For Odd Eidner er det håpet som er det aller viktigste. Særlig når det blir mørkt. Foto: Markus André Jensen

«Jeg kunne ikke bare legge meg ned. Jeg måtte jo ta vare på de andre ungene mine!»

Av Odd Eidner
10.10.2018 21:00 - OPPDATERT 10.10.2018 21:30

Odd Eidner slutter aldri å la seg inspirere av andre menneskers evne til å håpe. Og deres historier.

Høsten har festet grepet, og vi er på vei inn i mørketida. Det er nettopp da Håpet er så viktig. For Håpet trer tydeligst fram mot en mørk bakgrunn.

Vi driver alle og håper på et eller annet hver eneste dag – at været skal bli bedre, at det skal bli roligere på jobben, at noen som er syk skal bli frisk. Vi kan holde ut ganske mye her i livet så lenge vi beholder håpet om at tingene kan bli bedre. Særlig når det røyner på, når hele livet blir ei mørketid – da er Håpet viktig for å overleve.

Her har jeg lyst til å trekke fram to personer – en psykiater og en teolog, som kan lære oss mye om dette. De havnet tilfeldigvis på hver sin side av frontlinjen under den andre verdenskrig. Viktor Frankl studerte medisin ved universitetet i Wien, og spesialiserte seg innen psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle «ariske» pasienter fordi han var jøde. Høsten 1942 ble han sammen med kona si deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

Utrolig nok overlevde han oppholdet i flere konsentrasjonsleire, mens kona og nesten hele familien hans omkom. Etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han ikke bukket under og døde, mens de fleste andre gjorde det.

For sin egen del stod det klart for ham at det var det intense håpet om å få se kona si igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som var blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Han oppdaget at noe lignende var også tilfelle for mange andre som overlevde.

Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, og som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Det var på bakgrunn av denne erkjennelsen at han utarbeidet følgende postulat: «Den som vet hvorfor han lever, kan tåle nesten et hvilket som helst hvordan!»

Den andre personen jeg vil trekke fram, er Jürgen Moltmann. Han vokste opp i Hamburg i mellomkrigstiden. Da nazistene kom til makten, ble han allerede som 16-åring innrullert i den tyske hæren. I juli 1943 iverksatte de allierte «Operasjon Gomorra» i Hamburg – et angrep som la store deler av byen i ruiner, og drepte 34 000 mennesker.

Han var utkommandert til å bemanne luftvernartilleriet, og opplevde at kameraten som lå ved siden av ham ble sprengt i stykker, mens han selv overlevde. Han kom ut av denne natta med to store spørsmål: Hvor er Gud? Og hvorfor lever jeg? – «Disse to spørsmålene har jeg brukt resten av livet mitt på!» sier han i et intervju med dagsavisen Vårt Land nylig.

Etter krigen satt han som krigsfange i England i tre år. Han var glad for å ha overlevd, men desillusjonert på livet. «Vi hadde berget livet, men mistet alt håp!» sier han i det samme intervjuet. Men akkurat der – i mørket, fikk han se Guds lysende ansikt. Han leste i et Nytestamente som han fikk i fengselet om Jesus som ropte ut i dødsangst på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?!»

Da forstod han at Gud lider med dem som lider. For han er ofret sammen med de andre ofrene. Slik fikk livet hans en ny mening. Han begynte å studere teologi da han fikk komme tilbake til Tyskland. I 1964 ga han ut boka «Theologie der Hoffnung» - Håpets teologi, og med det ble han verdenskjent. Denne boka ble en inspirator for frigjøringsteologien på 1970-tallet. Da erkebiskop Oscar Romero ble myrdet mens han forrettet nattverd under ei messe i San Salvador i 1980, ble boka til Jürgen Moltmann funnet på alteret med blodflekker på.

Jeg møter stadig mennesker her hos oss som greier å reise seg etter de verste katastrofer. Ei mor som hadde mistet sønnen sin i selvmord, sa det slik: «Jeg kunne ikke bare legge meg ned. Jeg måtte jo ta vare på de andre ungene mine!» Det er som å høre et ekko av sluttstrofen i Cornelis Vreeswijk’s vise «Turistens klagan»: «Så länge det finns ungar så finns det hopp!” Og visdomsordet fra Viktor Frankl er stadig like aktuelt: «Den som vet hvorfor han lever, kan tåle nesten et hvilket som helst hvordan!» Ta med disse tankene inn i høstmørket – det gir håp i mørketida.

Hvis du vil høre mer om Håpet og hvor viktig det er, kan du høre Odd Eidner på Thon hotell Nordlys torsdag 18. oktober kl.19.

LES VÅRE ANDRE SAKER OM PSYKISK HELSE:

Debatt
Bodø Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.