvilelsen er stor. Sårene er ennå vidåpne på innsiden.

Nå handler alt om ta livet tilbake.

– Man beskytter de jævlene. Han fant mine svake punkter og brukte dem mot meg på den mest brutale måten. Og han har aldri sagt unnskyld.

Advokatens tilsvar

Bodø Nu har vært i kontakt med Jannes ekskjæreste, via hans advokat Tor Haug.

Begge er forelagt saken i sin helhet, men mannen har ikke ønsket å kommentere den.

Han har imidlertid gitt advokaten tillatelse til å uttale seg på sine vegne.

Haug sier at uenigheten mellom Janne og hans klient primært dreier seg om omfanget av mishandlingen. Mannen har erkjent voldsbruk.

Den erfarne forsvarsadvokaten presiserer at klienten har oppsøkt og mottatt behandling i etterkant av forholdet til Janne.

– Det har ikke vært noen nye episoder siden forholdene som er omhandlet i rettssaken. Han har aktivt oppsøkt hjelp – og fått det.

 

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.