Denne anmeldelsen gir kun uttrykk for journalistens egne meninger.

Hovedinntrykket mitt etter å ha lest hele boken er at Isak Dreyer lider av hybris.

I følge store norske leksikon betyr hybris overmot og hovmot.
I gresk mytologi er hybris overmotet et menneske viser når det prøver å heve seg over de begrensningene gudene har satt, eller på annen måte vil heve seg opp over menneskelige mål.

Når Isak Dreyer forteller om sine strabasiøse ferder, fremstår han nesten ikke menneskelig. Tvert om virker det som han transcenderer ut av kategorien menneske og over til et slags vesen som kun eksisterer her og nå. 

Hadde jeg hatt en terning ville den landet på én - noe jeg syns er synd for jeg vil veldig gjerne like Dreyer. Han er et friskt pust på mange vis, men akkurat her har han gapt litt høyt.

I tillegg vil jeg bemerke at jeg er notorisk skeptisk til barn som ikke gjør et viss opprør mot egne foreldre. Mye av bokens påståtte visdom kommer fra råd foreldrene har gitt opp igjennom. Et premiss for å vokse opp er å kunne se forbi sine foreldre og utvikle seg til å bli en person med egne meninger. Her ser det ut til at Dreyer fortsatt har litt å jobbe med. 

Karer av stål

For hva er det Dreyer egentlig vil formidle med denne boken? Er det en selvhjelpsbok, en samling med råd eller hans memoarer? Handlingen kretser rundt karer av stål, hardbarka jævler, okser, arbeidskarer og en som ikke mukker. Ispedd noen amorøse beskrivelser av damer med lyst hår og blå øyne, hete favntak og litt kjærlighetssorg.

Dreyer er også redd for å bli lat - og han vil ikke under noen omstendigheter bli identifisert som kjendis.

Forstår man hvem Isak Dreyer er etter å ha lest denne boken? Jeg vil påstå nei. 

De aller færreste av oss har levd et liv så bemerkelsesverdig at det er verdt en hel bok. At en skulle tro at en har gjort dette i en alder av 27 år, finner jeg besynderlig. Men, svaret på om Dreyer selv tror dette, og at han i løpet av disse årene har ervervet seg livsnødvendig kunnskap som må deles med oss alle, eller om han kynisk presser markedet for de siste kroner det er å tjene på sin egen berømmelse, vites ikke.

Det som vites etter å ha lest Dreyers sine små og store betraktninger om livet så langt er dessverre at han fremstår som ganske usympatisk. Om det er et bevisst valg fra hans side, eller om han bare er sånn er jeg ikke sikker på. 

Dreyer har ikke selv manet frem sin historie ord for ord, pusset og slipt på setninger, vurdert og tenkt om avsnittene henger sammen. Dreyer har fortalt en skikkelig lang røverhistorie til en journalist som sikkert har tonet ned og vinklet om når Dreyer har dratt det for langt. Således ville det kanskje vært mer interessant å lese Dreyer usensurert. Men så igjen, når han begynner å dra inn refleksjoner om utenlandsk arbeidskraft «og gruver som ble til under tysk ekspertise» så er det kanskje best å la det være.

Skuffelsen ved å ikke bli fallskjermjeger 

For eksempel sidestiller han tapet av en barndomsvenn i selvmord, med skuffelsen over ikke å bli tatt inn som fallskjermjeger. De to hendelsene skjer omtrent samtidig.

Tapet av å kunne avtjene førstegangstjeneste i de mest krevende forhold er så skuffende for Dreyer at han ikke helt klarer å skjønne at et ungt menneske han var nært knyttet til valgte å ta sitt eget liv, og at et avslag fra et sted i militæret blekner i forhold til at et menneske ikke lenger eksisterer.

Allikevel kommer han stadig tilbake til dette, hva dette avslaget har betydd for ham.

Sånn sett kan kanskje deltakelsen i krevende realityprogram virke ganske lett for Dreyer, han har jo tross alt vært igjennom så mye fysisk tungt i sitt liv. Skal vi tro ham startet den strabasiøse ferden straks han var frigjort fra livmoren.

Dreyer beskriver selv hvordan han kommer til erkjennelsen av at hans daværende utkårede og han selv ikke har noen fremtid sammen. Han lengter hjem og pakker sammen, men ender opp med å sture over tapet av henne i to år – alene på hytta. Noe som er et mønster som gjentar seg hos Dreyer, når motstanden blir av en annen art enn fysisk, isolerer han seg.

For et menneske som er ekstremt opptatt av styrke, er det besynderlig at han kun snakker om fysisk styrke.

Smerte banker du ut av kroppen

Har du feber kan du jobbe det av deg, smerte banker du ut av kroppen. Kløyvd tå? Inget problem, legg vekta på hælen. Kan du ikke gå, men da kan du krabbe. Be om hjelp er ikke en mulighet.

Med gullkorn som: «det gjelder å ikke tenke så mye over hva du har begitt deg ut på. Ikke tenk på hva som kan skje, eller om du kommer til å klare det. Hva er alternativet?» pepres leseren full av Dreyers egen livsfilosofi om hvordan en best skal takle sykdom og motgang.
For Dreyer virker det som at det verste alternativet er å måtte be om hjelp. 

Veldig mye handler om fysiske hindringer som Dreyer har overkommet, men det er lite til ingen refleksjon over personlig vekst, samhandling med andre, eller hvordan andre opplever han. Når han ikke opplever å passe inn, melder han seg ut. Allerede i barnehagealder kan Dreyer fortelle at han oppdaget at han slet med å forholde seg til rammer, regler og «pekefingre fra voksne». 

Det går igjen og igjen, når du er på ditt laveste må du bevise hvem du er, «ingen blir imponert over noen som får seilbåten fremover i medvind». Å være i stand til å stole på seg selv, å redde seg selv og være selvberget er viktig for Dreyer.

Det er da han virkelig skinner

Fortellingen flyter lettest når han kan fortelle om en stor fysisk hindring han har overvunnet mot alle odds. Det er da han virkelig skinner, og du kan nesten se ham for deg i en loslitt ullgenser rundt et bål. Men så er det kanskje vanskelig å ikke legge på litt når man først skal fortelle hele Norge hvor tøft det egentlig var?

Bevare meg vel, hvis mine fotsåler hadde løsnet og jeg hadde måtte legge de i lomma, så hadde kanskje jeg også dratt på litt.

«Kan jeg stå for den jeg gir meg ut for å være? Kan du? Gir du deg ut for å være den du virkelig er? Står du for det du sier? Denne testen kan være utfordrende og ubehagelig. Ofte består jeg den ikke selv», sier Dreyer innledningsvis.

Nettopp her ligger også bokens største feil, vi sitter ikke igjen med noen større forståelse av hvem Isak Dreyer er. Jeg tror heller ikke han snakker helt sant når han sier at han ikke vil være kjendis - da opplever jeg at han gjør en ting, men sier noe annet - altså at han ikke gir seg ut for å være den han virkelig er: en fyr som er over middels glad i oppmerksomhet.

At vi ikke kommer noe nærmere hvem Isak Dreyer er, er kanskje ikke så rart, og henger mest sannsynlig sammen med at Isak Dreyer ikke selv helt vet hvem han er enda. Det som er synd er at innimellom hyller han arbeideren og lærlingen på en fin måte, men alt dette drukner i fjaset om ulike strabasiøse ferder. 

Nå kan vi i hvert fall gjennomskue taktikken hans i neste realityprogram, - nå som han har presentert den så fint for oss. Dreyer kan aldri mer fremstå som en beskjeden fyr, litt usikker på egne evner. 

De beste (dog noe svevende) rådene Dreyer kommer med, stammer ofte fra faren hans:

«Det er når vi ikke ser fugl, at vi må fortsette å gå».