Hva trenger Bodø?

Skrevet av Daniel Bjarmann-Simonsen
11.03.2019 19:30 - OPPDATERT 11.03.2019 22:32

KRONIKK: Hvis man lærer av historien er Ny By-prosjektet det eneste rette, mener Daniel Bjarmann-Simonsen.

"All visdom er ikke ny visdom. Hvis vi vil møte fremtiden med hell, må vi studere fortiden."

Sitatet tilhører Churchill og avslutter Axel Coldevins historiske verk, "Bodø by 1816-1966." Boken ble utgitt i anledning byens 150-årsjubileum.

På samme tid begynte de første diskusjonen om utbyggingen om Rønvikfjæra. Det som i dag er kjent som Rønvikleira. For prosjektet "Ny by – ny flyplass", ble Rønvikleira vår viktigste "studie av fortiden for å møte fremtiden med hell." 

Politisk redaktør Geir Johnsen, spør i et innlegg om Bodø kommune trenger 2900 dekar land. Innlegget tar i liten grad for seg innholdet og begrunnelsen for prosjektet "Ny by – ny flyplass" – som jo handler om hva arealene skal brukes til for å skape fremtidens by og arbeidsplasser – men økonomien i det. Bodø kommune har svart godt på spørsmålene til Johnsen, så det skal jeg la ligge. Det jeg vil gjøre er å trekke noen historiske linjer. For hva hadde Bodø vært uten djerve prosjekt som satte fart og retning for fremtiden?

I 2014 etablerte bystyret "Utviklingsprosjekt for ny bruk av flyplassområdet, inkl. ny rullebane i sørvest". I dag heldigvis bedre kjent som "Ny by – ny flyplass". Etter en del partipolitisk kjekling om hvorvidt det var en god idé å flytte rullebanen - som må flyttes uansett - så langt sørvest at den ville frigjøre nye enorme byutviklingsområder, så bystyret behovet for å begynne å jobbe konkret med hva, hvorfor og ikke minst, hvordan?

Vi som fikk gleden av å jobbe med prosjektet startet ut med å følge Churchills kloke ord. Vi studerte fortiden vår. Hvilke store visjonære løft hadde vi som ung by gjort i fortiden, for å møte fremtiden? Moloen i 1904, flyplassen i 1952, jernbanen i 1961 (offisielt åpnet i '62), Nordland distriktshøyskole i 1971, Rønvikleira i ca. 1980, Glasshuset i 1992, Universitetet i Nordland i 2011 og Stormen i 2014. For å nevne noen av de største og viktigste.

Alle med det til felles at det var betydelige diskusjoner om byen trengte dem i årene før de besluttet, og frem til de sto ferdig. Alle med det til felles, at ingen er i dag uenig om at byen trengte og trenger dem, og at de har betydd enormt for utviklingen vår. 

Rønvikleira var altså en god historisk parallell for Ny by-prosjektet. Ideen om å mudre og fylle opp Rønvikfjære dukket opp i tiden jernbanen ble bygd ut. Ideen vokste og ble mer og mer diskutert mot slutten av 60-tallet, og utover på 70-tallet. Tanken var like enkel som den var genial. Å bygge nytt sjønært industriland på størrelse med dagens bykjerne. Målet var å frigjøre plass til byutvikling i eksisterende by og i et nytt byutviklingsområde. Ikke ulikt "Ny by – ny flyplass".

Innvendingene var mange. Hva skulle byen med så mye plass? Var det noen plan for hva som skulle etableres der? Hvordan var det mulig å finansiere en så stor utbygging som vil ta tiår å tjene inn? Hvordan kunne en bygge land som ingen hadde leiekontrakt på eller tilbudt seg å kjøpe? Ikke ulikt spørsmålene som stilles om Ny by-prosjektet i dag. Med rette, naturligvis. Spørsmålene om Rønvikleira er nå erstattet med nye – om vi utnyttet muligheten godt nok?

Rønvikleira var galskap, i manges øyne. Og galskap var det. Prosjektet ble blant annet delvis finansiert med kommunalt valutalån i sveitsiske franc. Det manglet en god del finansiering, helt til Bodinværingen og Vest-Europas første fiskeriminister, Reidar Carlsen, som på dette tidspunktet var blitt direktør for Distriktenes utbyggingsfond, sikret en betydelig skjerv fra fondet. Resten er historie.

Men nettopp sunn galskap, fryktløshet og trua på fremtiden gjorde det mulig. Ordfører Roar Nøstvik sto i front da det brant som verst. Akkurat slik Odd Tore Fygle sto i front for Stormen, Per Pettersen for Glasshuset og Ole Henrik Hjartøy for "Ny by – ny flyplass". Uten slike fremsynte ledere ville det ikke vært noe Bodø som i dag. Alle møtte de motstand. Alle tok de enorm risiko på vegne av fellesskapet. Alle vant de frem. Alle bygde de byen til det den er i dag.

Da jeg jobbet med Ny by-prosjektet hadde jeg på kontoret hengende et bilde fra da Rønvikleira lå der ferdig utfylt og ubebygd. Hvitt jomfruelig land, kun brutt av Jernbaneveien, en kort kaikant og en lettlagerhall. Ingen endelig plan, bare galskap som grunnlag for å møte fremtiden. Jeg pleide å se på det for inspirasjon, da det buttet imot fra tid til annen. Bildet var en påminnelse om at motstanden kun er historien som gjentar seg, og at det eneste som gjelder er å lære av den samme historien. 

Alle som i dag jobber og står på for byen, bør finne sin inspirasjon i fortiden vår og fortsette arbeidet. Ingenting kommer av seg selv. Og enda mindre uten motstand. Men slik møter vi fremtiden med hell. Heldigvis.

Kanskje en gang vil det vi gjør av galskap i dag, være til inspirasjon i morgen. Til de neste vanvittige løftene den fantastiske byen vår skal diskutere og ta fatt på, i århundrene som kommer.

Hva som vil stå i historien om Bodø ved vårt 300-årsjubileum i 2116, vet vi ikke. Vil det stå at det vi gjorde, var det byen trengte? Vil vi inspirere eller avskrekke? Hvem vet. Men en nyttig inspirasjon på veien når vi nå diskuterer og skaper historien om fremtiden vår, er disse ordene – fritt etter Churchill - "historien vil være god mot oss, for vi skal skrive den selv." 

Daniel Bjarmann-Simonsen

Fra Ny by-hornet på veggen.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.