Dette er en kommentar som gir uttrykk for journalisten sin holdning. 

Hva om vi i 2022 kutter alle forsett om sprettrumper, fjelltopper og flate mager og heller har som nyttårsforsett og vise frem de sidene ved livet vårt som ikke er så forbasket bra?

Er du som meg, snart omtrentlig halvveis i livet, har du nok satt deg mer enn ett nyttårsforsett opp igjennom. Snart popper artiklene opp - «Slik holder du nyttårsforsettene dine» - «Hvordan komme i superform» - «Bli mentalt sterk på 1-2-3» - «Hvordan få vilje av stål og lår av jern» - «Ti veier til sprettrumpen alle menn vil ha og andre kvinner vil misunne deg».

Mens få, eller ingen snakker om «Klapp deg selv på skulderen: du er god nok som du er». «Greit nok - er godt nok».

Hva med alle tjukkasene som syns det er helt greit å være tjukk? Eller, hold deg fast, de som tenker at de ikke er mindre verdt i samfunnet selv om de er tjukke, men allikevel jevnlig stigmatiseres på bakgrunn av sin kroppsfasong.

Alle disse artiklene som nører opp under egne følelser om at vi ikke er gode nok som vi er, hvis vi ikke tyr til de mest radikale endringer. Endringer vi aller helst skal dokumentere nøye gjennom sosiale medier. Trenger vi de egentlig?

Hvor mange av oss har venner og bekjente, mann eller kvinne, som står toppløs på en fjelltopp og flekser fiskebollebicepsen totalt ribbet for underhudsfett. Er det gitt at de har det så mye bedre, enn de av oss som ikke har nyttårsforsett om å nå den høyeste toppen - eller ha den flateste magen på badeland.

Når jeg ser disse bildene, spør jeg alltid meg selv, handler det om at de syns det er deilig å være ute - eller handler det om å få tatt bildet? Og ikke minst - legge det ut og få kommentarar. Personlige «favoritter» er: spreka, fina, flotte du, sterke du, sterka, vakra. For å nevne noen. (Bare så det er sagt «Fina» er en gammel bensinstasjonskjede, ikke noe du kaller venninnen din på Instagram)

Ettersom de aller fleste damer poserer toppløse med ryggen til kamera, vet vi faktisk ikke om de strigråter av utmattelse i det bildet tas. Vi vet ikke om de er så forbannet glade som de skriver. Vi vet ikke om maskaraen renner nedover magen og om de har spydd 1 eller 2 ganger på vei opp - for det forteller man ikke.

Dette diskuteres jevnlig om og i sosiale medier: legger vi kun ut det som er bra og flott - eller velger vi å vise det som skjer, som bra og flott?

Hva om du forteller om den turen du kom halvveis til målet også gadd du ikke mer? Eller kanskje man til og med kan stå frem og innrømme at naturopplevelser gir en ingenting. Kanskje man tilhører den lille prosenten som ikke roper vår herres navn i pur lykke ved hver eneste knaus man topper i dette fylket. Kanskje man til og med ikke er født med ski på beina - at man ikke finner roen på fisketur. Kanskje man heller trives på City Nord.

Tilbake til forsettene som snart popper opp både her og der. Tankene har streifet meg her jeg sitter og føler meg stappa. Men nyttårsaften vil for alltid stå for meg som en utrolig trasig dag. Det tror jeg henger sammen med forventningene jeg syns alle rundt meg har til et nytt år. Hvor mye som skal forbedres og forandres. Hvor utrolig bra alt skal bli, bare vi alle endrer oss til nye supermennesker.

Det gir meg uro og en ørliten følelse av panikk, for jeg syns stort sett at vi er ganske bra som vi er. Og at nettopp dette kan vi bli flinkere til å si til oss selv: greit nok er godt nok.

Selv er jeg blitt mer og mer glad i Ole Ivars enkle men klare melding: «En får væra som en er når’n itte vart som en sku - Inni er vi like både je og du».