Martine Skaret er bekymret for fremtiden. Foto: Privat

– I mine øyne er jeg en totalt mislykket student

Av Markus André Jensen
15.03.2018 15:02 - OPPDATERT 15.03.2018 18:02

Martine Skaret om press, selvrealisering - og å føle seg utilstrekkelig.

Jeg fyller 21 år denne måneden, og en god stund nå har jeg kjent en frykt snike seg innpå og manifestere seg i hjernen min. Panikk over at jeg ikke er vellykket nok. Over at jeg ikke har nok erfaring, ikke noe talent, ingen karriere som ligger klar på dørstokken etter endt utdannelse fordi jeg ikke jobber hardt nok. I mine øyne er jeg rett og slett på god vei til å være en totalt mislykket student.

UTBREDT

Det er nok ingen andre enn meg som egentlig forventer at jeg skal ha stålkontroll på livet og fremtiden min nå, men likevel stresser jeg, og det virker som mange på min alder føler på akkurat det samme i større eller mindre grad.

Flere av mine medstudenter og venner sier de heller ikke føler at de presterer nok, at de ikke er vellykkede. Vi forbinder vår egen verdi med hvor godt vi gjør det i livet. Å gjøre vårt beste innen jobb og studier oppleves ikke godt nok, vi vil briljere på alle tenkelige plan. Om vi ikke konstant jobber for å oppfylle vårt fulle potensial føles det som om vi heller er på vei bakover. Hvis vi kaster bort tid er vi like greit på vei mot fiasko.

Uten å legge merke til det har det kommet en idé over min generasjon om at vi må bli suksessfulle – og det så fort som mulig. Hvis man ikke har oppnådd noe stort noe innen man fyller 25, ja, da er det egentlig for sent. Det er rart hvordan man på én måte er omringet av venner som fomler like bortkommen som en selv, men likevel klarer man å forestille seg at "alle andre" gjør det så mye bedre. Å være ung og usikker er en snodig tilværelse.

–Å VÆRE ALT ER DET VERSTE MAN KAN VÆRE

Vi snakker alltid om hvor travle vi er, både unge og gamle. Hvor stressende livet er, og hvor mye vi alltid har å gjøre. Som om det å være travel er det ultimate tegnet på at joda, vi jobber hardt for å bli den beste vi kan bli. Som om at å være travel er det samme som suksessfull. Å ligge hjemme og gjøre ingenting er det ultimate tegn på nederlag. Å være lat er det verste man kan være.

Ingen av oss vil være underytere. Derfor prøver vi stadig å forbedre oss, bli bedre studenter og mennesker. Konstant reflektere for oss selv om vi er gode nok, og tenke hardt og lenge på hvem vi egentlig er som mennesker. Jo mer vi grubler og stresser, jo mer jobber vi for et fjernt mål der fremme som vil gjøre oss tilfredse. Når vi har nådd suksess i livet kan vi slappe av.

Det er nok flere enn oss ungdommen som føler det slik. Konseptet om personlig utvikling og selvrealisering har tatt nordmenn med storm de siste årene. Hvert år tropper det en ny selvhjelpsbok på Ti På Topp-hyllene i landets bokhandlere. Daglig scroller vi forbi artikler som forteller oss "sånn blir du bedre!", "her er 10 tips!", "dette er rådene du må følge!" Og vi klarer ikke dy oss, vi må trykke oss inn og lese listen over ti ting vi kan gjøre sånn at vi også kan bli bedre versjoner av oss selv. Fra alle kanter er det et utrettelig press om at vi må bli bedre, smartere og rikere. Vi må bli vellykkede mennesker.

RO NED

Denne forestillingen sliter oss ut. Presset om å konstant drive selvrealisering og jobbe mot suksess gjør at vi kun sitter igjen med følelsen av utilstrekkelighet. Vi blir stadig mer stresset, engstelige, og føler at uansett hva vi gjør, blir vi aldri blir gode nok.

Min oppfordring til meg selv, og de som kanskje måtte føle på deg samme som meg, er at vi rett og slett må roe ned noen hakk. Ikke kast bort penger på enda en selvhjelpsbok, scroll forbi neste artikkel som lover en steg-for-steg-liste for hvordan du kan forbedre deg selv. Si stopp til selvrealiseringen, og vær din egen uperfekte versjon av deg selv med god samvittighet.

Jeg tror ikke nødvendigvis at selvrealisering og ønsket om å jobbe for å nå suksess er dårlig. Det er helt klart positivt å ville jobbe for å bli den beste man kan være, og strebe etter å leve et liv man er fornøyd med. Jeg tror bare vi må slappe av litt. I et liv hvor alle våre viktigste behov er dekket er det lett å bli fullstendig opphengt i søken etter seg selv og hige etter utvikling og prestisje, uten at vi legger merke til når det går for langt, og forventningene vi setter for oss selv kun ender opp med å slite oss ut.

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.