Dette innlegget er hentet fra Facebook-siden til Daniel Bjarmann Simonsen, som har gitt tillatelse til å gjengi meningen.

Når det streikes i helse, risikerer vi tap av liv. Når det streikes i privat sektor, risikerer vi tap av jobber og inntekter til fellesskapet. Når det streikes i skolen, risikerer vi tap av læring. Men er det alt?

For de to første eskalerer det fort på grunn av de alvorlige konsekvensene, og partene tvinges til å ta ansvar for å finne løsninger begge kan leve med. Når det kommer til skolen kan partene møtes ved bordet, konstaterer at de fortsatt er uenig, og gå hvert til sitt. Uten at det øker presset nevneverdig.

Forhandlinger er gi og ta, mens i denne konflikten kan de bare dra. Det er ikke holdbart. Det er å spille hasard med unge menneskeliv. Det er å sette fremtiden i spill. Vi har et stort hull i læringen etter korona, i stedet for å tette det, øker det nå i størrelse. Likevel er det nærmest helt stille.

Vi har det siste tiåret satt rekord i antall unge uføre. Altså unge utenfor arbeidslivet. For hver uke som går nå, øker risikoen for at vi setter ny rekord i dette tiår. Mer tap av læring vil føre til at flere kommer fra grunnskolen til videregående, uten nok kunnskap til å mestre mer læring. Tap av mestringsfølelse vil føre til at flere faller fra. Konsekvensene finner vi igjen i de to første sektorene. Helsevesenet og bedriftene.

Flere vil slite psykisk. Flere vil utvikle livsstilssykdommer. Helsevesenet må bære dem alle. Når flere står utenfor, vil bedriftene mangle arbeidskraft og verdiskaping gå tapt. Verdiskaping som fører til inntekter til fellesskapet, som så omgjøres til velferd. Barnehageplasser, sykehjemsplasser og skoleklasser betaler seg ikke selv. Det er samfunnsligningen vår, den gjør at vi har det så godt.

Det er ingen overdrivelse. Dette er mønsteret som har bragt oss hit vi er i dag. Det er få ting det brukes mer ressurser på å motvirke som frafall og utenforskap. Derfor burde være alarmerende at vi nå med åpne øyne lar problemet vokse i størrelse, når vi bør gjøre alt for å gjøre det mindre.

En måned har gått. Vi er inne i den femte uken med 4-5 timer undervisning for mange. Sebastian grugledet seg til å begynne på ungdomsskolen. Første skoledag var skummel, men det gikk bra. Han ble motivert for mer. Siden har det ikke blitt mange. Det begynte med litt glede over en utvidet sommerferie. Nå gleder han seg bare til streiken er over (tro det eller ei).

Tap av læring er så mye mer enn bare det. Likevel får det passere i stillhet. Det er ikke greit at det ikke prøves mer. Ingen tar ansvar. Ingen viser lederskap. Streiketoget bare marsjerer videre, igjen på perrongen sitter ungene våre. Det er utilgivelig, dersom dette fortsetter med slik en tafatthet som vi ser nå. Nå må partene opptre som voksne, sette seg ved bordet som om at noe alvorlig står på spill, slik vi ville gjort om liv eller arbeidsplasser lå i potten. Og det gjør det, fremtidens liv og arbeidsplasser.